En selvbygger går i land

En selvbygger går i land

TEKST OG FOTO: INGVILD AMBLE ERIKSEN
ILLUSTRASJON: MARI JORDE JOHANSEN

Går du med selvbygger-tanker og en drøm om stor båt og jordomseiling? Ta deg en skitur til Sydpolen, anbefaler Egil Monsen. Det er enklere.
- Å bygge en stor båt er fryktelig krevende. Nå har jeg brukt 15 år. Båten er fortsatt ikke helt ferdig. Jeg har passert middagshøyden og ser ikke for meg en tur jorden rundt lenger.
Det sies blant ivrige selvbyggere at det krever en eller to skilsmisser å få ferdig en båt på egenhånd. Egil Monsen har klart seg med én.
- Man har ingen mulighet til å skjønne hva en slik byggeprosess er før man har gjort det selv, konkluderer en litt desillusjonert og båtmett selvbygger.

Sommeren 2006 ble 42 fot store og 15 tonn tunge Anniken Felicia sjøsatt – og gikk nesten til bunns. Monsen reddet henne i siste liten, og fikk tettet hullet i propellhylsen som hadde oppstått under arbeidet med å montere pakkboksen.
- Jeg hadde kommet borti med vinkelsliperen uten å merke det. Heldigvis sjøsatte jeg på Blommenholm Båtforening og fikk rask hjelp med å berge skuta. Da såret i propellhylsen var tettet med epoxy i flere lag, gikk jomfruturen til Risør – med samboer og datter ombord.
- Turen gikk veldig fint, og båten gikk som en drøm i sjøen. Men jeg hadde litt høyere puls da vi skulle gå inn til Stavern – midt i verste ferietrafikken – for å fylle diesel. Helt rutinert var jeg ikke med slik stor båt, og hun var jo også flunkende ny. Vi klarte brasene og kom til Risør med både helse og båt i behold. Det ble en lang og strålende båtsommer, smiler Egil Monsen.
OPPRØRT HAV
Selvironien sitter løst hos den tidligere så ivrige båtbyggeren. Men han er sliten av båt og polyester. Siste året har han viet til hytteprosjektet sitt i Spydeberg – 110 kvadratmeter i naturstein. Han er glad i stein og jord. Mens han bygde båt satte han egenhendig opp en stor garasje hjemme i Lørenskog – så fikk han både plass til bilen og et verksted å jobbe i.
- Jeg liker å bygge – det er morsomt å se at ting blir til noe. Jeg har bygd et par båter tidligere også – en 20 fots daycruiser som hele familien med fem barn dro på ferie i. Litt trangt når hele sommeren regnet bort, men i hvert fall en opplevelse vi husker. Senere bygde jeg en 28 fots seilbåt. Da fikk jeg kjøpt et ferdig skrog med tegninger, og byggeprosessen gikk relativt greit. Anniken Felicia var det imidlertid verre med, smiler Egil Monsen.
- Jeg har alltid vært fascinert av havet, og har vært båtgal siden jeg var guttunge. Havet i opprør er det beste jeg vet å se på tv, smiler Monsen, som har tilbrakt mang en barne- og ungdomssommer hos slekten i Risør
- Den store drømmen har alltid vært jordomseiling i egen båt. Selvbygd båt. Jeg har lest alt som finnes av litteratur om jordomseilinger, men nå har drømmen forsvunnet i det blå.
HALVFERDIG SKROG
Byggeprosjektet startet med at Egil Monsen søkte land og strand rundt etter et passende skrog. Etter flere turer både til Vestlandet og Sverige, fant han det han lette etter i Ski utenfor Oslo. I en hage sto et halvferdig 42-fots skrog og nærmest ventet på ham. Men det fantes verken tegninger eller andre hjelpemidler. Og skroget var langt fra seilklart – her måtte det sparkles og slipes og males. I omtrent ett år sto Monsen med sparkel, pussepapir og maling før innredningsarbeidet kunne starte. Uten tegninger til båten skapte spanting og innredning noe hodebry. Monsen lagde maler i stivt papir, overførte dette til papp og deretter til sponplater. Disse ble brukt som maler for vannfaste finérplater som ble støpt fast før teakplater ble skrudd på til slutt.
- Jeg tror jeg har brukt like mye tid på å reise rundt for å få tak i deler - som for eksempel syrefaste rør og plater, som sto øverst på ønskelisten, og trelister i alle størrelser og lengder - som på selve byggingen. Jeg gikk ikke forbi en eneste container uten å krabbe oppi for å se om det var noe der jeg kunne bruke. Og stort sett fant jeg noe. Skraphandlerne rundt omkring har jeg også brukt flittig. Jeg har fortsatt et stort lager av metallbiter, skruer, muttere, plater og annet brukbart og ubrukbart. Man må jo ha et stort utvalg av alt mulig – særlig syrefaste greier – for å lage gode løsninger.
Monsen har gjort et kjapt overslag og mener at det gikk med 5000 kroner i måneden til verktøy og materialer.
MOT OG GALSKAP
- Det skal litt mot til for å sette i gang noe sånt, og en del penger. Jeg kunne nok egentlig kjøpt en fiks ferdig båt for den summen jeg har brukt totalt. I ettertid ser jeg at det nok kanskje hadde vært en bedre løsning. Det hadde jo gått litt raskere også. Jeg var 50 år da jeg startet på byggeprosjektet, det var for sent i livet. Nå er jeg 66 og toget er gått for de store ekspedisjonene. Ikke får jeg med meg samboeren min så langt ut på havet heller, til tross for at hun nærmest er oppvokst i båt, smiler Egil Monsen. Båten har sentercockpit og et stort soldekk akter. Her trives samboeren – når hun bare kommer seg ombord.
- Fribordet er veldig høyt – det krever en ungfole å komme seg ombord uten hjelpemidler, sier båtbyggeren. Han hevder at man må være litt gær’n i huet for å gå på et så stort prosjekt helt alene, som han gjorde. Det blir for mye for ett menneske.
- Jeg skulle nok hatt med meg en partner eller to, sier han med etterpåklokskapens erkjennelse. Samtidig ser han at han har lært veldig mye, både gjennom erfaring og ved å lese alt man kan komme over av båtbyggerlitteratur. Det å installere en diesel-motor på 450 kilo helt alene er tungt og krevende – men det var en stolt mann som fikk motoren i gang.
- Men jeg visste jo hele tiden hvordan båten skulle bli – på tross av at jeg manglet tegninger. Det ga seg litt selv. Og så ville jeg gjerne at båten skulle bli original – det er jo privilegiet man har når man bygger på egenhånd.
KJØLBLY TIL BESVÆR
- Jeg trengte 4000 kilo bly, og det viste seg å bli en utfordring å få tak i, sier den tidligere typografen i Aftenposten. Han har brukt mye bly i sin karriere ved pressene, men etter overgangen til skjermbasert typografering var blyet i Aftenposten borte.
- Etter hvert fikk jeg samlet opp en betydelig mengde balansebly fra bil- og dekkverksteder. Disse småbitene kjøpte jeg for to kroner kiloet, og fikk mye olje og asfalt på kjøpet. Og det gjør koke- og smelteprosessen ekstra vanskelig. På ett av verkstedene jeg var innom i Østfold, fikk jeg nyss om en fyr som bygde om gamle Volvo varebiler til stasjonsvogner. Han skulle visstnok ha bly å selge. Jeg fant mannen et stykke utenfor Askim. Bilen var allerede fylt opp med spann på spann med balansebly – på setene og overalt. Denne karen hadde 1500 kilo bly å selge – blankt, fint og rent bly for tre kroner og femti øre kiloen. En rimelig pris for så fint bly. Betingelsen var at jeg tok det med meg med en gang. Jeg plasserte 1500 kilo bly på min relativt beskjedne varehenger og la noen tepper over. Senere har jeg regnet ut at totalvekten på bilen må ha vært over fire tonn, kanskje ikke helt etter forskriftene. Min gamle og slitne, drosjekjørte Mercedes var ikke helt med på notene. Den slet seg ned til E18 og der var det stopp, halvveis ute i veien. Heldigvis fikk jeg hjelp av blyselgeren før jeg risikerte at noen fra øvrigheta kom og prøvde å flytte på hengeren.
HASARDIØS KOKING
Å fylle kjølen med bly har nok vært noe av det mer helsefarlige båtbygger Monsen har bedrevet i løpet av sitt 66-årige liv. Han plasserte båten på en tomt på Sinsen. Med kreativitet og vågemot bygde han ”kokestillas” med vedfyring under og kokekar oppå. Og han kokte bly – i flere omganger. For å få det 360 grader varme blyet fra kokekaret og inn i kjølen, bygde Monsen et sinnrikt system. En forsker han fikk råd av mente hele båten kom til å gå over i gassform dersom han prøvde seg. Forskeren tok feil.
- Mot alle odds fikk jeg blyet omsider inn i kjølen. Men det skal ikke underslås at det nærmest var med livet og halve Sinsens boligmasse som innsats, smiler Monsen.
- Stillaset besto av en plattform tre meter over bakken, et kokekar som inneholdt ca 300 kilo bly og tak over det hele for å hindre at et eventuelt regnvær skulle medføre at hele Sinsen gikk i luften. Fra krana under kokeren gikk det et stort rør, kledd med varmekabler og isolasjon, som endte i plastkjølen. For å unngå at varmen skulle antenne plasten hadde jeg to støvsugere som gikk for fullt for å suge ut den varme luften. Men det tok fyr, både i kjølen, som jeg fikk reddet, og i taket over kokekaret. Etter noen timers sprengfyring med god bjerkeved begynte det å lukte svidd plast. Jeg kikket opp og så en faretruende svart røyk, og fikk frem motorsagen for å få hele takkonstruksjonen ned i en fei.
Men sagen startet uheldigvis ikke, og Monsen måtte ty til gode apekatt-egenskaper og klatret, med 300 kilo kokende bly under seg - opp på 2x4 toms stendere og fikk slått det gloheite taket ned med en hammer.
- Båten sto bare en meter unna. Man kan jo bare tenke, med redsel og gru, hva som hadde skjedd om brannen hadde blitt et faktum, sier Monsen.
Omsider, etter svært mange viderverdigheter som Egil Monsen hevder han kan skrive en hel bok om, var nesten alle 4000 kiloene med bly på plass i kjølen. Men bare nesten alt. En real eksplosjon i siste kokeomgang medførte at brorparten av siste blyladning omgjorde store deler av skrogsiden til skuddsikkert panserfartøy.
- Nå vet jeg hva det kom av – men jeg visste det ikke da, humrer Egil Monsen, og sier at det blir for omstendelig å forklare det hele. Vi får vente og se om boken om blykoking kommer i handelen. Monsen selv sto litt bak gryta da den eksploderte – kledd som en astronaut – og kom fra infernoet med skrekken.
15 ÅR
Det elektriske ombord er et annet kapittel i båtbyggerens historie om Anniken Felicia. Elektrokunnskaper var det tynt med hos typografen, så han kjøpte seg en bok og gikk i gang. Ledninger er trukket der de skal og det ligger en rekke ekstra ledningsnett i båten som gir muligheter for mange nye tilkoblinger ved behov.
- Jeg er nok ganske kreativ, finner løsninger på det meste. Men man blir ganske sliten både fysisk og psykisk av å løse stadig nye problemer etter hvert som de oppstår. Jeg måtte til slutt bite i gresset og betale en fyr for å hjelpe meg litt. Han var bilmekaniker og skulle ha greie på ledninger og strøm og slikt. Men så viste det seg at han koblet lensepumpen feil, noe som var en medvirkende faktor til at båten holdt på å gå ned etter sjøsettingen. Lensepumpen slo ikke inn som den skulle.
Monsen forteller at hverdagene var omtrent slik i 15 år – ikke alltid like dramatiske, men noe skjedde hele tiden. Og kreativiteten ble til stadighet satt på prøve. En slitsom tilværelse. Men kjedelig kan den ikke kalles.
- For selvbyggere burde det være en menneskerett å få kjøpt valium i kilospakning, sier han med et ironisk smil.
FORVIKLINGER
Også det å få rigg til båten, var en av de store utfordringene. Den glade selvbygger Monsen lette med lys og lykte etter en passende brukt rigg. Han bestemte seg til slutt for at nok er nok, grov dypt i lommeboken og bestilte en splitter ny spesialprodusert rigg fra en norsk produsent.
- Jeg fant ut at norsk sikkert var best og tryggest. Jeg ønsket service og konsulenthjelp - og bestilte rigg hos en av de anerkjente. Etter avtale fikk jeg ha riggen min liggende til oppbevaring på riggverkstedet mens jeg bygde båten ferdig. Det er jo ikke gjort i en håndvending å finne lagerplass til en diger rigg til en 42-foter.
Da mast og bom endelig skulle monteres, og Monsen skulle få Anniken Felicia seilklar, manglet imidlertid en hel rekke vesentlige deler.
- Riggen min hadde øyensynlig fungert som et reservelager, og man hadde lånt både dette og hint – sikkert med en klar intensjon om å erstatte det som ble fjernet. Jeg hadde en ordentlig feide for å få riggen i brukbar stand til den prisen vi hadde avtalt – og fortsatt er det enkelte ting som mangler.
Monsen uttrykker en klar skuffelse og ergrelse over at det ene elementet han kjøpte fra profesjonelle - til full pris - ikke var i brukbar stand og at han endog måtte ha juridisk hjelp for å få masten opp og stå.
- Det er mange luringer, og jeg tror kanskje litt for godt om mennesker generelt, sukker Egil Monsen.
VELGER INNLANDET
- Jeg har båten ennå, og den hadde nok blitt mer brukt om jeg hadde båtplass et eller annet sted i indre Oslofjord, men det har jeg ikke vært kar om å finne. Egentlig er jeg veldig klar for å selge båten nå – og håper det finnes noen som kan tenke seg en seilklar, flott og særegen 42 foter. Det er god plass både over og under dekk, og med et stort akterdekk har man en meget flott uteplass til både soling og sosialt samvær. De lange seilturene er nok jeg dessverre ferdig med. Nå har jeg jo hytta som er stor nok til å samle hele familien med både barn og barnebarn, smiler Egil Monsen.
Egil Monsen er en ivrig sanger som kan skilte med å ha opptrådt både med Pavarotti og Placido Domingo. Og når han ikke har hele Verdenskoret å synge sammen med, tar han frem gitaren og drar noen gode, gamle viser. Det er synd for det kystfarende fritidsbåtfolket at de ikke får nyte Monsens visesang langs norskekysten. Men den store familien kan se frem til peiskos med musikalsk følge på hytta i Spydeberg.