M/S Dixie Lily på tur igjen: Mot sommer og Hellas

M/S Dixie Lily på tur igjen

Mot sommer og Hellas

Merhaba! hilser familien Bell Båtmagasinets lesere på tyrkisk. Cecilie, Thomas og John Fredrik ombord i M/S Dixie Lily har tilbrakt vinteren i Bodrum Karada Marina i Tyrkia. Nå er de atter klare for å kaste loss og setter kursen mot det østlige Middelhavet. Sønnen Espen har også komme til Tyrkia og mønstret på som mannskap på veien mot Hellas.

TEKST OG FOTO: THOMAS BELL

Vi ventet i spenning på om Espen ville mønstre på før vi forlot Bodrum. Han hadde reist rundt med en kamerat i Japan, Korea, Kina, Laos og Thailand. Etter mye e-mailkontakt så det endelig ut til at han skulle komme 15. mars. Så helt enkelt skulle det ikke bli. Espen fløy fra Bangkok til Athen, hvor han skulle ta en ferge til Kos og videre over til Bodrum. En feilmelding gjorde at Espen gikk i land på Patmos, noe som kostet en natt på et billig hotel og ny ferge ned til Kos neste dag. Da gikk det imidlertid ingen ferge over til Bodrum på grunn av uvær. I tillegg til styggeværet skulle tyrkerne feire sin Kurban Bayrami denne weekenden.
Cecilie var ikke særlig tilfreds med situasjonen. Espen var så nær (10 n.mil.), men likevel så fjernt. Det skulle gå tre nye netter før været ga seg slik at fergene kunne gå. Gjensynsgleden ble derfor stor da Espen omsider kom til Bodrum 18. mars. John Fredrik hadde fortalt alle i marinaen at broren hans skulle komme. Espen ble derfor pent nødt til å gå rundt og hilse på de andre båtfolkene. Det var godt å se ham igjen, og det vanket mangen historie fra det fjerne østen de påfølgende kveldene.

Kurban Bayrami

Kurban Bayrami er en muslimsk høytid som ligger i nærheten av vår påske, eller rettere sagt den jødiske påsken. Tyrkerne sa at det alltid var regn etter åpningen av Kurban Bayrami. På fredagen ble nemlig alle lammene slaktet, så da kunne regnet vaske vekk alt blodet. Regnet gjorde det, og jeg skal si de slipte sine kniver den morgenen før de stakk lammene. Da jeg gikk til bakeren fredag morgen den 17. mars, ble det slaktet i bakgård og hage. Jeg valgte å ikke forevige disse synene, som er litt voldsomme for oss som ikke er vant med den slags.
I følge tradisjonen skal man gi en tredjedel til de fattige, en tredjedel til familien sin, og den siste tredjedelen kan man beholde selv når man slakter et lam eller en sau. Dette med å gi bort til de fattige syntes jeg var en fin tradisjon. Jeg snublet sogar over et lite lass med slakt på fortauet samme dag på vei til grønnsaksmarkedet. Det bør legges til at noen av de moderne borgerne av Bodrum betaler seg ut av denne slaktingen ved at de gir pengene lammet ville kostet til de fattige og til familiens dårligst stilte. Det ser ut til at denne muslimske tradisjonen lever videre og går inn i et nytt årtusen.

Ny lettbåt

Det ble til at vi forlenget kontrakten med Bodrum Karada Marina. Vi hadde fått svært mange venner der, så vi måtte gjøre unna en del avskjedsmiddager. Dessuten gjensto det en del praktiske ting som vi ville ha ut av verden før vi igjen var uten fast adresse. Det viktigste var å få tak i en ny slepejolle. Vår kjære Bombard C3S var blitt stjålet i Albania. Til vår store glede stilte vårt forsikringsselskap Vesta opp og ga oss en pen erstatningssum for tapet av jolla. Vi var heldige og fikk tak i en brukt Zodiac RIB fra et charterselskap. Den var litt lettere og mindre enn Bombarden og til John Fredriks store fornøyelse gikk den som et uvær med vår 15 hk Mariner påhenger.

Mot Hellas

Den 7. april kastet vi loss for å gå sørøstover til Finike, snu der og ta hele kysten oppover til Kusadasi før de greske øyer - et strekk som byr på mange perler. På dette tidspunktet (i april) hadde vi planlagt seilingsruten frem til slutten av juli. Vår første stopp ble en bukt på en liten halvøy vest for Bozburun ved navn Dirsek, hvor det er et hus som også er restaurant i sesongen. Bortsett fra et par fiskebåter lå vi alene. John Fredrik vil alltid bli når vi finner en yndig liten bukt. Der vil han bygge og bo! Men allerede neste dag satte vi kursen for Marmaris, opprinnelig planlagt som vinterhavn. Vi fikk raskt stadfestet at valget av Bodrum hadde vært riktig. Marmaris er et rent turiststed, dødt på vinteren og masete i sesongen.
Neste stopp ble Gøcek, hvor vi la oss i en av de mange buktene omlandet byr på. Her ligger man trygt for vær og vind. I noen av buktene ligger det også små restauranter. Det er imidlertid dyrt å spise på disse stedene. Ikke det at summene er så store, men hvorfor betale 70 kroner eller mer når det finnes steder hvor man får bedre mat helt ned til 12 - 15 kroner? Ønsker man å spise på et slikt sted, må man forhandle seg frem til en pris man synes er akseptabel på forhånd. Faktisk legges en del slike restauranter ned, da antall besøkende ser ut til å være synkende.
Den videre seilasen gikk mot legendariske Olü Deniz. Det var kun to båter til som lå der, så det var godt om plass på stranden. Badetemperaturen var kommet opp i 19 grader og da bader selv far. Vi var innom både Kalkan og Kas før vi gikk til Finike hvor vi møtte en tyrkisk mann som hadde arbeidet i Norge i mer enn 30 år og snakket flytende norsk. Han var sjef for Setur Marina, et selskap som har hele syv marinaer fra Istanbul i nord til Italia i sørøst. Marinaen i Finike var en Setur Marina, og herr Dagci sørget for at vi ble tatt godt vare på i Setur Marina Finike.

Cappadocia

Mens vi var i Finike, ville vi ta en tur opp til det spennende området Cappadocia, også kjent for opptakene til den siste Star Wars-filmen. Først og fremst ønsket vi å se de underjordiske byene som ble anlagt her under den byzantinske perioden, skjønt stedet har langt mer å by på enn dét. Det er et hundretalls kirker i området, og den eldste fresken som er funnet her går helt tilbake til år 6 200 f.Kr. Gjennom dette landskapet går også Silkeveien, en av de eldste handelsrutene mellom Europa og det fjerne Østen. Vi besøkte en av de mange hvilestasjonene bygget for kamelkaravanene på slutten av 1100-tallet.
Landskapet i Cappadocia er spesielt, med fjellformasjoner som minner mest om termitt-tuer. Fenomenet skyldes at dette fjellmassivet er bygget opp av vulkansk aske. Noen steder er topplaget av en hardere, forstenet aske som danner "hatter" på toppene. Selve tuene er skapt av erosjon gjennom tusenvis av år. I mange av disse tuene har folk gravet ut sine boliger, sine kirker, ja til og med klostre hvor det fremdeles bor folk og hvor man kan leie seg inn for natten. Vi slo leir i byen Gøreme hvor det finnes en del slike overnattingsmuligheter. I Cappadocia ligger det også en canyon som er ca 150 meter dyp som elva Melendiz har gravd ut. Den bærer navnet Ihlaradalen og strekker seg ca 15 km.

Katakombene

Det finnes fire underjordiske byer. Menneskene som bodde her var kristne som stadig ble ofre for arabernes herjinger. Derfor bygget de seg et fantastisk katakombesystem hvor den nederste etasjen ligger hele 85 meter under jordoverflaten. Inngangene til systemet ligger inne i husene. I de første etasjene hadde de husdyrene sine, matforråd osv. Nederst lå det "skole" og "kirke". Vann fikk de fra underjordiske brønner og et ventilasjonssystem sørget for at de kunne oppholde seg i hulene i månedsvis. De hadde sogar egne rom hvor de kunne lage vin.
Den byen vi var nede i, hadde rommet 6-700 mennesker, og bestod i alt av 4 km tunneller, sjakter og oppholdsrom. Og ikke nok med det, de hadde gravet en 8 km lang tunnel til neste by, slik at man kunne flykte fra det ene stedet til det andre. De hadde også laget "steindører" som man måtte åpne og lukke fra innsiden. Alle tunnelene var i tillegg laget så lave at man må gå krumbøyd én og én. Dette gjorde det enklere å hugge fienden ned etterhvert som den trengte seg inn. Turen i dypet var meget spennende og avgjort ikke for folk med klaustrofobi! Stedet ligger på en høyslette ca 1 100 meter over havet og har foruten disse mektige naturfenomenene to høye fjell på henholdsvis 3 300 og 3 917 meter. Det var virkelig verd de 14 timene på buss for å nå dette innlandsområdet. For John Fredrik ble turen også spennende historie- og geografitimer!

Strenge utslippskrav

Finike ble vårt østligste punkt på turen. Det ble stadig varmere. Vi lå også et par dager i Kekova Roads. Det ligger på en lang øy ved navn Kekova Adasi, som streker seg fire mil og gir god beskyttelse for vær og vind, noe som er helt nødvendig i Middelhavet hvor landskapet er så åpent.
Det er svært strenge krav til utslipp her i Tyrkia, men reglene håndheves ikke likt alle steder. I skjermede farvann, der det kun er en trang passasje ut til sjøen, er det ikke lov å slippe ut noe. Selv oppvaskvann kvalifiserer til 2 000 tyske mark i bot! Derfor er det viktig å ta rede på hvordan det er i de farvannene man skal gå. Enkelte steder er det ulovlig å fiske eller fridykke, andre steder sier selv autoritetene værsågod. Loven og prisene er imidlertid ikke lik for alle! Man ser stadig vekk tyrkere som søler diesel og hiver søppel i sjø og på land, men på dette området må vi som er gjester i landet være meget forsiktige. Unntaket er i de store marinaene. Vår erfaring er at alle blir likt behandlet der, og når det gjelder utslipp er de fornuftige, ikke hysteriske. I en marina i Gøcek opplevde vi riktignok at de forlangte 6 millioner drakmer for vann og to timers ligge for å proviantere. Dette hadde aldri en tyrker blitt møtt med. Da jeg protesterte, gikk prisen ned til 2,5 millioner, som også er dyrt (36 kroner), men akseptabelt. De prøver seg stadig vekk fordi turister flest er "dumme" nok til å betale hva som helst, og dette driver prisene i været.

Vanskelige grekere

Det er verd å merke seg at også velstående tyrkere pruter på restaurantregningen og i butikker. Det som i hovedsak er dyrt her nede, er alt som ikke er egenprodusert, hvilket er en del. Dessuten er alt som kommer fra vest status. Merkeklær tror mange er billig her, men mye er kopier. Et par ålreite jeans kan prutes ned til under 90 kroner. Espen hadde god trening fra Østen, og det kom godt med. Men jeg innrømmer gjerne at vi ikke alltid gidder å prute når vi handler mat.
Vennligheten er det ingenting å si på. Du blir tilbudt te og kaffe over alt, uansett hvor lite villig du er til å gjøre en handel. Vi hadde håpet å komme innom både den greske øya Kastellorizone og Simi. Den første ligger kun en drøy sjømil fra tyrkisk fastland, den andre nærmest inne i en tyrkisk bukt. Av den grunn er det naturlig å gå innom slike øyer. Dette har imidlertid grekerne satt en effektiv stopper for. Alle båter som går inn til Grekenland (også fra EU) må betale en ny avgift på 2 000 drakmer per meter per måned og kan i denne perioden ikke forlate landet. Gjør man det, kan man ikke vende tilbake før det har gått fire uker, ellers må man betale 15 000 drakmer per meter neste gang man klarerer inn i Grekenland. For Dixie Lily blir det 4 500 kroner, og det er for drøyt.
Det grekerne ønsker å oppnå med denne loven er at alle båtturistene forblir i gresk farvann, men det motsatte kan fort skje. Alle vi har truffet, har sendt protestbrev til sine ambassader fordi dette er uhørt i EU-sammenheng. Men så langt står loven ved lag. Det virker merkelig det hele, men det ser ut til at stadig flere foretrekker Tyrkia fremfor Hellas, noe grekerne åpenbart har merket seg. De langseilerene vi har truffet, har dessverre ikke hatt så mye godt å si om grekerne. Selv kommer vi greit ut av det med dem, men tyrkerne er uten tvil vennligere!
Allahaismarladik!