Ekstrembåt: Go`Go`Gatsby…

AV: ANDERS VÆRNÉUS

De glade 20-årene. Great Gatsby. Motorbåtsportens store blomstringstid. Tempoet var høyt og troen på fremtiden god. En verdenskrig var slutt. Forsvarets overskuddsmateriell strømmet ut fra overfylte lagre, mye potent materiale som snart ble oppdaget og nyttiggjort av motorbåtsportens fartsfantomer.

Kapprustning

En kapprustning helt uten sidestykke ble dratt i gang. Verdensrekordene hang løst. Den ene kraftpakken etter den andre ble sjøsatt i jakten på ære og mannlighet, og trofeer.
Fremfor alt var det Harmsworth trophy som lokket mest. Reglene var enkle; raskest i verden og du er innehaver av troféet. Resepten på fartsfremgang var som oftest et stort skrog fylt med ekstremt mange hestekrefter. Spektakulært var bare fornavnet på det som skjedde.

Om jakten på en absolutte fartsrekord var sportsmannens mål, så fantes Gold Cup for de litt mer satte herremenn i motorbåtklubbene. Med regler som holdt de største monstrene unna ble det kjørt race med ”gentlemens raceboats”, båter som for amatøren kunne forveksles med standardbåter fra noen av de mest kjente produsentene, men som ved en nærmere titt faktisk var ekstremkonstruerte ut til den minste skrue.
Det var på denne bakgrunnen ”Impshi” i 1925 ble til i 1925, på mesterkonstruktøren og professoren George Crouchs tegnebord. Crouch hadde året før hatt sitt store gjennombrudd med mahognysigaren Baby Bootlegger, båten som sopet konkurransebanen overalt hvor den dukket opp. Bestselgeren, dandyen Caleb Bragg var mer enn fornøyd med sin nyanskaffelse, men passet også på å hisse opp konkurrentene med den overlegne Babyens råskap på banen.

Ildsint konkurrent

En av de ildsinte konkurrentene var Horace Dodge Jr. Som arvtager til flerfoldige millioners etter sin far og onkel, som noen år før hadde solgt sitt livsverk, bilfabrikken Dodge Brother, til spekulanter. Summen på bankboken var mye større enn hva Horace skulle makte å bli kvitt i sin levetid, så verden sto åpen for lek og skøy.

George Crouch ble derfor innkalt på den unge Horaces kontor med ordre om å skape en båt som kunne gi kaksen Caleb Bragg og hans Baby Bootlegger en på snuta. Resultatet ble Impshi, en knapt 28 fots stegbåt med torpedostjerne akter og en mektig Packard sekser under det runde fordekket. Spenningen var ulidelig når Impshi og baby Bootlegger kjørte til start i Gold Cup-racet i 1925, arrangert av Colombia Yacht Club i New York. Det ble en folkefest av rang. Første heatet ble fight på målstreken mellom Baby Bootlegger og Mrs Cromwells racer Nuisance, der sistnevnte tilslutt gikk av med seieren. Men når alle tre heat var kjørt sto baby Bootlegger enda en gang som seierherre av Golden Cup, med Impshi ”bare” på fjerde plass.
Det skulle gå ni år, til 1936, innen Impshi med engelskmannen Kaye Don som fører fikk smake på seierens sødme. Da hadde et stort antall motorer og førere, blant annen svensken Frithiof Eriksson, prøvd seg før vinnerformelen var funnet.

Forfall

Etter et dårlig forsøk på å gjenoppta bragden året etter, begynte Impshis forfall. Sakte gled den inn i glemselen. Om det ikke hadde vært for Mark Mason, en av de amerikanske storhetene innen hobbyen. Han var oppvokst med mahognyraceren i blodet og fikk snart smaken på de gamle ekstrembåtene fra 1920-tallet i Gold Cup-sirkuset. Alle mest lokket den dominerende skjønnheten Baby Bootlegger, og det detektivarbeidet som fulgte før Mark endelig fant henne i en fantastisk tilstand.

Impshi på hjernen

Vanskeligere var det med Impshi. Hennes historie hadde forsvunnet etter verdenskrigens herjinger. Det var ikke mulig å finne henne igjen. Og Mark er en mann som vet hva slike søk innebærer, men med Impshi gikk han tom for ideer. Drømmen om den Crouch-raceren fikk Mark aldri ut av hodet. Den ble etter hvert nesten en besettelse som på en eller annen måte måtte bearbeides. Og som Mae West sa; ” Den beste måten å bli kvitt en fristelse er å falle for den”. De gamle tegningene sendte han til en kompetent båtbygger i Tyrkia. Ett år senere ble et vakkert skrog fraktet hjem til verftet for å bli ferdigstilt gjennom vinteren. Og nå har jeg fått kjøre den. En tur som slår alt annet jeg har vært med på i løpet av mine 15 år som båttester.

Oppførselen i sjøen er fantastisk. I de smårufsete bølgene oppfører båten seg eksemplarisk. ”Som på skinner”, er en klisjé´, men jeg velger likevel å bruke den. Bølger og dønninger slås effektivt unna. Planingsteskel eksisterer omtrent ikke. Grepet med propellen rundt triangelbanens hjørne er like fantastisk som akselerasjonen. Nakkehårene reiser seg og øynene graver seg dypt inn. Tom d'Eath, som kjører, håndterer båten men nonchalanse, han har dressert den råsterke V8-eren og fører den elegant rundt banen. Smiler bredt og spør skrikende og jeg har det bra. Om jeg gjør. Og gjør det fortsatt.