Når det koker i Arendal

Når det koker i Arendal...

Av Hans Due

Spente sørlandsgubber. Trendy kjørere. Moteriktige pin-ups. Vanvittige fartsmonstre. Når offshore-eliten er i Arendal midtsommers, koker det i byen. I år skjer det... Lyst til å være med på et skikkelig sirkus?

Hvis oppfinneren Reodor Felgen kan følge opp sin velkjente racerbil med en "Il tempo gigante de la mare", blir kanskje argentineren Daniel Scioli en flopp i sommerens offshore-regatta i Arendal. Argentineren har med sin båt "Alba" vunnet de to siste års regattaer, men med Felgens sans for snertne detaljer, er vi redd for at den argentinske båten heller vil fortone seg som en "Alba"-tross i forhold.
Det er på kaia i Arendal det bannes på fem språk når de mange-fot lange farkostenes kraftpakker av noen motorer skal trimmes for maksimal ytelse. Det er her mannfolk med hår på "brøstet" svulmer mens medbrakte bikinisukkertøy svinser rundt de hjelmtoppede kjøredressene med kjøtt og blod inni. Selv ikke Arendals­rampens haglegevær tas fram mot disse innvandrerne. De er der kun til låns, og akter ikke å ta arbeide fra noen av de lokale helter. Det eneste de stikker av med er trofeene som skal være i diverse edle metaller.

Solid stemning

Selv bomsen som raver rundt i Pollen-området, tørker inn når de regnbuefargede monstrene demonstrerer sine decibel på vei mot Tromøy-brua. På Grand-taket henger de øldrikkende og solslikkende som drueklaser over rekkverket, mens de mer sofistikerte i baren på Tyholmen Hotell skjeler hemmelig beundrende ut av vinduene og later som det er Fairline-båten på 50 fot de beundrer. Skipper Nilsen i sin dunkende motorsjekte har forvillet seg inn i "hogstfeltet", og jages forvirret utover mot Torungen.
Interessen for offshore-race går ikke i første rekke på hvem som vinner. Det tallrike publikum på kaier og i småbåter langs banen ønsker seg dramatikk, farger, fart, kort sagt et inferno som gir sug i magen.
Det er katamaraner (to skrog med et dekk mellom) og V-bunns båter som dominerer offshore-raceing. Båter i alle regnbuens farger (og i noen som ikke finnes der), båter med plexiglasskupler slik man ser i moderne jagerfly, båter med propeller som henger metervis ut bak hekken og båter med instrumentering som nærmer seg det man finner i cockpiten til en DC-9'er. Ikke som tidligere da knallene fra sjektemotorene gjallet mellom skjærene i de sørlandske farvann. Da troen om at et par klunker hjemmebrent på tanken skulle spe opp bensinen såpass at man kunne hente ut en halv knops fart i tillegg til de syv man hadde fra før. Rester av svunne tiders race finnes ennå i Tvedestrandsregatten, men bare i karnevalsdrakt.

Alle må se på

På brygga i Arendal snakkes det hester og fot. Ikke sånne gress-spisende gangere med fire føtter som man ser på Øvrevoll og Bjerkebanen, ei heller apostlenes hester, men de glattlakkerte metallklumpene som tordner når de får en blanding av bensin og luft og som har fått plass i flytende plastskall målt i den gamle lengdebetegnelsen for båter.
"Mi kaller det ikkje båder, men flyere", sier arendalitten, hisøyværingen og han fra Tromøya, alle med skipperblod i årene. "Og så er de så gyselig stygge", sier de, og skutter seg mot horden som raser forbi. Men se på skal de, selv om de ikke vil innrømme at guttungen i dem våkner: "Mi gjør det, men mi liker det ikkje".