Båtfolk i fokus: Ants Lepson - den gamle maleren og havet

"…to turer til Skagen med en fiskevekt som logg og en gjennomsnittsfart på tre kilo."

"Jeg var statsløs syv år. Det er den laveste status av alle."

"Jobben var ganske enkelt å kjøre båtene til helvete…"

Båtfolk i fokus: Ants Lepson

Den gamle maleren og havet

Det tomme havet er ikke mye å se på. Det var nok derfor sjømannen Ants Lepson (70) ble marinemaler. Mange av skutene han maler har han selv seilt. Han flyktet som barn fra Estland i en liten båt, og han har opplevd mer på havet enn de fleste har opplevd på land.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Helt siden jeg var 12 år, har jeg visst hvem Ants Lepson er. Paradoksalt nok er mitt første minne om ham et innslag på TV den gang han var skipper på Skibladner. Men hans gjesteopptreden på Mjøsa er ikke lange avsnittet i Lepsons loggbok. I 40 år har han vært i drift mellom seil og staffeli. Han er en av våre dyktigste marinemalere, og kanskje den mest erfarne seilskuteskipper i Norge. De siste årene har han for det meste konsentrert seg om malingen, men han vet at det alltid er en skute som har bruk for ham. Han avløser fortsatt som skipper på de store skutene, og hver sommer blir det en tur med den engelske kutteren Boy Leslie. I Galtesund i Arendal ligger dessuten alltid en 21 fots Kosterbåt fra 1948 og venter på ham, om savnet skulle bli for stort.

Ryggen mot havet

Ants Lepson sitter ved et bord på Strand Kafé i Arendal, bøyd over en skisseblokk. Tidsriktig nok drikker han kaffe fra glass. Ordene kommer lavt og forsiktig, med en lun undertone. Kaptein Lepson er ingen brautende autoritet. Han sier selv at han er født til å være matros, sjøkaptein er noe han ble mer ved tilfeldighet. Ants ord får ikke styrke fra uvesentlige gullstriper og skulderklaffer. Han uttaler seg med den eneste sanne autoritet, nemlig den som er tuftet på kunnskap. Selv utviklet han en livslang, uhelbredelig myndighetsforakt i de syv årene han var statsløs.
Forhistorien starter i Estland, der han vokste opp til han var fjorten år. Men da krigen tok slutt, var det for mange estlendere mer aktuelt å flykte enn å bli. For familien Lepson ble USA det nye hjemlandet, via Sverige. Reisen dit gikk først i en åpen motorbåt over Østersjøen, og videre over Atlanterhavet i en liten seilskute. De strabasiøse turene gjorde bare beslutningen om å bli sjømann sterkere.
- Jeg er av bondeslekt, født og oppvokst ved kysten, men vi levde med ryggen mot havet, forteller Lepson.
- Likevel skulle jeg bli sjømann helt fra jeg kunne snakke. Jeg hadde naturlig anlegg for det livet, sier han.
- Etter et år på skoleskip i USA fikk jeg hyre på en norsk båt og forlot landet som sekstenåring. Da var det ingen vei tilbake. Jeg var statsløs syv år. Det er den laveste status av alle. Du er et problem overalt. Det eneste myndighetene evner å gjøre er å slenge problemet i fengsel. En jævlig - men også sorgløs - tilværelse. Jeg fikk alltid hyre, men måtte som regel holde meg om bord da vi var i havn. Jeg ble fengslet i flere land. Og sparket og slått - for sikkerhets skyld, sier Ants.
- Omsider klarte jeg å få innreisetillatelse til Norge. Jeg traff to jenter som jobbet på konsulatet i Hamburg. De syntes det var synd at en så kjekk kar som jeg skulle ha det så vanskelig og fikk ordnet en tre måneders innreisetillatelse, sier han med det samme glimtet i øyet som sjarmerte konsulatjentene.
Etter syv år fikk han norsk statsborgerskap, og tok styrmanns- og skipperskolen i Arendal. Han ble tatt opp under sterk tvil. Skolen mente han ville sinke undervisningen. Det norske utdanningssystemet har aldri hatt sans for det som er annerledes. Ants gikk ut som beste elev, med S i alle fag.

Pensel og lerret

Etter mange år i handelsflåten, satset Ants Lepson fullt ut på seilskuter for drøyt 20 år siden. Han har vært skipper på de fleste større seilfartøyene i Norge, med unntak av Christian Radich.
- Som marinemaler har jeg den fordelen at jeg har seilt mange av skutene. Etter hvert har jeg fått en lang og allsidig erfaring. De siste fem årene har jeg i stadig større grad konsentrert meg om malingen. Jeg har likt å tegne helt siden jeg var liten gutt. Blant sjøfolk var det alltid en overvekt av billedskapende mennesker. Det tomme havet er ikke så mye å se på, jeg tror behovet for å uttrykke seg i bilder kan komme av det. Men det bryter litt med forventningen om en barket sjømann. Jeg fikk høre det her i Arendal. Pensler og lerret svarte liksom ikke til bildet av meg, som var dykker og geriljahøvding, sjømann og halvveis sjørøver, humrer Ants.
Som sjømann har han alltid søkt det ekte og enkle. I handelsflåten har han vært på over 30 båter, men stort sett seilt på avsides farvann med gamle farkoster som har vært solgt som skrap.
- Jeg har likt meg best i trampfart. Da kunne alt skje. En gang var fikk vi ombord nitroglyserin til en av hobbyrevolusjonene i Sør-Amerika, en annen gang gikk turen over til England med en nordsjøtramp med 11 tommer fribord midtvinters. Men jeg likte også godt coprafarten i Stillehavet, forteller Ants, som har seilt mye i avsides farvann.

Pisset blod

En periode i livet var Ants destruksjonfører hos Fjord Plast AS i Arendal, den gang Norges største båtprodusent.
- Jobben var ganske enkelt å kjøre båtene til helvete og komme tilbake til fabrikken hvis det var mulig, sier Ants. Han har aldri kunnet fordra verken fart eller plastbåter.
- Det var en viss fare og spenning ved jobben som lokket. Jeg holdt på i flere år, inntil jeg kjørte meg selv i stykker innvendig og begynte å pisse blod. Nyrebelter og redningsvest hadde ingen hørt om den gang. At det ble mye kjøring i dårlig vær, lå i kortene. Den første tiden var det en del innredninger som gikk i oppløsning. Og så var det noen bensintanker som sprakk. To ganger sto jeg med bensin opp til anklene og kjørte - det var ikke moro. Branner og eksplosjoner var ikke uvanlig, og svidde øyenbryn fikk jeg mer enn en gang.
Takket være Ants testing ble båtene forbedret, og til slutt var jobben hans overflødig. Da gikk han over til å levere båtene på egen kjøl til kundene. I en årrekke kjørte han alle Fjord Plasts modeller over hele Europa. De oversjøiske ferdene gikk som regel med båter fra rundt 30 fot og oppover til 45-foterne som ble bygd i Horten.
- Det ble noen halsbrekkende turer av det. Når jeg ser tilbake, så hadde jeg mer mot enn vett. Jeg ville ikke gjort mange av de tingene igjen. Jeg gikk i fast fart mellom England, Tyskland, Frankrike, Belgia og Finland. Jeg var stort sett alene og syntes det var best sånn. Det var godt å ikke ha noen vitner til at jeg ble redd. Selv om overfarten til bestemmelsesstedet kunne være eventyrlig nok, var hjemreisene ofte de meste interessante. Båtene ble levert ved brygger i de forskjelligste avkroker. En gang reiste jeg hjem som blindpassasjer på en båt; det var ikke mulig å ta seg hjem på annen måte.

Fiskevekt som logg

- Jeg har nok blitt litt mer bevisst på sikkerhet med årene, men jeg overdriver ikke. Vanlig sunn fornuft erstatter en hel del av sikkerhetsutstyret folk sleper ombord. Men alminnelig bondevett er faen ikke alminnelig i det hele tatt, smeller det fra Lepson.
- Man kan kommer langt med enkle midler. Jeg har tatt noen lynkurs for folk av og til. Det er ikke nødvendig å investere i GPS og kartplotter om du bare skal en svipptur til Danmark en gang i året. Man må bare ha litt fantasi - og mot. Du må for det første aldri krangle med kompasset! I vår GPS-tid stoler ikke folk alltid på kompasset. Det er en grov feil. Kompasset vet hvor nord er. Tviler du på det, er du ille ute. Jeg har alltid gledet meg over enkle hjelpemidler. En vinflaske er for eksempel en utmerket parallell-linjal. Og det er mange måter å måle fart på. En gang kjøpte jeg en fiskevekt, en fjærvekt, som jeg slepte etter meg. Før jeg la av gårde, tok jeg noen prøverunder i skjærgården og kontrollerte distanser på forskjellige omdreininger og fant ut at et trekk på 2,5 kilo tilsvarer seks knop. Så satte jeg opp en liten tabell og gikk to turer til Skagen med en fiskevekt som logg og en gjennomsnittsfart på tre kilo, sier sjømannen Lepson.