Vikingtokt del 4

Ottars vei til Hedeby

TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD

Et av spørsmålene våre ettersom vi nærmet oss Tyskland var hvor vi skulle sjekke inn. For det regnet vi med at vi måtte gjøre. Fra seilturen vår i Karibia har vi allsidig erfaring med å sjekke inn og ut for hver stat vi besøkte. Et oppslag i marinaen i Ærøskøbing ga oss svaret. Fritidsbåter som hører hjemme i et land som inngår i Schengen-avtalen trenger ikke sjekke inn i et annet Schengen-land! Dermed hadde vi et problem mindre.

Og innløpet var ikke helt enkelt å finne. Vi er vant til at Danmark er et flatt land, Nord-Tyskland er ikke mer kupert, så å finne en innseiling i et landskap som bare hever seg et par meter over havoverflaten i ruskete vær krever god kikkert og gode kart. Det var en lettelse å komme innenfor moloen, vannet var atskillig roligere innenfor. Og vel inne i fjorden var det bare å følge den kvistete løypa til Schleswig som ligger helt i enden av fjorden. Vi hadde sett artige staker i Danmark. I Schlei var det en sopelimekvast i toppen av alle de røde stakene! Naturen langs fjorden er rett og slett vakker og Schlei fjord er båtsportens viktigste område i Tyskland. Her er marinaer og brygger i mengder og fjorden er bred, så det er plass nok til alle. To broer må passeres, den ene smatt vi under med god margin, og i Kappeln stakk vi gjennom mellom to seilbåter.
Ottar i 834
Det var en merkelig følelse å vite at her seilte Ottar i 834 på vei til England. Og denne fjorden var godt kjent av vikingene. Det var tre store handelssentre i Norden i vikingtiden; Birka som lå i Mälaren i Sverige, Kaupang ved Larvik i Norge og Hedeby i det som har vært Danmark, men som nå ligger i Tyskland. Hedeby var den viktigste byen. Gjennom Hedeby gikk det aller meste av handelen med resten av Skandinavia. Fra Hedeby var det en etter forholdene den gang, relativt enkel sak å trekke båtene over til elven Eider som fører ut til Nordsjøen. Landskapet her er temmelig flatt. Og vi befinner oss ikke langt fra den veien mange båter benytter i dag, gjennom Kiel-kanalen. Handelsrutene nord-syd over land gikk også gjennom Hedeby. En lav bro gjør det umulig å gå inn til Hedeby i dag med annet enn kano. Vi måtte pent gå litt videre til Schleswig. Der var det imidlertid god plass til oss i Wiking Jachthafen. Den er veldig lett å finne, midt i marinaen rager et enormt og grusomt tårn på 26 etasjer. Havnemesteren var blid og jovial og hjalp oss med alt vi trengte. Og det ble litt. Vel framme fant oppdaget vi at varmeapparatet i båten ikke virket. Da vi la oss om kvelden var det +2 grader ute og +6 grader inne i båten. Det var blitt høst. I mørket hørte jeg gåsetrekkene fly over Schleswig.

Neste morgen syklet jeg til en elektrisk forretning og fikk kjøpt en varmeovn så vi kunne få opp temperaturen i båten mens Ole reparerte varmeapparatet. Dieselslangen hadde ligget inn til eksosrøret og var smeltet. Vi forsto at det var på tide at vi kom fram til vinteropplaget, men først skulle vi til Hedeby. Hele dette området er preget av fortidens storhetstid under vikingtiden. Sykkelstien til Hedeby heter Torshammerweg. Det er bare 2,5 km fra Schleswig.

Harald Harrådes vrede
Det har vært bosetting i dette området siden 700-tallet. Byen vi kan se rester av i dag stammer fra 900-tallet. Og dette ble altså den viktigste byen i sin samtid i Norden. Helt til en norsk konge ble forbannet og brant ned hele byen i 1050. Og dette var ikke et vanlig herjingstokt! Harald Harråde hadde gjort seg fortjent til tilnavnet sitt. Han var halvbror av Olav den Hellige, og var med ved slaget på Stiklestad som 15-åring. Derfra rømte han til Sverige, kom seg til Russland og videre til Miklagard hvor ham ble hærfører for keiseren og herjet i middelhavsområdet i en årrekke før han vendte tilbake til Norge og forlangte å bli konge. Harald Harråde var ikke en mann man motsa. I lang tid kranglet han med kong Svein av Danmark om de danske og svenske landområdene. De ble enige om å møtes en påske ved Gøta elv for enten å bli forlikte eller sloss. Kong Harald brukte hele vinteren på å forberede seg, men da han kom til avtalt sted til avtalt tid møtte ikke danskekongen opp. Han var opptatt på annet hold. Da ble Harald Harråde forbannet. Snorre nevner det hele i én setning; ” Så fòr de sørover til Heidaby, tok og brant kjøpstaden.” Og så føyer han til et skaldekvad som forteller om brannen. Harald ville ikke herje og røve – han bare satte hele byen i brann og sørget for at den brant helt ned! Og hva tjente han på det? Ingen verdens ting. Det virker helt vanvittig. Det var ikke den første byen han hadde stukket i brann, men tidligere hadde han sørget for å røve med seg det som fantes, samt å ta gisler og slaver.
Godt beskyttet
Hedeby var en godt beskyttet by for overfall og plyndringer. Byen dekket et areal på 24 mål, godt gjemt bak en høy voll. Vollen er en del av det store forsvarsverket Danevirke som har beskyttet Danmark mot syd. Mot sjøen var det brygger fra den ene enden av vollen til den andre. De brant, de også. Hele byen ble fullstendig ødelagt. De som overlevde og fikk reddet seg ut bygde ikke opp igjen på samme sted, de flyttet noen kilometer lengre bort til det som ble Schleswig. Og kanskje skal vi ikke lenger være så sinte på denne kong Harald som ødela vikingtidens fineste og største by. For da arkeologene begynte å grave på 1900-tallet, fant de rester av alt som hadde vært der, og det er ikke så rent lite. Siden det ikke kom noen ny bebyggelse på stedet, kan man i våre dager tegne opp byen slik den var. Man vet nøyaktig hvor husene lå, hvordan de var konstruert, av hvilke materialer, og hva slags virksomhet de har rommet. C14-dateringer kan til og med bestemme når husene ble bygget. Grunnen er fuktig her, så veldig mye av det som engang var, er bevart. Og nå er alt gravet ut. Funnene finner vi i museet Haitabu som ligger et steinkast utenfor byen, vollen er bygget opp igjen slik den engang var og et prosjekt med å rekonstruere byen er kommet halvveis. I løpet av 2008 vil det igjen stå en by innenfor vollen som et levende museum over hvordan det har sett ut, med hus og gater. Og både innenfor og utenfor vollen går kuer av middelalder-raser og gresser. Litt av bryggen er bygget opp igjen. Å stå der og se inn mot de stråtekte hustakene er en merkelig opplevelse. For slik omtrent har det sett ut for vikingene som kom sjøveien til Hedeby. Slik, men noe større.

Haitabu museum er noe av det fineste jeg har sett av museer. Og som arkeologdatter har jeg sett en del! Selve byggene er formet som vikingtidshus, på avstand kan de minne om en flåte av båter. Anlegget er bygget i atrier slik at det er gode lysforhold over alt. Og i atriene mellom husene er jorden dekket av ballaststeiner fra vikingskipene. De har et enormt materiale, faktisk en hel by. Her kan man lære alt om vikingenes levesett; klesdrakt, smykker, våpen, håndverksredskaper, mat, leker og hus, samt en mengde gjenstander som viser hvor det har vært drevet handel. Til tross for den store mengden gjenstander museet rommer virker det ikke overlesset, alt er enkelt og lettfattelig for både små og store.

Ikke kuhorn
I kjelleren er det en kinosal som viser film om vikingene og deres levesett. Filmen forsøker å forklare hva er det er som er så spesielt med vikingene. Hva var egentlig en viking? Vi har lett for å se for oss en bande galinger med sverd og hjelm med kuhorn, som har forspist seg på sopp de ikke burde spist, og går berserkgang, raner, brenner og dreper som villmenn.
Først og fremst – glem det med hjelmer med horn! Vikingene hadde IKKE kuhorn på hjelmene sine! Selve ordet viking betyr visstnok en pirat eller sjørøver, tror man. I dag brukes ordet vikinger om de mennesker som levde i de områdene som med tiden ble Norge, Sverige og Danmark mellom angrepet på Lindisfarne kloster i 793 til ca. 1100. Harald Harråde døde i slaget ved Stamford Bridge i 1066.
Men vikingene var jo ikke på tokt bestandig. De drev jordbruk, fangst og fiske i fred og ro hjemme, det var stort sett bare om sommeren mennene dro på tokt, og slett ikke hvert år. Det var ikke alltid de var på tokt heller, de drev handel. Og noen av dem dannet faste bosettinger i de områdene der de hadde ranet og herjet en stund.
Statsdannelsen i Europa i vikingtiden var ikke så fast som i dag. Det var svært flytende landegrenser, og tilhørigheten til slekten, klanen, stammen var langt viktigere enn hvilken konge eller fyrste som for tiden regjerte og hvor grensene for hans herredømme lå. Og vikingene var ikke alene om å herje, rane, ta slaver, legge under seg land. Faktisk gjorde de fleste stammer i Europa akkurat det samme! Det var ikke enkelt for de som forsøkte å leve et fredelig liv i byene eller de som dyrket jord og drev matproduksjon. Det var i det hele tatt litt ugreit å leve, det var omskiftelige tider. Men hva var det da som gjorde vikingene til en egen gruppe deltids ranere og herjere i sommerferien? Det var BÅTEN!
Vikingskipene
Det var vikingskipene som gjorde vikingene til en egen gruppe. Båtene var lette å manøvrere, de kunne både gå for seil og de kunne ros. De kom seg fram i grunne farvann og de var havgående. Det var raske og lette båter som også kunne trekkes over land fra en elv til en annen og dermed hadde de muligheten til å komme seg fort og raskt fram over et enormt nedslagsfelt, over hele Europa, til Island, Grønland og Vinland. Vikingskipene kunne trekkes opp på strendene når man skulle overfalle en bosetting, og de var relativt raske å få ut på sjøen hvis man plutselig fikk det travelt med å komme seg bort igjen. Det er noe helt annet å være røver som kommer sjøveien enn å være røver til fots eller på hesteryggen. Man kan få med seg mye mer og man kommer seg raskt unna. Båtene var det som gjorde vikingene spesielle.

De fant rester av et skip i Hedeby også. Det er delvis rekonstruert og står i museet, og det ser veldig kjent ut i linjene. Men ikke bare båten. Ankerstokken, loddesnora med søkke, selv kryssholtet fra brygga, ser kjent ut. Og om verden har forandret seg på de siste tusen årene, enkelte ting var perfekte allerede i vikingtiden og det har ikke vært behov for forandringer.

Men også i Schleswig finnes det et gammelt skip utstilt, i Schloss Gottorf, et enormt museum som er umulig å komme gjennom på en dag. Vi valgte å konsentrere oss om båten. Nydambåten likner svært på et vikingskip, men det er mye eldre, faktisk omtrent 500 år eldre, den er datert til ca år 320. Den ble funnet under vann sammen med en annen, litt mindre båt og en mengde våpen. Man regner med at den har vært ofret, enten for å vinne krigslykke, eller for å takke gudene for krigslykke, og at funnstedet har vært en gammel kultplass. Båten er 23 meter lang og har hatt en besetning på 45 mann, hvorav 30 roere. Båten er utrolig godt bevart og det er ingen tvil om at dette er forløperen for vikingskipene.

Siste by før åpent hav
På vei ut av Schlei fjord igjen lå vi over i Kappeln, den siste byen før man kommer ut i åpent hav. Her var god plass ved gjestebrygga, vi var vel 5 båter den natten. En rundtur i Kappeln fikk oss til å stusse, det skinte av metall i gatene. I løpet av de siste årene er den gamle brosteinen byttet ut. Innimellom er det lagt bronsefliser med fisk. Disse fiskene er gitt av næringsdrivende i Kappeln og viser hva byen er bygget på. Også en moderne kompassrose er lagt ned i gaten like ved kaia, her holdes tradisjonene ved like.

Vi måtte et stykke over åpent hav østover for å komme fram til Fehmarn. På brygga i Burghafen syd på Fehmarn ble vi møtt av Claus. Vi traff han og kona Ursel i Kirkehavn på Hidra da vi hadde hentet ”Endelig” i Bergen. De var på vei til Lofoten i seilbåt. Slike bekjentskaper skal man passe godt på. Claus hadde rådet oss til ikke å gå til Kiel eller Lübeck for vinteropplag, det var for dyrt, mente han. I stedet hadde han snakket med han som driver opplagsplassen hvor hans egen båt ligger. Navnet Fehmarn sier kanskje ikke nordmenn så mye, men sier vi Puttgarten vet de fleste hvor vi befinner oss. Burghafen ligger på motsatt side av Fehmarn, innerst i Burg See. Det er fem marinaer på Fehmarn, to av dem ligger i Burg See som er en svært grunn lagune. Innløpet til marinaene er dregget, resten av sjøen er tatt over av modige mennesker. Her drives det brettseiling og kiting av høy klasse. De må jo være gale når de drar ut på vannet i stiv kuling og hopper metervis opp i luften hengende fra en liten drage? Og for en fart de får! Jeg er stum av beundring og innser at jeg aldri vil våge meg på den slags risikosport. Men dette er faktisk en bane som brukes i internasjonale mesterskap, det har vært holdt VM i både seilbrett og kiting i Burg See. Den hyggeligste marinaen er i Ohrt (Orht = sted). Landsbyen heter bare det. Men her var det ikke vinteropplag.

En pust på land
Å legge båt på land for vinteren er noe ganske annet i Tyskland enn her hjemme. En ting er at de aller fleste båter lagres innendørs i haller. Det finnes mange av dem på Fehmarn! Båtene legges ikke i krybber, men på traller av ombygde lastebiler. Dem har man tydeligvis nok av i Tyskland. Dermed kan båter tas opp og settes ut når det passer eieren, det trenger ikke skje til noen fastsatt tid. Og det passer oss veldig bra i og med at vi vil være på vannet igjen allerede i april. Det største problemet om vinteren er ikke snø, men vinden. Høyeste punkt på øya er 24 meter, og da tar vinden godt. Vi valgte likevel å spare € 350 på å la båten ligge ute. Det er ikke snakk om å henge plastkanner i presenningen, her må alt surres omhyggelig fast. Her er store kraner som løfter. Likevel var jeg skeptisk. Jeg liker ikke å se at båten min blir løftet, det er alltid litt skummelt. Når det da blåser kraftig i tillegg blir jeg ikke videre beroliget. Og da jeg fikk se den gamle grønne traktoren som skulle trekke min båt, hadde jeg mine betenkeligheter. Det er skarpe hjørner og trange brosteinsgater i Burghafen. Men Jørgen visste hva han gjorde. Hvordan han klarte å rygge er meg en gåte. Men han har trening i dette. Ved opplagsplassen oppdaget vi en ny type sport – Siloklatring! Den gamle siloen er gjort om til klatrevegg med mange løyper for alle aldersklasser. Jeg ble imponert over småjenter som etter fem minutters teori mestret dette så enkelt som bare det.

Dagen etter at vi ankom Fehmarn, kom kulingen. Og den fortsatte. Det var i siste liten vi kom fram, hadde vi blitt lenger i Schlei fjord, hadde vi måttet vente flere uker før vi hadde kommet oss videre. Vi visste at vi var sent ute med transportetappen, og vi klarte det så vidt. En måned senere var vi nede og så til båten, også for å få en tur til Lübecks berømte julemarked. Vi benyttet anledningen til å kjøpe kart og bøker for kanalene vi skal begi oss inn på etter påske. Nå som vi er trygge på at båten ligger bra der hun ligger, må vi bruke tiden hjemme effektivt til å forberede oss på neste etappe – i ferskvann.