Johannes Selsvik

Norges viktigste båtbygger?

Av Truls A. Berg

For 100 år siden revolusjonerte Johannes Selsviks konstruksjoner den norske fiskeflåten. Mannen som i alle år er kommet i skyggen av Colin Archer. Vi har mye å takke Selsvik for. Sikre sjødyktige båter som var komfortable for fiskerne. Han førte arven videre til alle de kjente båtbyggerne i Rana, Saltdal, Bindal og Hardanger.

Født i Hardanger i 1854, etterkommer av kjente båtbyggere og oppvokst med bygging av tradisjonelle båter. Utdannet som skipsbygger i Bergen konstruerte og bygget han for sin første kunde, bare 23 år gammel. Denne skuta, "Vidar" seiler fremdeles som charterskute i Tyskland. Selsvik er kommet i skyggen av datidens kjendis i båtbyggermiljøet, Colin Archer. Men Selsvik var mannen som revolusjonerte den norske fiskeflåten og fikk en stor del av æren for at havaristatistikken i fiskeriene sank ned mot dagens nivå.
Selsvik var først og fremst opptatt av å konstruere sikre sjøbåter som samtidig skulle være stødige å arbeide ombord i når de lå uten seilføring ute på bankene. I tillegg skulle de være godt seilbare i lettvær. Han konstruerte derfor kantrefrie båter og påviste betydningen av fast ballast og ballastens plassering. Han skrev en del avhandlinger om linjeføring, ballastering og båtkonstruksjon generelt. Han var den første til å adoptere kunnskap om havseilere som amerikanerne utviklet rundt århundreskiftet. Selsvik nøt stor respekt som båtkonstruktør i sin samtid, og leverte ca. 25 lystseilere i tillegg til de 120 kjente skutene han bygget.

Bodøbåten ble berømt

26 år gammel begynte han som skipsbyggemester ved Bodø skipsværft. Her konstruerte og bygget han til å begynne med såkalte listerskøyter som var tryggere sjøbåter enn de tradisjonelle nordlandsbåtene.
Han konstruerte og bygget også den kantre- og synkefrie båttypen som ble kalt "Bodøbåten". Dette var en halvdekker med vanntette skott forut og akterut og fast ballast. Båtene hadde boplass for mannskapet og ble berømt som skarpseilere. De ble et stort fremskritt for fiskerne, som var vant til åpne og utsatte båter som kullseilte dersom de ikke ble passet på i sterk vind. Bodøbåten var den første båten som ble satt i tilnærmet serieproduksjon i Norge. I løpet av forholdsvis kort tid leverte Bodø Skipsværft 24 slike båter. Denne nyvinningen ble premiert ved flere utstillinger, og vant sågar flere regattaer langs kysten. Bodøbåten så dagens lys i 1888 og er den første kjente båten med fast ballast og vanntette skott.

Vandrelærer i båtbygging

42 år gammel sluttet Selsvik ved Bodø skipsværft og etablerte sitt eget båtbyggeri i Trondheim. Her fortsatte han utviklingen av sine kravellbygde båter og tilpasset sine konstruksjoner til motordrift.
Norske fiskerimyndigheter var klar over hvor mye Selsviks konstruksjoner betydde for fiskernes sikkerhet, og de overtalte ham til å bli vandrelærer i båtbygging på engasjement for den norske stat. Han utførte dette arbeidet i sju år. Det var i denne perioden at f.eks. båtbyggerne i Rognan begynte å bygge kravellskrog og dekkede båter.
I sin periode som vandrelærer, underviste han båtbyggere blant annet i Saltal, Bindal Rana, Hemne, Hardanger og Finnmark. På alle disse plassene etterlot han tegninger og modeller som disse båtbyggerne senere benyttet til båter de solgte til andre. Flere av disse stedene har helt opp til våre dager bevart sitt ry som forvaltere av gode båtbyggertradisjoner.

RS-1 Colin Archer må gi tapt

I sin periode i Bodø, konstruerte Selsvik bl. a. en modell som gir form til to seilskuter, "Anden" og "Svanen". Båtene er bygd for Statens Havnevesen i Bodø. Selsvik seilte den minste av disse, "Svanen" under regattaen i Tromsø i 1894. Skipper Antonisen på RS-1 "Colin Archer" var vant til å seile fra alt han kom over, og la seg bak "Svanen" for å dra forbi når regattaen startet. Dette gikk ikke så greit som antatt, og "Svanen" seilte fra RS-1 og påførte Antonisen et prestisjetap som så ut til å være svært smertelig.
Selsvik skriver i sine dagbøker at Antonisen fikk ti ranaværinger til å klage til juryen for at han deltok med en "lystseiler" i en regatta for bruksbåter. Dette førte til at han ble fratatt kongepokalen for stevnets raskeste seiler, og måtte nøye seg med en ekstrapremie. Dette falt nok Selsvik tungt for brystet for båten var en fiskebåt, og førte ti tonn ballast i sin periode for Havnevesenet.
Et plaster på såret var det sannsynligvis at Selsviks konstruksoner tok både kongepokal, 2, 5, 6 og 7 plass under regattaen i Bodø året etter. I tillegg fikk Bodø skipsværft diplom av 1.klasse for sin nyskapning "Bodøbåten" og en hardangerbåt, konstruert av Selsvik. Selsvik fikk tilsvarende utmerkelse som båtbygger. Hans andre "Bodøbåt" som fikk kongepokal, fikk også pris for beste innnredning sammen med hans byggenr. 3 av samme type. Når unntas muligens sommerregattaen København-Malmø-Gøteborg i 1901, ser det ikke ut til at Archer stilte til start mot Selsviks konstruksjoner senere.

Selsviks skole

Under båtbyggerkursene var det en konstruksjon fra 1896 - "Signal" som ble mest brukt. Totalt ble det under kursene bygget 12 slike skuter. Selsvik oppgir selv at en 43 fots utgave ble bygget i Saltdalen i 1902, en 44 fots i Strandebarm i 1903, en 41 fots i Bindalen i 1904 og en 44 fots i Nordreisa i 1907. Han solgte seks tegninger av denne skuta, hvorav en var omformet og tilpasset motorinstallasjon.
Selsvik kritiserte forholdsvis hardt datidens båtbygggere for å konstruere alt for gruntgående båter uten fast ballast. Selv mente han at jernkjøl ikke var å foretrekke uten i skyssbåter, for plassens skyld. Han foreskrev innstøpt jernballast til over kjølsvinet, og resten av ballasten plassert opp til halve båtens bredde i vannlinjen. Dette ville sikre båten rolige bevegelser i sjøgang uten støtte av seilene, samtidig som den ville være kantrefri i kraft av sitt lave tyngdepunkt. Han skisserte hvordan datidens båtbyggere laget båter som var livsfarlige i sjøbrott, og illustrerte at hans båttype ville seile som best ved en kregning som ville kullseile deres konstruksjoner. Ikke minst i Saltdalen var de lydhøre for hans argumenter og tok raskt opp den nye byggeskikken. Sammen med de modeller og tegninger de kjøpte av "Signal", bidro dette sterkt til at de oppretholdt sitt ry som fremragende båtbyggere.

"Motor" den første brannbåten

Denne båten ble bygget i 1899 i Trondheim for Trondheim Fiskeriaksjebolag og var 44 fot lang. Båten var rigget som yawl med skøytehekk. Den var utstyrt med brønn for transport av levende fisk fra kysten og inn til Trondheim. Når den skulle delta på bankefiske om sommeren, hadde den brønnen lukket og fungerte som vanlig fiskebåt. Motoren var en "Dan" 4-hk som ga båten en fart på 4 knop. I tillegg drev motoren ankerspill og vannpumpe til brønnen, slik at fisken kunne ha friskt vann hele tiden og derved kunne lastes tettere.
Av samme modell bygget han "Sunderø" på 54 fot og "Forsøket" på 44 fot. "Sunderø" var utstyrt med skonnertrigg og ble bygd for Ricard Hansen i Trondheim. Den hadde lugar med køyeplass for ti mann, eget pentry med stor kokeovn, spisebord, ferskvannstank og stueplass for mannskapets saker. I tillegg var det køyeplass for en mann akterut. Båten bar 11 tonn fast jernballast. Den hadde vridbar propell og frikobling av motoren. Denne var en 15 hk. "Dan" som ga båten en fart på 5,5 knop. Under seilas kunne propellvingene foldes sammen langskips. Det var fremdeles 1899 og etter datidens mål, et rent hi-tech produkt.

Galeasen "Fremad"

Denne galeasen, bygget for bankefiske, var 54 fot lang og hadde de samme kjennetegn som andre av Selsviks skuter. Den hadde et kraftig skrånende forskip ned til en dyp kjøl. Den ble tegnet i 1897 og bygd i 1898 for Petter og Johan Brækkan på Kolvereid. Etter et elendig fiske på bankene i 1902, la skipperen Peter Fjær turen innom Trondheim for å delta i regattaen under landsbåtstevnet. Med bruk og utstyr, samt med doryene på dekk, ble båten regattaens raskeste seiler rundt banen Trondheim-Agdenes-Tautra-Trondheim. Skuta fikk både kongepokal, seks sølvskjeer og gull tjuekroner til hver av mannskapet. I tillegg fikk de 300 kroner i premie for god skipsorden og velholdt utstyr.
Forøvrig tok Selsviks båt "Tryg" 2. plass i sin klasse og lystbåten "Esmeralda" 3. plass i sin klasse. Selsvik selv fikk også en gullmedalje for sine utstilte båtmodeller og tegninger av fiskefartøyer. Skuta gjorde seg bemerket også ved å berge en dampbåt med rorskade ved Grunnan i Flatangerleia og få den slept inn til Buøya.
Det er flere historier om hvordan "Fremad" seilte fra kjente skarpseilere, og en av mannskapet har gjenfortalt hvordan de krysset opp gjennom trangeste Brønnøysundet med en åttring på slep og måtte vende "der sundet er så smalt at en mest kan sputte over". Dette var manøvrering som ikke var hverdagskost med datidens fartøyer.
Selsvik tegnet om denne båten til motorbruk. I 1922 hadde den en 32/37 hk. "Grei" semidiesel som ga den 6.5 knops fart. Den gikk siden i fraktefart fram til 1940 og det er litt usikkert hvor den er blitt av.

Lystbåtene

Selsvik bygget i følge egne opptegnelser 25 lystbåter. Vi kjenner bare enkelte av dem ved navn. Lokalt i Trondheim husker noen fremdeles "Esmeralda", "Snefrid", "Dagny" og "Record". "Snefrid" og" Esmeralda" var Trondheimsfjordens raskeste seilere inntil 41-foteren "Dagny" ble bygget i 1901. Hun deltok bl. annet i den skandinaviske seilasen København-Malmø-Gøteborg i 1901. Her plasserte hun seg på premieplass i alle seilaser og tok førsteplass på strekket København-Malmø. Selsvik oppgir selv at han seilte Kristiansand-København på 36 timer på tur nedover.
"Dagny" var 41 fot lang, bar 6 tonn ballast, var 9 fot bred og hadde 90 m2 seilareal. Hun var utstyrt med køyer for ni mann i tre lugarer, pluss salongen. Skuta var bygget i eik og mahogni. Første eier var John Smedaas i Trondheim som også fikk bygget "Esmeralda". Det siste vi vet om "Dagny" er at hun angivelig ble solgt til Fredrikstad i mellomkrigstiden. Selsvik leverte lystbåter til Sverige og Danmark, og bygde sogar fiskeskøyter for russiske kunder.

Norges viktigste båtbygger?

Alle båtene bærer sin egen historie og noen av dem skal vi presentere i Båtmagasinet i tiden som kommer. Den betydning Johannes Selsvik hadde for utviklingen av fiskebåter i Norge, ble høyt verdsatt i samtiden. Han ble også tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull i 1928 for sin innsats.
Selsvik er likevel kommet i skyggen av sin delvis samtidige Colin Archer. Disse to kjente hverandre, og Selsvik besøkte Archer to ganger i Larvik og Archer besøkte Selsvik i Bodø i 1895. Det var tilsynelatende et tillitsfullt forhold mellom dem inntil Archer lot det skinne gjennom at han mente Selsvik manglet forståelse for konstruksjon og ballast. Selsvik på sin side antydet at Archer stjal hans konstruksjoner etter at han hadde fått se hans modeller og tegninger.
Uansett hvordan dette forholder seg, er det ikke uinteressant lesing å sammenholde de to båtbyggernes konstruksjoner i tiden før og etter at de besøkte hverandre. Interessant er det også å se på utviklingen av redningsskøytene etter konkurransen i 1892, hvor jo Archer var dommer og ikke selv deltok. Men alt det er en kanskje en annen historie.