Kysten Rundt - januar 2006

Styrbord og babord i glasset

"Bryggeri til salgs", sto det i en annonse på internett en oktoberdag i 2003. En liten gjeng glade gutter på Vestnes ved Molde så annonsen og sikret seg førsteretten til utstyret. Brått var de eiere av to lastebillass med meieriutstyr som til sammen ble et komplett ølbryggeri.
Båter og båtbygging er sentrale deler i Vestnes' historie. Da er Baatbryggeriet et passende navn for et bryggeri i bygda.
- Det startet som et rent hobbyprosjekt for en vennegjeng med felles interesse for øl, forteller Einar Brennvik (bildet). Han er daglig leder i Baatbryggeriet. Til daglig driver han selskapet Telrad, og lever av å utvikle og produsere Argo antenneforsterkersystem til skip. Bryggerlaget består av totalt åtte mann. I tomannslag tar de hver sin tørn med produksjon, tapping og levering av bryggeriets produkter.
Det første prøveølet ble brygget i mai 2004, og for et drøyt år siden fikk Baatbryggeriet offentlig godkjennelse. En lokal pub tok inn de første fatene i romjula 2004, og de første kassene med flaskeøl gikk til butikkene i mars 2005. I kjellerlokalene på den tidligere trygdeheimen i Vestnes brygges det to typer øl: Styrbord og Babord. Henholdsvis lyst og mørkt øl, inspirert av engelske brown ale og pale ale. Tappetårnene ølet går gjennom på puber i området er formet som en stevn, og det sies at en blanding av de to typene også er populær blant lokale pubgjester. Blandingen kalles - naturlig nok - "midtskips".
- Vi jobber med et par typer sterkøl for salg gjennom Vinmonopolet. Det spørs om ikke de blir kalt "Hard styrbord" og "Hardt babord", humrer brygger og ølhund Brennvik.
Som oppsøkende journalist i båtblad har man iblant en anstrengende hverdag. Vi har prøvd både Styrbord og Babord, og kan bekrefte at begge smaker aldeles fortreffelig.
Vil du vite mer? www.baatbryggeriet.no
Tekst: Jørn Søderholm

Røkt laks på kroken

Magne Bakke var klar for lunsj, og åpnet kjøleskapet på jobben. Der var det skuffende tomt. Men i Florø vet man råd. Bakke grep en fiskestang, egnet med pilk og 15 kroner og åpnet kontorvinduet i 4. etasje. I byggets første etasje ligger nemlig et fiskerøykeri og -utsalg.
Det uvanlige agnet fikk liv i fiskekremmeren som hadde siesta i solveggen. Bakke gjorde tilslag, og sveivet inn en fangst bestående av et velsmakende, røkt laksespord. Det sies at ansatte på andre kontorer i bygget ble inspirert, og flere er senere observert med fiskestang på vei til jobben.

Franske kanaler og regler

Her er en rapport fra Ivar Papadopoulos Samuelsen, på vei mot Hellas i robåt.
Det nordlige Frankrike er full av små, koselige kanaler med mange sluser og vennlige slusevakter. Trafikken er minimal. Enkelte dager har jeg ikke truffet en eneste båt. De tyske kanalene er ofte lagt utenfor bebyggelsen, mens de franske går gjennom byer og landsbyer. Dette gjør det lett å proviantere og å finne et spisested når jeg føler behov for det. Små billige hoteller finnes det også en del av, men når været er brukbart sover jeg ofte i teltet eller i båten. Med presenning over båten ligger jeg relativt komfortabelt i en liten hengekøye spent opp inne i båten, med 15 – 20 cm luft over hodet.
Dagene har blitt merkbart kortere. Klokken seks om ettermiddagen stenges slusene på de små kanalene og all trafikk opphører, men da har det blitt så mørkt at jeg likevel ikke kan fortsette.
Turens høyeste punkt, 340 meter over havet, ble nådd den 2. november på kanal de la Marne a la Saône. Øverst, ved vannskillet, måtte jeg ro gjennom en 4.820 meter lang tunnel. Den var akkurat bred nok til at jeg kunne bruke de vanlige årene.
I flere dager fulgte jeg den delvis kanaliserte floden Saône. Elven er vid og bred, enkelte steder med en bredde på over 100 meter. En liten medstrøm på ca en kilometer i timen har gjort det enkelt å ro. Selv når jeg hvilte gled jeg sakte framover. Det er det flere mil mellom slusene, som er større og mer effektive enn i kanalene. I følge det franske regelverket viste det seg at jeg ikke har lov til å passere disse slusene med en så liten båt som min, men jeg fikk likevel tillatelse til å passere de slusene som er drevet av staten, det vil si fram til Lyon. Etter at tillatelsen var gitt ble det ringt til de slusene jeg skulle passere og gitt beskjed om at den lille norske robåten Paflasmos skulle slippes igjennom. Vel igjennom stakk vaktene normalt hodet ut av slusetårnet for å ønske meg god tur videre.
I Lyon tok jeg inn på et billig en-stjernes hotell mens jeg ventet på tillatelse til å passere slusene i Rhône. Etter et par dager kom svaret. Jeg kunne passere slusene hvis båten var fortøyd til en motorbåt og jeg ikke selv befant meg i båten. En gest fra myndighetene, men i praksis nærmest umulig å få til utenfor turistsesongen. Det har gått dager mellom de gangene jeg har sett en annen fritidsbåt og det er 13 sluser som skal passeres.
Et virvar av tanker romsterte i hodet. Jeg tenkte seriøst på å kvitte meg med båten og fortsette turen mot Hellas til fots. Men jeg bestemte jeg meg for å fraktet båten til Marseille. Frakten har medført et stort innhogg i mitt nøkterne reisebudsjett. Det var synd, jeg hadde gledet meg til å passere vindistriktene og Provence i medstrøm. Jeg blir i Marseille et par dager for å gjøre båten klar til neste etappe. Nå venter Middelhavet.
Tekst: Ivar Papadopoulos Samuelsen