Telemarkskanalen - 40 knop og 30 timer

Telemarkskanalen på 30 timer

Romantikk i 40 knop

Seks venner i èn Buster Magnum. Målet var å kjøre Lyngør-Dalen tur-retur på halvannet døgn. To ekteskap og hele Telemarkskanalens slusesystem ble satt på en grundig prøve.

TEKST: ERLING TIMM

- Dette kommer aldri til å gå bra, sier min bedre halvdel.
Jeg har akkurat i entusiastiske ordelag fortalt henne om planene for en romantisk tur, lagt av Marius og meg under en lunsj samme dag: Vi skal kjøre båt fra Lyngør om morgenen torsdag den 20. juli, plukke opp et vennepar i Kragerø og deretter kjøre til Skien. Fra Skien skal vi ta Telemarkskanalen til Dalen Hotell, middag, kaffe og avec, en god natts søvn og rolig frokost i flotte omgivelser. Deretter kjører vi hjem, og ankommer Lyngør fredag ettermiddag.
- Er det nok tid da, undrer Anne Marie. Hun er en realistisk dame. Bedre blir det ikke når det i en brosjyre for kanalen (distribuert i et nærværende magasin) opplyses at ”kanalen har sitt eget tempo” og at man bør regne en uke for turen Skien – Dalen tur/retur. Men Marius og jeg er urokkelige i vår optimisme. Vi sjekker med den ene og den andre, og får stadig høre ”det bør da være mulig…”. Det tolker vi som et klart tilsagn om at våre planer er edruelige, og at spinnesiden er negativ kun fordi de ikke kom opp med ideen selv.

12 minutter

Avreisedagen opprinner. Fire mer eller mindre entusiastiske eksedisjonsmedlemmer forlater Lyngør klokken 0610 i en Buster Magnum. 225 hester brummer stillfarende på akterspeilet. Risør passeres 12 minutter senere, Portør forsvinner bak oss kort tid etter og våre venner blir plukket opp i Kragerø klokken 0655. Vi nyter dagens første kopp kaffe mens vi glir nedover Kragerøkreppa, ut i åpen sjø til Langesund, forbi Brevik og opp fjorden til Porsgrunn. Motoren får smak på ferskvann i Porsgrunnselva. Klokken. 08.32 legger vi til kaia i slusekø i Skien, to minutter etter skjema. Vi er nummer tre i køen, og mener at vi har gjort alle pessimisters innvendinger til skamme.
Slusene åpner klokken 0900, og vi benytter ventetiden til en etterlengtet frokost. Vi har etter hvert forstått at det er avgjørende for suksess at vi ikke får forsinkelser underveis. Selv små forsinkelser kan skape problemer. 20 minutters forsinkelse i Skien tar imidlertid ikke motet fra oss. Ved ankomst i neste sluse – Løveid – får vi derimot kaldt vann kastet i årene. En hydraulikkpumpe i øvre sluseport er ødelagt, og en søt slusevokter forteller oss med et smil at vi bare kan glemme å nå Dalen i dag - uansett når porten er ferdig reparert. (Dette forteller vi ikke til våre koner). Mekanikere er allerede på plass, og vi får høre at de regner med å være klare i løpet av 0,5 - 1 time. Vi er skeptiske. Tanken på seks mennesker uten sovepose natten igjennom i en Buster – vel vitende om at rommene vi må betale for på Dalen står tomme – er skremmende. Vi etablerer derfor for sikkerhets skyld kontakt med en drosjeeier med minibuss som er villig til å hente oss hvor som helst, og kjøre oss til Dalen om nødvendig. Dette gjør at Marius og jeg puster litt roligere. Det svake kjønn derimot er ikke beroliget.
- Vi trenger en elektriker til Løveid rimelig kjapt, sier mekanikeren med telefonen til øret.
Vi skjønner at tidligere tidsanslag ryker. Litt flaks har vi riktignok. En som har sittet i slusekø på vei nedover siden forrige kveld er elektriker, og kan tydeligvis triksene. Klokken1340 – tre timer forsinket – er vi igjennom tre slusekammere. Etter en kort tissepause krysser vi Nordsjø i 30 knop.

Gamleveien

Fra Ulefoss og oppover er det, i motsetning til i Skien og Løveid, gammeldagse manuelt opererte sluser. Sluseporter i tre, ingen motorer, hydraulikk eller elektronikk som kan gå i stykker. Stenarbeidet i og omkring sluseanleggene er flott, og tanken på verktøyet som ble brukt ved byggingen i 1860-1890 gjør det ikke mindre imponerende.
Slusemannskapene blir fortløpende informert om vårt mål for dagen. Vennligheten og velvilligheten er stor, selv om troen på suksess i beste fall er begrenset. De har aldri hørt om noen som har kjørt hele strekket på en dag, og med tre timers forsinkelse er det nok ingen mulighet for å komme frem.
I Ulefoss kjører vi rett inn i nedre slusekammer uten venting, og tas raskt opp gjennom de tre kamrene og ut. I neste sluse – Eidsfoss – blir vi derimot nødt til å vente en time på rutebåtene som er på vei ned. Disse har prioritet i samtlige sluser, og slusene holdes klare slik at båtene kan gli rett inn uten venting. Ventetiden blir benyttet til lunsj. Humøret stiger noen hakk, selv om enkelte alltid må tro det verste.
Klokken 1605 går vi videre oppover fra Eidsfoss. I Vrangfoss må vi vente 20 minutter før vi tas inn i nedre kammer. Slusingen her tar en time, og vi benytter anledningen til å godsnakke med betjeningen. Velvilligheten er som sagt stor, og de lover å ringe slusene på Lunde og varsle vår ankomst.
Slusene stenger klokken 1900, og de mer pessimistiske om bord i båten – det er fortsatt noen som ikke har full tillit til sine ektemenn – frykter at vi ikke skal nå frem og igjennom siste sluse. Denne skepsisen tiltar når vi når Lunde klokken 1740, og vi vet at det er ytterligere to sluser etter Lunde som skal forseres før stengetid. Det faktum at portene er stengt, og tre båter er på vei oppover, hjelper heller ikke.
Vi spør en slusebetjent om vi kan nå frem, eller om vi må ringe drosjesjåføren vår.
- Det skal vel gå. Bare dere guffer på, så rekker dere det, lyder svaret.
På Kjeldal står de klare, og vi er eneste båt som skal opp.
- Rekker vi siste sluse?
- Jada. Det er vi som kjører den slusen, så vi tar den på vei hjem, lyder svaret.
Vi legger oss på gassen, og når frem til Hogga noen minutter senere. Siste sluseport på veien oppover i kanalen åpner seg foran oss klokken 1850. Men vi er ennå ikke fremme. Vi kjører sakte ut av kanalen, før vi setter opp farten og legger bak oss Flåvatn, Kviteseid og Bandak. Fra Hogga til Dalen er det 58 kilometer. Våre koner ber for første gang om at vi setter opp farten. Det begynner å bli kjølig, og etter hvert får vi også litt regn. Snakk om variasjon!
Vi legger til i Dalen omkring klokken 2045. Matserveringen stenger 2130, og vi haster opp til hotellet. Etter en kjapp mellomlanding på hotellrommet og en passasje gjennom dusjen, møtes vi i spisesalen 2127! Vi får servert en nydelig middag før vi fortsetter til salongen. Planen var nå å nyte kaffe med tilbehør i de nydelige omgivelsene Dalen Hotell har å by på. Imidlertid må vi etter kun kort tid innse at vi har problemer med å holde oss våkne. Vi har også erkjent at vi kun har tiden og veien til rådighet neste dag, og at vi må belage oss på en tidlig morgen.

Dempet

Klokken 0700 neste morgen stiller følget til frokost. Stemningen er dempet, og Marius og jeg innser at også dette er en dag der vår entusiasme må holdes skjult for ikke å virke provoserende. For enkelte har romantikken nemlig ennå ikke sunket inn.
Litt senere møter vi eieren av Esso Dalen på bryggen. Turen motstrøms oppover kanalen dagen før har tæret mer på reservene enn vi hadde regnet med. Vi avtaler levering av 80 liter bensin på jerrykanner. Deretter setter vi på nytt kursen mot Hogga. Været er nydelig, sjøene er speilblanke, og vi bruker en halv time mindre enn kvelden før over vannene.
På Hogga må vi vente noen minutter før slusingen starter, og igjen møter vi skepsis for prosjektet vårt. Vi lar oss ikke stagge, og fortsetter ufortrødent videre. Slusen på Kjeldal går som en drøm, og vi feier inn til Lunde kort tid etter. Her blir vi imidlertid tvunget til å vente, siden mannskapet er på Kjeldal. Når de først kommer er de imidlertid hjelpsomheten selv. Betjeningen på Lunde har aldri hørt om noen som har kjørt kanalen fra ende til annen på èn dag, langt mindre tur-retur på to. De får oss ned så fort det er teknisk mulig, og ringer i tillegg Vrangfoss og prøver å ”booke plass” for oss.
Vi kommer til Vrangfoss klokken 1120, 15 minutter for sent til å bli sluset ned. Nå er slusene stengt, og gjøres klar for rutebåtene som nærmer seg slusene nedenfra. Og ikke nok med at de skal opp, de skal også ned før vi slipper til. Først klokken 1515 slipper vi til. Marius og jeg aner misnøye blant mannskapet, vi er ikke tjukkere i hue enn at vi registrerer det. Vi glir videre nedover til Eidsfoss som båt nummer tre av seks pluss en kano i følge. Båtene har varierende fartspotensiale, men det er for smalt til å kjøre forbi. På Eidsfoss er to båter på vei opp, og kanoen tar oss igjen mens vi venter. Mens vi følger vannet nedover i slusen spør vi en slusebetjent om de også i neste sluse må vente på hele vår pulje med båter. Vi vil selvfølgelig bare sette fart, og snike oss nedover uavhengig av alle andre.
- Du er vel glad for den kanoen nå, sier slusevakten med et lurt smil.

De sa vi ikke kunne klare de

Fra Eidsfoss haster vi videre ned til Ulefoss. Her tar det sin tid, og vi ringer Løveid og trygler dem om å vente på oss før de setter i gang neste slusing ned. Klokken 1737 slipper vi ut fra Ulefoss. Nordsjø krysses i 40 knop. Løveid sluse har forbarmet seg over oss, og vi glir rett inn i den klokken 1800. 20 minutter senere slipper vi ut, og 1835 er vi i Skien. Også her har de ventet på oss. 10 minutter senere er vi ute på Porsgrunnselva, med alle sluser bak oss.
Derfra er det bare resten igjen. Christian og Therese settes av i Portør, og vi setter kursen mot Lyngør. Halvannen meter sjø virker noe demoraliserende på deler av mannskapet.
Klokken 2130 er vi fremme. 300 liter bensin, nær 30 timer i båt, seks mørbankede kropper og to hardt prøvede ekteskap etter at vi la ut på vår ekspedisjon.
Telemarkskanalen er et flott anlegg, og virkelig verdt en tur. Men både kanalen og konene fortjener at man tar seg noe bedre tid enn vi gjorde. Som den oppvakte leser vil ha fått med seg, ble det begrenset med romantikk. Primærformålet med turen ble nok ikke oppfylt fullt ut. Man vi kan slå fast at vennskapet mellom forfatteren og Marius kom styrket ut av turen.