Båten min: Vidars vidunder

Båten min

Vidars vidunder

Dampen stiger rett til værs. Messingpipa skinner som gull. Det lukter hyttepeis. ”Laila” begynner å bli varm, er snart klar for å gli ut fjorden. Den feminine lille dampbåten venter på sin skaper og mester. Vidar åpner hoveddampventilen forsiktig, stemplene går opp og ned, finner rytmen og vi er underveis.

Tekst og foto: ANNE MARIT KLOKK

Hardangerfjorden utenfor Øystese ligger speilblank. I havnen finnes den vanlige flåten av eldre plastsnekker, et par cabincruisere, seilbåter og mange typiske bruksbåter. I disse omgivelsene er dampbåten ”Laila” en ensom svale. Et klenodium. Vi tror hun må være unik i Norge. Men Vidar Haugen som har brukt 4000 timer på å bygge maskin, kjele og skrog, er på hjemmebane og de to er blitt en del av hverdagen på brygga. I løpet av de siste månedene har man vendt seg til at Vidar kommer kjørende med sin skatt på hengeren, setter henne forsiktig ut og fyrer opp kjelen med ved.
-Det tar en times tid å få opp dampen, men vi var ute i går kveld, så det gikk kjappere nå, sier han og smiler bredt. Vidar er reparatør på kjeleanlegget ved Bjølvefossen Smelteverk og har maskiner på hjernen. ”Laila” er hans første båt til tross for at han er vokst opp på stedet og faren alltid har hatt båt.
Han kikker på manometeret, sjekker trykket og åpner hoverkranen for å få opp farten. Dreneringsventilen til maskinen åpnes og overskytende vann spruter aggresivt fra skutesiden. Et 17 fots vidunder i hvitmalt og lakkert treverk og polert messing, markerer avgang med et ul i fløyta.

Maskin og kjele

Vidar bygget den ensylindrede, omkastbare maskinen etter tegninger fra svensken Bernt Breding uten å tenke båt. Da den var ferdig i 1995 etter tusen arbeidstimer, så han et bilde av en kanadisk steamlaunch i det engelske bladet Classic Boat og mente at det kanskje kunne være en ide. Han skaffet seg tegninger fra Canada og satte i gang. Bilen måtte ut av garasjen og inn kom dreiebenk og fres, treverk og epoksy. Siden har bilen stått ute.
-Samtidig med at jeg bygde båten, satte jeg i gang med kjelen på 70 liter. En stående vedfyrt røykrørskjele i sertifisert materiale som er teaksveiset og trykkprøvd for 14 kg trykk. Så isolert med 3 cm tjukk kjeramisk isolasjon og kledd med teaklister og messingbånd. Ovnsdøren kjøpte jeg hos Jøtul. De syntes nok det var rart at jeg bare skulle ha døra, sier Vidar.
-Dette er egentlig en ferskvannsbåt, jeg kan ikke pumpe inn saltvann, så jeg fyller medbragt vann på tanken forut og det går med ca 30 liter i timen. Når vi til sommeren skal opp Telemarkskanalen og senere en tur på Mjøsa, blir det enklere med vannforsyningen. Det selvkomponerte messingpyntede vannstandsglasset viser hvor mye som er på kjelen.
Vidar åpner hovedkranen igjen og stemplene får opp farten. –Det høres ut som et gammelt lokomotiv, ikke sant? Jeg liker den lyden, sier han enkelt. Ved 180 omdr/min gjør båten 6 knop. Det seneste er 30 omdr/min. Driftstrykket er på 10 kg, men han kjører vanligvis på 5 – 8 kg. –På et par timer går det vel med en liten vedsekk, sier han og legger i et par pinner. Propellen er en trebladet bronsepropell fra Sverige med stigning på 750 mm pr. omdr.

Kaldbakt i gran og epoksy

-Båtbyggingen var en utfordring. Det ble mye lesing og fintenking. Og råd fra Kristian Djupevåg borte i Norheimsund. Skroget er bygget opp av tynne granlister, glassfiberduk og epoksy. Innvendig har jeg brukt mahognifiner. Dekket er laminert opp av mahogni og oregon pine. Åtte lag epoksylim. Til slutt fikk jeg epoksyallergi i ansiktet og på armene. Jeg var vel ikke nøye nok med beskyttelsen til å begynne med.
-Tabber?
-Ikke direkte. Var det noe jeg ikke var hundre prosent fornøyd med, gjorde jeg det om igjen. Det tok tid. Laila, kona mi og ungene er heldigvis tålmodige sjeler.
-Prisen?
-I kroner, ca 60 000. Båten er blitt bedre enn jeg regnet med. Vi er bare ute i fint vær, men jeg synes hun er grei i sjøen. Stikker 70 cm og er rimelig stødig. Vidar lukker ovnsdøren, dampen velter ut og vi får en behagelig fin dusj av varmt vann. Han ler. -Jeg kjører mest med døren åpen og er nøye med renholdet. Vasker hver dag når båten går på land. Planen er å ha en baldakin, en seilduk på fire tynne trestenger for beskyttelse mot nedbør fra pipa. Og så skal vi ha litt mere messing. Bl.a et skilt om fløyteregler. Det er viktig!
-Hvordan holder du messingen så blank?
-Pussa og gneku, ler han. –Sitron og zalo er forresten fint.

Nye prosjekter

-Hva blir neste prosjekt?
-En maken båt, men dobbelt så stor!
-Hva driver du med i fritiden?
-Jeg har alltid et prosjekt, sier Vidar. –Her er fine forhold for microflyging, en slags motorisert hanglider. Og så har jeg bygget en morsom sak. En syklist utstyres med en ryggsekk med gressklippermotor, et par små flyvinger og da går det unna. Den saken har jeg lånt bort her og der og det har vært populært. Særlig blant turistene som ikke kjenner meg fra før!
Vi er tilbake ved kaia i Øystese hvor livet går sin vante rolige gang, et lite sted i Hardanger der det må foregå spennende saker med en slik Petter Smart blant befolkningen.