Sjøblomsten - 1. norske over Atlanteren

FØRSTE NORSKE BÅTOVER ATLANTEREN?

Blir Willy Lien og sønnene Espen og Heine de første norske som krysser Atlanteren i motorbåt? De dro med trawleren "Sjøblomsten" fra Kanariøyene for noen dager siden og kommer forhåpentlig trygt over til Vest India nå i begynnelsen av februar. Her er deres andre reisebrev.

Vårt første reisebrev som sto i Båtmagasinet for desember, sluttet med at vi lå med "Sjøblomsten" utenfor strendene i Marbella. Derfra kjørte vi tilbake til Gibraltar for å montere radar og en satnav som var bestilt og hadde kommet avgiftsfritt fra England. Turen Marbella - Gibraltar tok oss bare fire timer.
Vi var nå midt i oktober, og det var tydelig at en langt mer fuktig og urolig årstid var i anmarsj. Vår planlagte tur østover inn i Middelhavet var enda mer utenkelig enn bare et par uker tidligere.
Vi ville videre sydover og bestemte oss for å dra til Agadir i Marokko, et spennende land med en kultur så forskjellig fra den europeiske at det kanskje ikke var så rart at vi fikk mange advarsler mot å dra dit med båt. Advarslene dreide seg først og fremst om pirater (moderne sjørøvere) som kunne dukke opp i raske speedbåter og plyndre alt av verdi ombord. Videre ble vi advart mot korrupte tollere som benytter en hver anledning til å skape problemer for deg som du ikke slipper unna uten bestikkelser. Spesielt utsatt er folk i motorbåter, fikk vi høre. Automatisk tror alle at man da har ubegrenset med penger.

La igjen hagla

På bakgrunn av alle advarslene la vi igjen haglegeværet i Gibraltar.(Vi har ingen papirer for slike våpen i Norge). Og så gikk vi direkte til Agadir. For å spare diesel, begynte vi å kjøre med en motor ad gangen. Dieselforbruket blir da nesten halvert, men marsjfarten reduseres bare med l-l,5 knop. Denne overfarten tok i overkant av 70 timer.
Innseilingen til Agadir var preget av store kontraster. Utenfor havnen lå blekksprutfiskerne i grålysningen og ønsket oss smilende velkommen. Alle vinket og pekte i retning av gjestehavnen mens de kontinuerlig dro blekksprut opp av det krystallklare vannet. Inne i havnen derimot fløt det av gammelt søppel gjennomtrukket av spillolje fra de større fiskebåtene.
Tollere og politi kom selvfølgelig ombord og ga ingen signaler om å forlate båten før de hadde med seg våre pass, papirer på båten og et par kartonger sigaretter, samt en del whisky. Dessuten hadde de klart å drikke ganske mye øl på de tre timene dette tok.
Gjestehavnen besto bare av et kontor der de krevde inn havneavgift. Brygger fantes ikke, og vi måtte ankre opp utenpå et par andre båter som også hadde forvillet seg hit.
Planen var å tilbringe en uke her, men vi fant fort ut at det blir noe helt annet å ligge her med båt enn å være på charterferie beskyttet av et etablert reiseselskap. Hele tiden måtte vi være på vakt overfor fremmede med skumle hensik­ter. Vi turde aldri å forlate båten alle tre samtidig. Etter vel et døgn hadde vi fått nok, og vi tok en kjapp avgjørelse på å dra til Kanariøyene.
Nå gjorde vi en tabbe idet vi "glemte" å tilby folkene på havnekontoret mere gaver. Resultatet var selvfølgelig at registreringspapirene på båten var "forsvunnet". Usikkerheten i de følgende timene var ille, men etter noen timer, løste problemene seg, og vi dra av gårde med en sikkerhet om at vi aldri mer ville tilbake dit.

Kanariøyene

Fra Agadir gikk det 32 timer før vi trodde vi var kommet til Arrecife på Lanzarote. I virkeligheten hadde vi bommet med nesten 5 n.mil og var kommet til en liten turistby lenger nord på øya. Sattelittnavigatoren var ikke helt med, og i de siste timene hadde vi bare kjørt etter lysene fra land.
I Arrecife hadde vi ventet en større tollransakelse ombord siden strekningen Marokko - Kanariøyene er en hovedvei for narkotikasmuglere. Ingen av oss torde gå i land før tollerne hadde vært ombord, men det kom ingen tollere og vi måtte oppsøke dem selv. På tollkontoret var det ikke engang interesse for passene våre, men vi fikk dem da stemplet som bevis på at vi hadde innklarert som seg hør og bør i et nytt land.
På Lanzarote ble vi i nesten fem uker, og mesteparten av tiden tilbragte vi i den gamle fiskehavnen til Puerto del Carmen. Havnen er dårlig beskyttet, og under uværet i begynnelsen av november fikk vi noen mindre skader på båten. I tillegg røk en del tauverk og noen fendere punkterte. Nærmeste gode havn heter Puerto Calero, men avgiften der var 360 kr døgnet, så det ble ikke aktuelt.
I Puerto del Carmen traff vi en rekke båtinteresserte nordmenn som ville høre om turen vår. Flere av dem var trofaste lesere av Båtmagasinet og var spent på å se reisebrevene våre i bladet. Vi benytter anledningen nå til å hilse hjem til alle dem vi har møtt underveis!
Mange av våre nye norske venner tok vi med på båttur til de kjente Papagayo-strendene, hvor vi badet og hadde det hyggelig. Dette skulle vi nok ikke ha gjort, da det skapte ubehageligheter for oss senere. I Puerto del Carmen lå det nemlig en passasjerbåt som forsøkte å livnære seg av chartertrafikk, og våre venneturer ble sett på som forsøk på å gå dem i næringen. Etter tilsnakk fra myndighetene, ble vi nektet å ligge lenger i fiskehavnen, og dette var hovedårsaken til at vi dro til neste øy.

Fuerteventura

Fra Lanzarote var det bare et par timers gange over til Fuerteventura, den nest største av de fem Kanariøyene. Fuerteventura hevdes å være den vakreste øya, men så tørt og kjedelig landskap har vi aldri sett. Vi gikk langs østsiden av øya og gjorde strandhugg i Carrelejo, Rosario, Castillo og Moro-Jable. Det er mulig at vestsiden av øya er vakrere, noe som ofte er tilfelle her nede.
De to første stedene var ikke preget av turisme, og havnene var gode og avgiftsfrie. Castillo hadde den beste gjestehavnen, og den svenske havnekapteinen var meget hjelpsom. For 45 kr døgnet fikk vi alt en gjestehavn kan by på. Etter to dager dro vi videre til Moro-Jable, en turistby sør på øya. Turiststedene lå herfra på rekke og rad, de fleste eiet og frekventert av tyskere. Dette ga høye priser, og gjorde Fuerteventura mindre attraktiv for oss enn Lanzarote.
I Moro-Jable ble vi liggende værfast i to døgn, i det verste uvær de har hatt på flere år. Det var det samme de hadde under toppmøtet på Malta! Bølgene slo i stykker moloen, og flere båter ble knust av de store bølgene inne i "havnen". Sjøen gjorde det umulig å ligge langs kaia, og det eneste vi kunne gjøre var å ankre så godt vi kunne. Heldigvis holdt vårt Bruce-anker , og vi kom fra uværet uten skader. Fra Moro-Jable la vi kursen mot Gran Canaria, og på den ti timer lange etappen møtte vi store etterdønninger av orkanen.

Las Palmas

Gjestehavnen i Las Palmas var overraskende billig og bra,og siden starten på ARC (Atlantic Race Crossing) allerede hadde gått, var det bra med plass.
Las Palmas har et rikt utvalg av båtutstyrsforretninger, og vi benyttet anledningen til å gi "Sjøblomsten" en ansiktsløftning. I løpet av disse dagene var det mange Vest India-seilere som vendte tilbake på grunn av den uheldige vindretningen. I "normale" år skal det blåse 80% fra nordøst, mens det i den senere tid har blåst nesten bare fra sørvest. Vi ble godt kjent med mange av disse seilerne, og etter fire dager i Las Palmas, dro vi sammen med noen av dem ned på sørkysten av øya, hvor de ville vente på Passaten.

Planene videre

Som dere sikkerte har forstått, er det ikke mange motorbåter i disse farvannene, i hverfall ikke skandinaviske. Og for de skandinaviske seilbåtene, er Vest India alltid det store målet. Mange har tatt turen over Atlanteren tidligere, og det er ingen ende på hva de kan fortelle av spennende opplevelser.
Etterhvert har også vi ombord i "Sjøblomsten" satt oss stadig høyere mål. Like før jul bestemte vi oss for å ta turen over Atlanteren. Det blir, så vidt vi skjønner, den første norske motorbåten over "dammen" uten noen form for seil .Reiseruten blir selvsagt litt annerledes enn seilbåtenes, da vi prøver å finne de vindstille beltene. Når Passaten har stabilisert seg og sirkulerer rundt Eekvator, etableres et høytrykk i midten hvor det nesten aldri blåser. Dette området kalles Stillebeltet, og det er gjennom det vi vil legge kursen i midten av januar.
Går alt bra, tilbakelegger vi strekningen Gran Canaria - Barbados på l8-20 døgn. Denne turen krever selvsagt en del forberedelser, og mye av julen vil gå med til å gjøre båten klar. Bl.a. må vi ha 6-8 dieselfat surret på dekk og i tillegg må alle vinduer skalkes igjen i tilfelle dårlig vær. Hvordan det går med oss, kan dere lese om i aprilnummeret av Båtmagasinet.