utgave nr 3 2007
”Byene” i havet
Publisert
Sist oppdatert
”Byene” i havet
I den tiden da store deler av Norges, ja hele Nord Europas infrastruktur ble drevet av vindkraft, var det nødvendig å ha en havn man kunne seile inn og ut av - uansett hvor vinden kom fra. Og et sted å berge seg unna storm og pålandsvind. Slik oppsto uthavnene, ”byene” i havet, langs Sørlandskysten.
Tekst og foto: Jon Winge
Her i Båtmagasinet bruker vi betegnelsen uthavn når vi beskriver naturhavner. Det er jo vanlig i dag, men ellers betyr uthavn noe helt konkret. De egentlige uthavner opphørte i alle fall å være naturhavn for flere hunder år siden. De fleste kom til rundt 1500-tallet, men enkelte skriver seg helt fra sagatiden.
Skagerrakporten
Det var ikke greit å seile i Skagerrak i gamle dager. Kom for eksempel en trelastskute seg velberget fra ”Kjeppkina”, altså Østersjøen/Bottenviken, ut gjennom Øresund og Kattegat, gjensto Skagerrak. Det var den store prøvelsen på vei ut i den åpnere Nordsjøen.
Når Skagen var rundt, sto de over mot Færder og fulgte Agdesiden, altså Agderkysten, den gang kalt Vestlandet. Det var for risikabelt å følge Jyllands vestkyst sørover, for her er det grunt, og ingen steder å søke havn om det blåser opp for alvor, og det gjør det gjerne, og da som regel pålandsvind.
Agdesiden bød derimot på mange gode uthavner hvor man kunne søke ly eller vente på høvelig bør. Eller skipene kom utenfra, enten krypende langs kysten, eller over havet. Uthavnene tilbød alt for alle.
Da alt gikk under seil
Den gang skipsfarten var vinddrevet, kunne det være vanskelig og kostbart å få skuta til kai i en by. En seilskutehavn måtte ha minst to seilbare løp. Hesnes på innsiden av Hesnesøy, sørvest for Arendal er et perfekt eksempel.
Den eneste sørlandsbyen som kunnet tilby dette var Risør, men vent nå litt: Opprinnelsen til byen, var uthavna Øster Risør. Der ble det by etter hvert fordi det kom veiforbindelse. Resten av havnene ble til ute på de større øyene. De lå ute i havgapet, derav navet uthavn. Der var det som regel også isfritt, noe som var av stor betydning.
Liv og røre året rundt
Vi nevner noen av de viktigste uthavnene fra Lindesnes og nordøstover. Vi finner dem i Svinør, Kleven (for Mandal) Ny Hellesund (for Søgne), Ytre Flekkerøy (for Kristiansand) Ramsøya og Gamle Hellesund, deretter Brekkestø (for Lillesand), Groos og Hesnes (for Grimstad), Merdø og Sandviga (for Arendal), Lyngør (for Tvedestrand) og Østerrisør (for Risør). Og enda er det mange flere. Selv om resten ikke var slike store, var de viktige for lokalsamfunnene.
Felles for dem alle var at det var liv og røre året rundt. I den blidere del av året gikk trafikken ut og inn hele tiden, med lasting, lossing, fortolling, proviantering, vannsfylling og så videre. Om vinteren lå mange skuter i opplag.
Vinddriverne
De gamle seilskutene kunne ikke krysse mot vinden, slik en moderne seilbåt kan. De måtte derfor ligge i havn både titt og ofte og vente på lagelig bør: Fikk de motvind, kom de ikke av flekken. Pålandsvind kunne være livsfarlig. Kom de i legervall (ikke var i stand til å stå klar av en lekyst), var de fortapt, dersom de ikke var så heldige eller dyktige at de fant et innsmett langs kysten.
Når vinteren bød på sitt verste, var det nærmeste umulig å seile på kysten. Uthavnene var nettopp slike steder hvor de kunne berge seg inn fra stormene. Disse skutene fikk økenavnet vinddrivere. Betegnelsen er ikke bare nedverdigende, det er også ufortjent. Disse trofaste sliterne ble bemannet av sjøfolk som daglig våget livet i til dels skrøpelige farkoster, og som ofte måtte se seg overvunnet av elementene. Det var disse såkalte vinddriverne som bandt landet vårt sammen gjennom mer enn hundre år.
Tvunget til vinteropplag
Mange skuter var altså tvunget til å i gå i opplag i den barske delen av året. Arve Johannessen kan for eksempel fortelle at det vinteren 1862 lå hele 92 skuter i opplag, bare i Brekkestø. Og det var så menn ikke bare norske vinddrivere, her lå tyskere, hollendere, engelskmenn, russere og mange andre.
Fortøyningsringer og påler var en betydelig inntektskilde for den som eide en rabbe eller et svaberg som passet. Rettigheten ble til og med tinglyst, og i Brekkestøs omkrets skal det ha vært hele 31 store fortøyningsringer.
Det var nok travelt i uthavnene om sommeren, men det er trolig ikke rare greiene i forhold til det livet det var her om vinteren. Mange av sjøfolkene ble riktig nok avmønstret og reiste hjem, men mange måtte stå om bord for å drive sårt tiltrengt vedlikehold og passe på skuta generelt. Pumpevakt var minst like viktig som om sommeren, for nå nappet nyisen gjerne friskt i natene.
Internasjonalt ståk
Det skal ikke store fantasien til for å forestille seg livet i en større uthavn. Storinnrykket bød først og fremst på forretningsmuligheter. Skjenkestuene sprang opp som paddehatter. Der hersket det klasseskille; til dels fornemme steder for offiserer og mer travelige buler for vanlige sjøfolk. Så var det klesbutikker, en og annen skredder, helt sikkert minst én seilmaker, kanskje en hattemaker, samt proviantering, vedforsyning og utstyr av alle slag. God tilgang på ferskvann var viktig.
Alle uthavner hadde også lostjeneste, og mang en skute er gjennom årene blitt berget gjennom bråttene og inn i en trygg havn av loser som kunne sitt farvann, og som var villige til å sette livet på spill. Få av dem ble gamle. Losenker var det mange av. Var de heldige, gikk de ”i arv” til neste los, og så var de og ungene forsørget til neste forlis.
Big business etter hvert
Parallelt vokste det fram en verfts- og reparasjonsindustri. Og så kom det tollbod, poståpneri, prostituerte og så videre. I dag ville vi vel si at de viktigste uthavnene utviklet et komplett servicetilbud.
Kleven (Mandal) var vår største uthavn og sto i særklasse når det gjaldt reparasjoner. Dit kom de som hadde større eller mindre havari på skrog rigg eller seil. Vinteren 1887-88 ble 16 skuter reparert ved verftet på Gismerøya. Den vinteren lå 120 skuter i opplag på hava med 1000 mann om bord. Vi trenger ikke store fantasien for å forestille oss hvor livlig det må ha vært. Vi kan jo bare nevne at én av de fire kjøpmennene bestilte 600 brød om formiddagen, og 200 til om ettermiddagen.
Jeg blir nesten syk av å ønske meg en tidsreise dit, med kamera, selvfølgelig.
Velstående samfunn
Slikt var det gode penger i, og mang en uthavnsbeboer slo seg opp og kunne bygge seg en fasjonabel bolig. Og skuteskipperne etablerte seg gjerne på de samme stedene; de likte liv og røre rundt seg, og så ville de sikkert slå seg ned der folk kjente dem, og fremfor alt anerkjente deres status.
Og seilskuteskipperne hadde med seg så mangt fra den store verden at mange skippereiendommer er blitt viktige kulturminnesmerker. Det beste ekseplet er museet Merdøgaard, som ligger helt originalt og urørt på Merdø utenfor Arendal. Den europeiske kulturen steg i land i uthavnene. De var porten til resten av verden.
En svunnen kultur
Behovet for uthavner svant med dampskipene. Den kunne jo gå dit de ville, uten vind, eller til og med på tross av den. Det førte til en oppblomstring for kystbyene, mens det gikk mer eller mindre i stå for uthavnene. Men fremdeles står mye av bebyggelsen der. Mest til glede for arvinger og andre rikfolk, med også for oss som ferdes langs kysten i liten båt for gledens skyld.
Noen uthavner lever videre, om enn i annen form. Øster Risør var landfast og kunne derfor bli by. Samfunnet på Ytre Flekkerøya har også overlevd, hovedsakelig på grunn av de mange fiskerne som bodde og bor tett på havet. I dag er det tunnelforbindelse til øya. Kåre Vallebrok skal for øvrig ha sagt at kristiansandere er setesdøler som kom for sent til amerikabåten, mens folk på Flekkerøya trodde de var kommet fram.
Ferieparadiser
Men alle uthavnene ligger jo der ennå, og mye av bebyggelsen er bevart for ettertiden. Det kommer nok av at samfunnene etter hvert ble så velstående at det ble bygget både godt og vakkert.
I dag er det altså nesten bare feriefolk å se, og kun i et par måneders tid. For en generasjon siden kunne du kjøpe et ordenlig skipperhus i en kjent uthavn for noen tusenlapper. I dag går de for mange millioner.
Så godt som all næringsvirksomhet er forsvunnet. Den siste butikken forsvant i Gamle Hellesund sent på 1980-tallet. Men fortsatt er det ett unntak: Ny Hellesund er det fremdeles drift ved skips- og reparasjonsverftet på Kapelløya. Det bor fortsatt 10-15 personer fast i Ny Hellesund.
Og Kleven, som er landfast, huser også ganske mange fastboende.
Og Lyngør gir ikke opp
Det finnes lite som er så trist som en uthavn med bare mørke ruter om vinteren. Slik får det ikke bli i Lyngør. Der skal det bo folk hele året, det har de folkevalgte bestemt, så her er det boplikt for alle andre enn arvinger. Og det ser ut til at de har klart å snu avfolkningtrenden. Fremdeles drives det næringsvirksomhet der, hvor Fredrik Brodersen holder liv, og mer en det faktisk, i en av de eldste og mest utbredte uthavnsvirksomhetene, nemlig seilmakeri. Og Lyngør har en butikk som hardnakket holdt åpent hele året.
Lyngør har faktisk en voksende helårsbefolkning. Det øker jo på med yrker som ikke er avhengige av lokalitet, og stadig flere ser at Lyngør kan være det perfekte stedet å bo og jobbe. Kanskje dette vil skje i andre uthavner også? Jeg tror faktisk det, for mange begynner så se annerledes på livet enn foreldrene gjorde. Hadde jeg vært yngre, ville jeg kanskje flyttet selv.
