Båtjuss mai 2007

Båtjuss mai 2007

Båtplassinnskudd og tilbakebetaling

Foreningsvedtak om ikke tilbakebetaling av båtplassinnskudd
Hva sier lovverket sier om å endre en muntlig, økonomisk avtale som allerede er inngått? Rent konkret handler dette om innskudd i forbindelse med båtplass som er innbetalt til ei båtforening og som etter muntlig avtale skal tilbakebetales i sin helhet når medlemmer melder seg ut. Årsmøtet 2007 har vedtatt å endre praksisen med tilbakebetalingen. Det nye vedtaket går ut på at 50 % av innbetalt innskudd tilbakebetales medlemmet og 50 % går tilbake til båtforeninga som et etableringsgebyr. Endringen ble vedtatt å gjelde også med tilbakevirkende kraft. Spørsmålet som har reist seg er om det er lovlig å gjøre en slik endring for medlemmer som har inngått avtale med foreninga før endringsdato?

Svar:
Dere kaller selv dette en muntlig avtale, og slik må nok dette i mangel av særskilt vedtektsregulering oppfattes. Med andre ord at dette forholdet må anses som en alminnelig privatrettslig avtale mellom det enkelte medlemmet som har betalt innskudd og båtforeningen. I prinsippet blir dette derfor det samme som om man skulle inngå en avtale med hvem som helst ellers. Utgangspunktet er da klart nok at en avtale ikke ensidig kan endres av en avtalepart, her foreningen. Dette må derfor gjelde uavhengig om dette vedtaket på årsmøtet også var enstemmig. Naturligvis annerledes dersom de berørte medlemmer aksepterer å ikke (fullt) få tilbakebetalt sitt innskudd, men det antar jeg ikke er tilfellet siden spørsmålet har oppstått. Mitt syn er derfor at dette vedtaket ikke er gyldig og at båtforeningen må etterleve den avtalen som i sin tid ble inngått med det enkelte medlem. Derimot står foreningen fritt til å vedta dette skal være reglene for fremtidige avtaleinngåelser – og dette må da naturligvis gjøres klart for nye innskytere.

Eiendomsrett i sjøen

For mange år siden brukte jeg en båtplass som min svogers far hadde brukt før meg i mange år. Jeg hadde festet min båt mellom peler med en avstand fra land på ca. 50 meter. Det var tre meters dybde på festet som var lengst fra land. Grunneier ønsket betaling for plassen til båten i vannet. Jeg svarte at han ikke eide grunn så langt ut. Grunneier ga seg på det kravet, men ønsket da betaling for at jolla lå på stranda. Jeg sa at det kunne han få om jeg fikk kvittering, men det var ikke grunneieren villig til. For å slippe mer mas og konfrontasjoner fant vi ut at vi tok med oss jolla mellom hver gang vi var i båten. Jeg brukte plassen i ca. 15 år. Spørsmål: Hvor langt ut i vannet har grunneier eiendomsrett?

Svar:
Dette spørsmålet er litt mer komplisert enn det kan synes. Eiendomsretten grense utover i sjøen (det vil si i saltvann og innsjøer med fritt midtstykke) begrenses i utgangspunktet av molbakken (marbakken) etter ulovfestet rett, det vil si at det ikke finnes noen skreven lov om dette. Dersom det ikke kan påvises noen molbakke, er vanlig oppfatning, og lagt til grunn i rettspraksis, at grensen må trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dersom det er brådypt inne ved land, er det mer uklart hvor langt ut eiendomsretten vil strekke seg, men i en offentlig utredning fra 1998 (NOU 1988:16) er det foreslått at grensen skal gå minst 30 meter ut i sjøen fra strandkanten. Dette er rett nok ikke vedtatt som lov, men et utgangspunkt som nok kan legges til grunn også i mangel av lov. Sjøgrunnen innenfor molbakken/tometerskoten eller 30 meter er således underlagt alminnelig, privat eiendomsrett og i utgangspunktet har derfor grunneieren eksklusiv rett til å nyttiggjøre seg sin eiendom. Skal man gjøre noe inngrep her, for eksempel legge ut en moring og bøye, eller sette ned peler, er man derfor avhengig av grunneierens tillatelse. Det samme gjelder å permanent ha en jolle liggende på stranden. Etter friluftsloven § 6 har riktignok enhver rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark. Dette gjør at båtfolk fritt kan gjøre strandhugg i utmark og trekke opp jolla på stranda. Bestemmelsen gir likevel ikke rett til å ha båt liggende som en permanent ordning. Antagelig legges de fleste moringer utenfor molbakken/tometerskoten eller mer enn 30 meter fra land, og således utenfor grensen for grunneierens eiendomsrett. En må imidlertid da være oppmerksom på at heller ikke dette er fritt. Selv om det er utenfor eiendomsgrensen, har strandeieren visse rettigheter, sammenfatningsvis gjerne kalt ”strandretten”, som ikke må krenkes. Sentrale elementer i denne strandretten – som Høyesterett uttrykker det i en dom – er ”den bruk en grunneier har rett til utenfor eiendommens grenser i sjøen. Retten til sjøverts atkomst sjøveien – tilflott – til egen strand, til å kunne fortøye båter utenfor eiendommen og til å kunne bade fra den.” Det er derfor klart at man ikke uten grunneiers samtykke kan anlegge en båtfortøyning utenfor eiendomsgrensen dersom fortøyningen vil hindre eieren å selv å fortøye båter eller hans sjøveis tilgang til stranden (den såkalte tilflottsretten). Det samme må gjelde om fortøyningen vanskeliggjør grunneierens annen bruk som naturlig knytter seg til hans eiendomsrett, for eksempel utnytting av fiskebruk eller tang- og tareforekomster. Men selv om man er utenfor eiendomsgrensen, og heller ikke i direkte konflikt med strandretten, er det tvilsomt om permanent oppankring og fortøyning kan utøves fritt – som en form for ”allemannsrett”. I den nevnte utredningen er det foreslått lovregulert at denne retten eksklusivt skal ligge hos strandeieren. Så vidt jeg vet er dette imidlertid ikke slått fast av noen domstol, men det vil ikke være overraskende om domstolene vil legge lovforslaget i utredningen til grunn.

Skal politiet varsles ved dykkerulykker?

Vi var ute på båttur forleden hvor vi også gjennomførte et dykk. En av dykkerne fikk litt problemer og panikk. Som følge av dette ble han umiddelbart fraktet til land, hvor han ble hentet av ambulanse. I ettertid har vi fått høre at vi skulle ha meldt om ulykken til politiet. Vi synes kanskje det høres litt rart ut, og vil gjerne ha det avklart. Har man plikt til å varsle dykkerulykker til politiet?

Svar:
Etter straffeloven § 224 skal etterforsking foretas når det på grunn av "andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige”. Denne bestemmelsen sier ingenting om når noe skal varsles eller anmeldes til politiet, men gir en pekepinn på at politiets rolle i denne forbindelsen er å avdekke eventuelle straffbare forhold. Er det ikke mistanke om straffbart lovbrudd, og det er det vel sjelden ved dykkerulykker, må man ikke varsle politiet – akkurat som om du brekker beinet under blåbærplukking eller er utsatt for annen ulykke når du er ute med båten. Rett nok skal trafikkulykker med personskade og arbeidsulykker meldes og etterforskes, men dette er særskilt regulert i egne lover. Noen slik regel finnes ikke for sportsdykking, for eksempel i forskrift om tryggleiken ved sportsdykking av 10. november 1994 nr. 1134. Politiets har imidlertid flere oppgaver. I tillegg til å drive etterforskning av straffbare handlinger, er politiet også leder av redningstjenesten. Trenger man således en redningsaksjon er det politiet som skal varsles. Politiet vil da være skadestedsleder og koordinere de øvrige redningsenhetene, og ved større redningsaksjoner i naturligvis i samarbeid med hovedredningssentralen(HRS). Når det er sagt, kan det likevel være naturlig å også ta en telefon til politiet. Særlig gjelder dette om det kan bli aktuelt å måtte bruke forsikringsdekning. Noen rettsplikt til å melde i fra til politiet kan jeg imidlertid ikke se at man har. Noe annet er det også at det vil skje en varsling mellom utrykningsetatene. Om du for eksempel ringer etter en ambulanse vil jeg tror at denne sentralen ofte vil videreformidle dette til politiet. Det samme om det kalles opp en kystradiostasjon. Videre bør slikt meldes til Norges Dykkeforbund i form av ”Rapport om uønsket hendelse”, som kan hentes på forbundets hjemmeside: www.ndf.no, men rettsplikt har man naturligvis heller ikke til dette.