Norske klassikere: Jektene var fraktebåter

Norske klassikere:

Jektene var fraktebåter

Annonse

Jektene var kysten "bulkskip". De fraktet tørrfisk, materialer, ved, slakt. Senere også frukt og poteter. De største var 80 fot og finurlig innredet og rigget. I dag lever den restaurerte jekta "Pauline" sammen med den nybygde "Brødrene".

AV JARLE BJØRKLUND

I sagaene fortelles det om flere fartøytyper bygget for å bære last. Blant dem nevnes knarren som var havgående og lastefør. En del mere kystbundne dukker opp, blant dem tendringen, og byrdingen. Den siste skulle som navnet forteller, kunne bære en byrde, ei bør.
Knarrens utforming og egenskaper vet vi en del om fra Skuldelvfunnet ved Roskilde og ved Ragnar Thorseths seilaser med rekonstruksjonen “Saga Siglar”. Andre av sagaens benevnelser forblir benevnelser. Skjønt byrdingen var livskraftig og tilpasningsdyktig nok til å seile såvidt inn på 1900-tallet, men incognito, fordi den hadde kamuflert seg som fiskefartøy ( jfr.BM 3/1996, s 87).

Jektene

Ut av senmiddelalderen dukker jektene frem - lett gjenkjennelige på sin høyreiste, bratte forstevn og akterskipet med en veng (hus) avsluttet i et speil. Fartøyet er rigget med én mast og råseil. Jektene billedliggjøres på enkelte kirkevegger, og på malt glass i kjøpstaden Bergen og vises første gang i modell i et kirkeskip fra Træna fra ca 1770. Kirkeskipet er nå ved Tromsø museum. Et kobberstikk av presten Maschius fra Trondheim (1674) viser et titalls jektelignende fartøyer; i sjøen og på breddene ved Elvehavn - allerede dengang omkranset av sjøboder. Stikket forteller om jektenes betydning som pakkesler og muldyr i frakt av varer til markedet, og derfra i transit til verden utenfor. Kunstnere som Dreyer og Sørvig har gitt oss tilsvarende billedlige beskrivelser fra Bergen på 1800-tallet der jektene som en invasjonsflåte for bugnende seil, i triumf stevner inn mot Vågen.
Det var i første rekke de priviligerte kjøpstedene Bergen og Trondheim som var jektenes mål.

Bygdefarsjekter

Jektene bar med seg last fra sjøbygdene. Det gikk i bulklaster som ved, materialer og fisk, ispedd mindre kvanta smør og ost og slaktevarer. Fra slutten av 1700-tallet opptok frukt og poteter stadig større deler av lasterommet.
Fartøyenes størrelse varierte med lastens volum og avstanden til byen. Enklere sagt: Var reisen kort og lasten liten, var jektene gjerne mindre. Fra de nærmeste områdene som fra Strilelandet til Bergen, var de minste båtene gode nok. Men fra fjordene og de øvrige deler av kysten ble lasten i større grad fraktet på jekter. Flere bønder i ei bygd gikk ofte sammen om å holde jekt for å bringe markens og havets grøde til torgs. Fiskerbøndene og deres tjenestefolk utgjorde også besetningen. Høvedsmannen ble gjerne valgt som den antatt dugeligste blant dem - uavhengig av sosial status og alder.
Det var ellers kjøpmenn, storbønder som også drev handel, og embetsmenn som eide jekter.

Nordlandshandelen

De største jektene (opp mot 80 fot) var de som fraktet tørrfisk fra det nordlige Norge. Lofotfisket som nok er adskillig eldre enn våre skriftlige kilder, ga en overflod som igjen ga et godt utgangspukt for varebytte. Det som ikke ble spist på stedet, ble hengt og tørket. Tørrfisken er lett, men tar stor plass. Jektene var i mange måter skreddersydde for lett last med stort volum. De hadde stor bredde i forhold til lengden (henimot 1:3). Dekket var i prinsippet åpent og dekket med lemmer kalt “flak”. Når lasten løftet seg over dekksnivået, fulgte flakene med på toppen og dekket lasten mot nedbør og sjøsprøyt. Slike “flakedekk” har også vært anvendt på Østersjøen - sannsynligvis også i Skagerrak- og Nordsjøfart (skutefart) opp til 1800-tallet.

“Elida jeg heder Til Bergen jeg agter
Gud mig veien leder Til hjemmet jeg tragter”

Denne lyriske erklæring smykker akterspeilet på en jektemodell ved Norsk Sjøfartsmuseum. En jubilant av året, dikterpresten Petter Dass (1647-1707), var både følelsesmessig, dikterisk og økonomisk engasjert i jektefarten med tørrfisk til Bergen og korn og krambodvarer i retur. Betydningen av fiskeriene og jektefarten er et stadig tilbakevendende tema i “Nordlands Trompet”:
“Skuld´Torsken oss feile, hvad havde vi da? Hvad skulde vi føre til Bergen herfra? Da seiled vist Jægterne tomme.”
Man fryktet ikke bare svart hav, men også seilasen til og fra Bergen. Sjømerkene var dengang en del av skaperverket. Ofte fant jektene trygghet i å seile i samlet flokk, men så kunne de også samlet rammes av katastrofen som i 1692 - eller som det lyder til Trompetens toner: “Et Tusend sex Hundrede nitti til to/ Da vare det flere, der græd, end der lo, / Den Tid vore Jægter de stødte/ Paa Banker og Grunder i store Stats-Hav,/ Man saa hverken Stuv eller Stikke deraf,/ Det sendtes Neptuno til Bytte. / Min Jægt var i Selskab og stødte derhos,/ Der foor baade Midler og timelig Gods:/ O Gud, dig skje tusenfolds Ære!”
Det var vel neppe mange jekteeiere som i likhet med hr. Petter lovpriste Herren når jekta hans forsvant med store deler av det timelige, jordiske gods for at blikket skulle vendes mot de evige verdier.
På 1600-tallet ble nordlendingene noe mindre avhengige av bergenshandelen fordi trondhjemsborgere begynte å gå bergenserne i næringen. Trondhjemmerne var gjerne “utliggere” - d.v.s. de dro med egne jekter til Nord-Norge og handlet direkte med fiskere, bønder og handelsmenn. Det oppsto etter hvert også en byttehandel med “pomorene” - russiske fiskerbønder og handelsmenn. De tok gjerne torsken i “makketida” - da fluelarven var som mest aktiv. Pomorhandelen ga en til tider kjærkommen kornforsyning østfra. Men om det nå var nordlendinger som seilte til Bergen, eller trondhjemmere som seilte til Nord-Norge, så seilte de alle med jekt.

Byggingen

Jektene ble bygget der hvor skog møtte sjø - i hovedsak i fjordene mellom Kvinnherad i sør og Salten/Beiarn i nord. Enkelte større jekter ble bygget ganske så langt inn på tørt land og stilte store krav til godt naboskap og dugnadsånd for sin ferd mot det rette element.
I strandsonen ble jekter og øvrige større farkoster gjerne bygget med forstevnen mot sjøen. De var klinkbyggede og lå der som store, åpne skall i påvente av at spant og annet inntømmer ble satt inn. Fra midten av 1800-tallet ble kravellbygging vanligere for de større jektene.
Kilder fra Innherred i Trøndelag forteller at de fleste jektene på tidlig 1800-tall målte mellom 20 og 30 kommerselester (1 kml=2.08 tonn) som tilsvarer en last/ rommål på 400-500 tønner. Mot århundreskiftet fantes jekter helt opp i 100 lester, med 30 meters kjøllengde, lastende henimot 1000 tønner.

Innredningen

På de mindre jektene var alt folket samlet akterut i vengen (oppbygget dekkshus) som gjerne var todelt med eget rom for skipper og styrmann. De større hadde et fast dekk forut der mannskapet hadde sin ruff under bakken. Vengen var da forbeholdt skipper og fint folk. Byssa lå gjerne i vengen, eller i forkant av vengen.
De eldste kjente jektene hadde et ganske markert skille mellom over- og underspeil, kalt “avfallet”. Her ble speilet bundet til skutesiden med to kraftige horisontale knær kalt “lårmenn”. I denne “hylla” skal det i tidligere tider ha vært et hull for avtrede - kalt “skarnskjulet”. Da avfallet ble smalere, henimot det symbolske, ble bakendene for brede. Da ble også jekteseilerne tvunget over på “siria” - en pøs med en tautamp i. Dette nevnt som et apropos for Hamsun-interesserte. Forfatteren og samtidige kystbeboere har nok frydet seg godt over dobbeltklangen i kjøpmann Mack (makk) på Sirilund (dobøttelund).

Riggen

Jekta var kystens “bulkskip” og som før nevnt, særlig egnet for frakt av tørrfisk.
Fortsatte lasten oppover masten, kom den selvsagt i konflikt med seilet. Men jektenes råseil var så snedig innrettet at det kunne minskes i underkanten som gjerne hadde et tillegg av tre til fire remser med duk kalt “bonnetter”. “Bonnette” er et ord av fransk opprinnelse og forteller at når tørrfisken gikk ut i verden, ga den kulturimpulser i retur. En “bonnette” er et lettværsseil som raskt kunne slås fra når vinden frisknet. Et tau som løp i lett lissing med en serie slippstikk, bandt seildelene sammen. Om lasten vokste i høyden, eller vinden frisknet på - kunne man enkelt dra i snora, og så var problemet (undre remse av duken) borte.
Over storseilet var det gjerne plass til et toppseil. Mot slutten av århundret ble enkelte jekter også utstyrt med en stagfokk som nok hadde sin misjon ved stagvendinger og dessuten dro litt på bidevind.
Det er ellers to forhold som imponerer ved de største jektenes rigg: Masten var i ett stykke ved, og det å finne et grantre stort nok, var en stor utfordring til en “1000-tønner”. Videre var og er det noe nært en sportslig prestasjon å få opp storseilet (vått og nesten stivnet av frost) selv om draget (fallet) løp i talje gjennom dragblokk og draglauparblokk. Så må det også tilføyes at de gjorde livet lettere og seilet mykt ved å smøre det inn med hestefett som motsatt av sauetalg holdt seg mykt i kuldegrader. I det sparsomme billedmaterialet synes de fleste seil å ha vært hvite, men barking med tilføring av noe engelsk rødt, kunne gi seilet en vakker farge.

Geirfuglen

Geirfuglen er utryddet, men finnes utstoppet på museum. I det 20. århundret var det naturlig å anta at også jektene var utryddet ettersom de allerede på 1800-tallet ble betraktet som en overlevning fra en fjern fortid - selv om de fortsatt ble bygget. Men etter århundreskiftet gikk antallet drastisk tilbake. En vareopptelling i etterkrigstid viste at et par eksemplarer var bevart som museale rariteter og befant seg høyt, tørt og innsauset med gift mot vær, vind, sopp og skadedyr som parenteser i den tids turistbrosjyrer.
Så, mot slutten av 1970-tallet, dukket frakteskuta “Nævra” opp. Underlige proporsjoner og skipsregistre viste at “Nævra” opprinnelig var en jekt, bygget i Innherred i 1897 over et skrog fra 1872, og sjøsatt under navnet “Pauline”.
Nord-Trøndelag fylkeskommune og Steinkjer museum gjorde en beundringsverdig innsats i å få fartøyet restaurert som jekt “Pauline”. Nærmere et tiår senere dukket “Solo” opp ved Sotra. Som jekt bar hun navnet “Svømianna”. Og nå, mot tusenårsskiftet, er det dessuten blitt nybygget en jekt i Salten. Nå seiler “Brødrene” sammen med “Pauline”. Da kan det fort bli flere jekter i farvanet. Undrenes tid er ikke forbi. Kanskje dukker geirfuglen opp igjen?