Ishavsskøyta "Carmensita"

Ishavsskøyta "Carmensita"

På flukt i et halvt år

Grethe og Bjørn Grøneng i Sandefjord hadde solgt alt, flyttet ombord og forberedte jordomseiling. En gammel konkurs resulterte i at båten ble arrestert og kjettinglenket til brygga før jul i 1996. De to skar seg fri og stakk av. I seks måneder var paret på rømmen før de kunne komme hjem til barna og seier i retten!

Tekst: ANNE MARIT KLOKK

Fredag 13. desember 1996 hadde de fått nok av politi, inkasso og norske myndigheter. De kuttet lenkene til brygga midt i Sandefjord sentrum og seilte ut i nattens mulm og mørke. Tilbake sto Grethes sønn Anders på 16 år, datteren Anne på 18 samt familie og venner. Det ante dem at den siste ukes aktiviteter med febrilsk bunkring, proviantering i det skjulte, motorsjekk, overhalinger, bankuttak og veksling, ikke stemte med at det var tatt pant i båten av namsretten og at et inkassobyrå hadde begjært arrest i "Carmensita".
Bakgrunnen for en så dramatisk vending i ekteparet Grønengs tilværelse var et oppslag i Sandefjords Blad sommeren 1996, hvor det i en bisetning sto at byggmester Bjørn Grøneng hadde brukt seks årsverk på å restaurere og klargjøre bestefarens gamle ishavsskøyte Ellwe for familiens planer om jordomseiling med start St. hans 1998. Denne formuleringen var meget uheldig. Bjørn hadde nemlig en gammel konkurs bak seg og kreditorenes inkassobyrå i Sandefjord tente på alle pluggene.
Grethe hadde særeie. Etter at hun hadde solgt hus og bil og satset alt på båten som familiens hjem, sto "Carmensita" i hennes navn. Det var dessuten langt fra bare Bjørn som hadde ofret årsverk ombord. Begge to hadde jobbet med båten, pluss barna, dugnadsgjenger og venner og bekjente. Da det kom krav utpå høsten og de fikk beskjed om at det var tatt pant i båten, svarte Grønengfamilien med at det var tatt pant i feil gjenstand basert på en tilfeldig avisartikkel.

Offentlig gapestokk

I begynnelsen av desember kom en delegasjon fra namsmannen med en bunke papirer og kjetting fordi motparten hadde begjært arrest i båten. Familien Grøneng var ikke informert og barna kom hjem fra skolen mens båten ble lenket fast til brygga.
-Vi følte oss helt maktesløse - umyndiggjort. Hjemmet mitt ble gjort om til en gapestokk og vi var til spott og spe for hele byen, sier Grethe som nå halvtannet år senere kan snakke om det som skjedde. Vi sitter ombord i styrhuset - som vi gjorde høsten 1996 da Båtmagasinet beskrev Grethes drømmer og planer om å ta familien med på langtur til eksotiske øyer i Stillehavet, hvor hun skulle møte fortiden.
Sandefjordsjenta Grethe Grøneng har skåret over lenker tidligere i livet sitt. For 13 år siden solgte hun alt og tok med seg barna til Fiji-øyene på impuls for å oppleve et eventyrlig år, og hun var fast bestemt på at dit skulle hun reise tilbake en gang. Familiens jordomseiling omfattet fire år ute, og Grethe og Bjørn jobbet hardt for å få alt klart. Men med en båt lenket fast og i arrest, strandet både drømmer og planlegging. En uke etter at kjettingen var på plass, kappet Grethe, Bjørn og to venner seg fri og stakk fredag den 13.12 om natten.
-Det var litt av et skuespill å få båten ship shape. Politiet kjørt daglig forbi på brygga og inspiserte, forteller Grethe. Hun er fremdeles skjelven i knærne, særlig når hun tenker på hvordan det var å forlate barna. -Anne var i marinen i Bergen, men kom hjem for å være sammen med oss de siste dagene. Anders hadde hjemme sitt ombord og han måtte flytte til mor i all hemmelighet. Det var mange ting som måtte hives i land og det meste skjedde etter mørkets frembrudd. Dessuten måtte vi skaffe mat, valuta og drivstoff og nye pass da begges var i ferd med å foreldes.

Måtte bare bort!

-Når folk spør hvordan vi kunne stikke av gårde på den måten, må jeg bare si at vi ikke kunne takle situasjonen. Vi måtte bort for å beholde vettet, for å overleve. Vi klarte ikke å ligge i arrest. Heldigvis hadde vi nok papirer, men vi hadde ingen tanker om hvor vi skulle dra. På fordekket sto det et stort overbygg hvor vi holdt på med reparasjonsarbeider. Dette måtte rives i all hast mens vi raste ut fjorden på full pinne i nattemørket uten lanterner.
De fire rømlingene dro mot Danmark og havnet på Thyborön vest i Limfjorden etter en dramatisk overfart. De var utslitt både fysisk og psykisk, og båten var ikke klar for en slik tur. Grethe svømte i bøker da hun ble kastet ut av køya om natten, fire tenner løsnet og hun fikk hjernerystelse. En av kameratene brakk et par ribben og de hadde svineflaks som klarte å surfe inn i den grunne havnen hvor de bare lå noen timer og fikk rigget mesanseilet for å bedre stabiliteten.

Ishavsskøyte fra 30-årene

"Carmensita" er langkjølet, stikker tre meter og skroglengden er 57 fot. Som Båtmagasinet skrev i oktoberutgaven for 1996, er dette en gammel forlenget isshavsskøyte fra tidlig 30-tall som bestefaren til Bjørn overtok i 1973. Bjørn hentet båten på helgelandskysten i 1985, og familien Grøneng har siden bygget den om og gjort en kolossal restaureringsjobb. Bl. a. er det satt inn en Scania DS8 på 200 hk.
Seilene var helt nye og så å si ubrukt. Et par seilturer var det hele. Riggen er 19 meter høy og rømlingene følte seg nokså usikre da de skulle ha opp duk og begynne å seile. Først var de innom en mindre havn i England. Det var førjulsfeiring på yachtklubben, og de fire klarte å koble av et par dager helt til en av kameratene dro til London for å fly hjem. En telefon til Norge ga klar beskjed om at "Carmensita" var ettersøkt og jaget av politiet over hele verden.
Det var bare å snu seg og gå sørover. De var nå tre ombord. Kortet til mobiltelefonen kastet de da de dro fra England og da de krysset Biscaya opplevde de sin aller første fine seiltur. Julaften ble feiret med ribbe og hårklipp. Det begynte å bli varmt i været og svetten rant ned under lange lugger. Grethe og Bjørn hadde nemlig bestemt seg for vente med å klippe håret til de skulle på jordomseiling! Nord i Portugal søkte de inn i en nydelig havn i Viana do Castelo, men fikk "hetta" da de ikke kunne bruke dollar og skjønte at portugiserne hadde det norske skipsregisteret på data. Men utrolig nok fantes ingen negative opplysninger om "Carmensita".
-Politiet hadde vel ikke tenkt i de baner. I det hele tatt viste de en bedrøvelig maritim sans under hele etterforskningen, sier Grethe og ler litt.
Mens de var i Portugal, fikk de beskjed om at Grethes mor var innlagt på sykehus og at Anders var flyttet til Grethes søster. -Det var grusomt å vite at barna ikke hadde mulighet til å kontakte meg når de trengte meg. Det var kanskje det aller tøffeste under hele denne "ufrivillige" turen, sier hun.

Tøft i Gibraltar

Fra Portugal flyktet de videre mot Gibraltar vestover igjen til Casablanca i Marokko. Det var dårlig med diesel på tanken og med 60 knops vind opplevde de en forrykende og nifs nattseilas med storseil og fokk oppe. Bjørn sier at om ikke annet har de fått testet båten og lært å seile den. Neste stopp var Kanariøyene hvor de cruiset rundt noen dager for å finne en havn hvor de kanskje kunne føle seg trygge.
De oppdaget at man kan innklarere hvor som helst på øyene og ikke som mange tror at man må innom Las Palmas. På dette tidspunkt 10. januar og etter nesten en måned på rømmen, var de ganske skakkjørte følelsesmessig og de snakket stadig om å male skroget, kamuflere båtnavnet, farge håret, bruke forkledninger, rare briller osv. Her fikk de dessuten vite at det var utlovet dusør for opplysninger om dem. De måtte av og til i land med lettbåten, og da snek Grethe seg rundt i supermarkedene for å kjøpe mat.
Via telefonkontakt med søsteren fikk hun vite at inkassobyrået var underveis til Kanariøyene med arrestordre. -Vi stakk så fort vi kunne og da vi dro, sto de på bryggen og vinket. Det var rene detektimen og vi måtte bare seile rundt Teneriff noen dager. Ut og inn av havner, vi lå på svai og med stadig utkikk over skulderen og speiding etter båter og helikopter, ble dette nerveslitende dager. Rettssaken hjemme var utsatt og skulle ikke opp i namsretten før 3. mars. Ikke kunne vi dra hjemover, ikke kunne vi gå i land uten at det var helt nødvendig, forteller Grethe.

Vant saken

5. mars fikk de beskjed at de hadde vunnet i namsretten. Båten var Grethes og de kunne gå hjemover. Begge barna kom ned på 14 dagers påskeferie og det verste var over. Men arresten i båten ble ikke formelt opphevet, så da de via Madeira kom til Azorene, ble båten tatt i arrest og de måtte bli der i tre uker før de fikk fortsette. Motparten hadde anket saken til lagmannsretten. Grethes advokat klarte å fremskynde den og de vant også her. Omsider kunne de vende baugen hjemover fra Santa Maria. Men først holdt politimesteren i byen stor fest for dem med beskjed om at de snart må komme tilbake.
Turen fra Azorene gikk via Irland, Skottland, gjennom Kaledoniakanalen og ble avsluttet med en herlig seiltur over Nordsjøen. Til Sandefjord kom de 5. juni.
-Da sto Anders på brygga med bagene sine klar til å flytte ombord. Det var også møtt fram mange venner og kjente for å ønske oss velkommen hjem. Selvfølgelig var det en triumf, men det har kostet. Jeg slet lenge med dårlige nerver og det er først nå mange måneder etterpå at jeg kan snakke ut om alt sammen uten å gråte, sier Grethe. Nå vil hun se fremover. Fiji-øyene lokker fremedeles og hun har gitt sitt løfte om å komme tilbake.