Båtjuss: KAN MAN ANKRE OPP UTENFOR ET NATURRESERVAT?

Båtjuss

Pål Jensen er båtmann og jurist med erfaring fra bl.a. advokatvirksomhet. For tiden er han dommerfullmektig i Brønnøysund og han vil i denne spalten svare på båtrelaterte jusspørsmål. Spørsmålene sendes via post, mail

anne.marit.klokk@afj.no

eller på fax (66 77 40 61) til Båtmagasinets redaksjon, merket BÅTJUSS.

KAN MAN ANKRE OPP UTENFOR ET NATURRESERVAT?
Vi ble jaget av politibåten da vi lå oppankret i en stille bukt. Politiet sa at både øya innenfor og bukta hvor vi lå, var et fredet naturreservat og at all ferdsel var forbudt, også bare det å ligge for anker. Vi ville ikke diskutere dette og fjernet oss. Naturligvis vet vi at det å gå i land på fredete områder kan være forbudt, men kan det virkelig være noe i veien for å ankre opp utenfor et fredet område?

Svar:
Etter naturvernloven kan et område med spesielle egenskaper totalfredes eller fredes for bestemte formål. Naturvernmyndigheten kan for slike områder fastsette ulike ferdselsbegrensninger i tråd med fredningsformålet. Dette kan også omfatte et forbud mot oppankring og for eksempel telting. Hva som er tillatt eller forbudt følger prinsipielt av fredningsvedaket (forskriften), herunder hvilket område som er omfattet. I tillegg skal fredete områder være skiltet, slik at ferdselsbegrensningene fremgår. Overtredelse av fredningsbestemmelsene er straffbart etter naturvernloven §24, og man vil vanskelig bli hørt med at man var ukjent med at området var fredet. I en dom fra Oslo byrett av 23. mai 2000 ble to båteiere nettopp bøtelagt med 5.000 kroner hver. De hadde ankret opp sine 27 fots båter i bukta mellom Rambergøya og Gressholmen i Indre Oslofjord. Her var det, 5 – 8 meter inne på land, skiltet forbud mot ferdsel i bukta. Byretten uttaler i dommen at den klare hovedregel er at den som gir seg inn på et spesielt fag- eller aktivitetsområde, plikter å gjøre seg kjent med det aktuelle regelverket. Med andre ord; den som vil ferdes på sjøen, plikter å kjenne til hvor han lovlig kan ankre opp. Naturreservat skal også være avmerket på nyere sjøkart. Svaret på spørsmålet ditt blir derfor at det er fullt mulig at oppankring kan være forbudt – og straffbart. Hvorvidt det var tilfellet i "deres" bukt, må imidlertid bero på det aktuelle fredningsvedtaket og hvilke ferdselsbegrensninger som gjelder. Det meste tyder vel likevel på at det nok var lurt å etterkomme politiets pålegg.

OMFATTER ALLEMANNSRETTEN BRUK AV PRIVAT BRYGGE I SKJÆRGÅRDEN?
Ute i ”vår” skjærgård har en privatperson satt opp ei ganske stor flytebrygge på en ubebygd øy. Denne øya har alltid har vært, og er, et populært turmål for ”båtfanter”. Brygga er skiltet ”Privat” og ligger på øyas beste fortøyningsplass. Brygga er satt opp kun for at eieren skal kunne legge til selv når han er ute på øya, som visstnok er privat. I tillegg er det laget en grillplass. Etter det jeg har forstått gjelder imidlertid allemannsretten, og vi lurer på om bryggeeieren kan nekte oss å bruke brygga. Selvfølgelig under forutsetning av at vi ikke hindrer ham (brygga er ganske stor).

Svar:
Jeg forstår deg slik at brygga ikke har noen tilknytning til noe hus eller hytte. Slik du beskriver denne øya, synes det nokså klart at den må anses som utmark. Etter friluftsloven §2 første ledd kan da enhver ferdes fritt så lenge det skjer ”hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet”. Denne ferdselsretten er den viktigste av allemannsrettene. Når det gjelder selve atkomsten med båt, gjelder friluftsloven §7 hvoretter enhver har rett til å fortøye og dra i land båter for kortere tid. Når bruken kan foregå uten ”utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”, har man også rett til å bruke fortøyningsringer, -bolter og lignende. Hva som er ”utilbørlig fortrengsel” er svært skjønnspreget, men forutsetningen må i hvert fall være at eieren ikke selv skal bruke dette eller oppholder seg rett ved, for eksempel i sin hytte få meter unna. Ingen kan således nektes å fortøye i utmark for å grille, bade, overnatte eller lignende. Det er uten betydning om området er privateid eller om det er regulert til friområde. Det samme gjelder om noen har skiltet ”Privat”, ”Adgang forbudt” eller lignende. Slike forbud – ”sjikanøse stengsler og uheimlete forbudskilt” – er dessuten som den klare hovedregel ulovlige etter friluftsloven §13. Uten særskilt heimel må ingen sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre at det er forbudt å ferdes eller bade på område hvor det er adgang til det etter friluftsloven.
Den klare hovedregel i utmark er således at man fritt kan ferdes, herunder fortøye. Når det derimot gjelder fortøyning til brygger, er man avhengig av eierens eller brukerens samtykke. Bruk av brygger er således ikke noen allemannsrett, slik at eieren/brukeren nok i utgangspunktet er i sin fulle rett når han nekter andres bruk av brygga – og dette uavhengig av om dere skulle være til fortrengsel eller ikke. Når dette er sagt, høres dette ut som ei ulovlig oppført brygge. Oppføring av en slik brygge krever dispensasjon fra forbudet mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen (plan- og bygningsloven § 17-2). Slik du beskriver situasjonen, er det vanskelig å se at det her skulle være slike ”særlige grunner” som gir kommunen adgang til å dispensere. Jeg forstår deg dithen at brygga tvert i mot vanskeliggjør allmennhetens frie ferdsel, herunder fortøyning, og dette er hensyn som byggeforbudet i strandsonen nettopp er ment å ivareta. Dersom ikke bryggeeieren aksepterer at også andre bruker brygga, vil jeg foreslå at dere, gjerne gjennom båtforeningen, tar opp dette spørsmålet med kommunen. Kommunen kan også pålegge bryggeeieren å fjerne brygga. Dersom han ikke etterkommer dette, kan kommunen fjerne brygga for hans regning. (Om dere forteller bryggeeieren dette, kan det jo også hende at han blir mer medgjørlig og gjestfri.)

HVA SLAGS STRAFF FÅR MAN VED Å OVERTRE DE NYE PROMILLEREGLENE TIL SJØS?

Svar:
Etter den nye fritids- og småbåtloven §33, er det ulovlig å føre småbåter (med inntil 15 meters lengde) med motor, og seilbåter større enn 4,5 meter, dersom en er påvirket av alkohol eller annet ”berusende eller bedøvende middel”. En regnes alltid som påvirket om alkoholkonsentrasjonen i blodet er større enn 0,8 promille. Overtredelser straffes med bøter og/eller inntil ett års fengsel. Hvorvidt det blir reagert med bot og/eller fengsel, vil avhenge av påvirkningsgraden og andre omstendigheter, som blant annet båtens farepotensiale, båttettheten på sjøen og hvordan båten ble ført. Høyesterett har behandlet én sak (Rt. 2000 s. 1041) som gjaldt overtredelse av den nye loven. Her hadde en tidligere ustraffet mann ført en 14 fots plastbåt med 40 hk. påhengsmotor med en promille på 2,5. Båtkjøringen foregikk som ledd i fiske med stort sett liten hastighet under gode værforhold, og det var liten eller ingen båttrafikk for øvrig. Det skjedde ikke noe sammenstøt eller oppsto noen farlig situasjon. Høyesterett uttalte at straffereaksjonen må "bero på en helhetsvurdering hvor graden av beruselse og forholdene ved kjøringen ses i forhold til båtens størrelse og fart”. Videre heter det at ”føring av båt med en promille på over 2 normalt [representerer] et slikt farepotensial at det må reageres med ubetinget fengsel”. Straffen ble etter dette fastsatt til 14 dagers fengsel – lovens minstestraff.
Høyesterettsdommen må forstås dithen at grensen for (ubetinget) fengsel må trekkes ved en promille på ca. 2,0, med mindre det foreligger spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter. Motsetningsvis synes dommen å måtte forstås slik at det ved lavere promillegrader enn 2,0, som hovedregel ikke skal idømmes annet enn bot og/eller betinget fengsel. Ved lavere påvirkningsgrader enn 2,0, vil ubetinget fengsel være på sin plass der hvor det foreligger skjerpende omstendigheter, for eksempel i form av at det har inntrådt en ulykke, at farvannet var særlig trafikkert, at fartøyet utgjorde et særlig farepotensiale, hvor kjøringen var hensynsløs eller i gjentagelsestilfeller. Uten slike skjerpende omstendigheter kan man nok ved påvirkning på omkring 0,8 - 1,5, regne med at det kun blir snakk om en bot. Boten skal tilpasses overtrederens økonomi, men lovgiver har forutsatt at ”bøtestraffen normalt bør ligge på et relativt høyt nivå”. I tillegg kan man fradømmes retten til å føre båt for et kortere eller lengre tidsrom, men slikt rettighetstap vil nok bare unntaksvis benyttes.