utgave nr 9 2011
På kaikanten: Flytende tanker mm
-Tak, sa jeg til rederinnen.
-Værsågod, sa hun.
-Jeg sa ikke takk, jeg sa tak.
-Hørte det, men du kunne godt sagt takk også, sa hun. Du fikk nettopp påfyll.
Jeg tok rundt stetten og nippet til glasset med duggfrisk hvitvin.
-Det jeg mener er at noen ganger må man bare slippe taket, sa jeg til rederinnen og så utover havna. Det var et yrende sommerliv. Store båter og enda større båter. Akkurat sånn som det er nå om dagen da alle har sluppet taket og tatt ferie.
-Jeg refererer bare hva legen min sa, sa jeg. Han sa jeg måtte slippe taket og ta en timeout. Eller så kunne det gå lukt nedover.
-Det var egentlig godt sagt, fortsatte jeg. Og det minner meg om han kameraten vår som var ute med gummijolla si for å flytte dreggen sin nedi Danmark i sommer. Han ramla uti, han. Han innrømmer det ikke, men jeg har ham mistenkt for å ha tviholdt på dreggen da han ramla. Helt til han også skjønte at han måtte slippe taket for ikke å gå lukt i bånn. Da dukka han opp igjen. Gjennomvåt selvfølgelig, men ved godt mot.
-Ja, det er godt han er en god svømmer, sa rederinnen.
-Jepp, man må holde seg flytende, sa jeg. Det gjelder både i livet og i båt.
Stillheten senket seg på akterdekket. Vi tenkte begge på vårt. Det var ikke godt å vite hva rederinnen tenkte på, for slikt vet man aldri med kvinner. Men jeg tenkte på livet på godt og ondt.
-Livet er skjørt, sa jeg til rederinnen. Hun nikket, og jeg var ganske sikker på at hun satt og tenkte i de baner hun også.
Vi har fått noen nye liv i våre liv, sa jeg. De er så små, og så nye her i livet at de ikke ennå vet hvordan de skal flyte.
Rederinnen nikket igjen. Så satt vi og tenkte litt til mens vi nippet til våre små glass med hvit.
-Vet du, sa jeg til min følgesvenn i livet og på akterdekket; en av vennene våre påstår at jeg tenker for mye.
-Godt sagt, det også, sa hun.
-Men se hva han har gjort selv da, fortsatte jeg. Han har byttet bort båtlivet med et liv i campingvogn. Hva tror du han har tenkt på?
Stillheten senket seg på ny.
-Hva tenker du på nå da? sa rederinnen.
-Jo, jeg tenker at det er godt vi har mange flytevester ombord, sa jeg. Vi har små til de nye i livet, og vi har større for de som har levd en stund. Jeg tror rett og slett at vi skal gi en til han kameraten vår i gummibåt, og en til han i campingvogna også. Jeg er jo glad i dem alle, så vi må gjøre vårt for at de holder seg flytende her i livet.
-Godt tenkt, sa rederinnen og hevet glasset.
MorMajor
Min største tabbe:
Fra tidenes morgen, det vil si oktober 1985, bidro skuespiller og båtmann, nå avdøde Sverre Holm, med en av tidenes største seriesuksesser i Båtmagasinet; ”Min største tabbe”. I hver utgave, trofast i seks år påkalte spalten smil og latter – og mye gjenkjennelse for alle på sjøen. Knapt en kjendis med båt slapp unna spalten. Vi gjengir noen kortversjoner av ”Min største tabbe”. Her Ole Paus fra 1986.
Mellom himmel og hav….
Hengslete og sjarmerende, keitete og uryddig, og med en sangstemme ikke just av edelt malm, fremfører han sine vers med lutt om halsen og hoffnarrens bjeller skjult i romslige bukselommer.
Like romslige som Ole Paus er med det meste her i livet.
- Hva var ditt utgangspunkt for din plutselige hengivenhet for båtlivet?
- Bølger i håret og vann i knærne.
- Det ble motorbåt selvsagt, Tresfjord 28, om jeg husker riktig. Og senere en Furuholmen trebåt. ”Karina” het den, riktig et prakteksemplar. Dette var den gamle representasjonsbåten til Esso som bar navnet ”Nirvana”. Hvilket den avgjort ikke ble for meg.
”Nirvana” – et intermesso
- ”Nirvana” ble etter hva jeg forstår bare et intermesso?
- Så avgjort. Og dermed gikk turen til Vestlandet sammen med min bror Thorleif. Kjøpte skøyta ”Hjalte Milde” av brødrene Bjørnvik, som igjen visstnok hadde kjøpt den av en organist. Ikke usannsynlig, for det er mye musikk i den båten.
- Dere seilte den tilbake rundt Lista til Bestumkilen?
- Gikk for motor, mann. Litt av en tur. Først røyk rorbolten. Drev rundt på åpent havet som en kork. Kom oss tilslutt velberget til land takket være en fisker som passerte.
- Kom oss videre neste dag med kurs for Kristiansand, der min markedssjef og min sønn Sole kom om bord.
- De burde visst bedre.
- Enig. Kjørte forresten i brygga ved samme anledning så flisene føyk.
- Heldig at du har en solid baug.
- Men ikke for brygga. Så vi forflyttet oss raskt til et annet sted. Fikk dampen skikkelig opp, og det gikk virkelig unna med kurs for en finsk havseiler som lå fortøyd der. Folk på kaia var stive i blikket. Jeg skulle slå revers, men kom til å slå av motoren i stedet. Det så uhyggelig ut et øyeblikk. Folket om bord i havseileren krabbet seg på land for å redde livet. Tilskuerne lukket øynene og holdt for ørene. Men den store smellen uteble. Av en eller annen uforklarlig grunn fikk jeg start på motoren igjen. I revers. Jeg ga full gass. Stanset bare millimeter fra havseileren. Ovasjonen fra tilskuerne låt som musikk i mine ører. Jeg satte meg straks ned og komponerte en hyldningskantate til de høyere makter.
Arendals ”ungdomsproblemer”
Neste stoppested var Arendal, tror jeg, og her satt vi på land og spiste reker og nøt sommerværet, da en flokk ungdomsproblemer entret ”Hjalte Milde” og stjal ølkassen vår. Jeg blir bøs av sånt. Vi kastet dem på sjøen. Jeg er tilhenger av at folk spør. Og da hadde de fått.
-Vi satte kursen for Tjøme. Alt gikk bra til vi befant oss rett på utsiden av Verdens Ende. Vinden hadde løyet og det var havblikk så langt øyet kunne favne. Da stanset motoren. Så satte vi oss i ro og mak og spiste spagetti på dekk i solsteiken. Og ettersom ølkassen var reddet, led vi ingen nød.
- Langt ute i horisonten så vi et tankskip. Og etter som det alltid hadde vært min drøm å avfyre nødraketter, tenkte jeg at nå bød sjansen seg. Naturligvis etter at vi samstemmig hadde besluttet at vi befant oss i absolutt havsnød, som en betingelse for slik oppskyting.
- Rakettene lå ved komfyren. Først fyrte jeg av én. Deretter en til. Til slutt alle sammen. Uten at tankskipet gjorde tegn til å endre kurs. Skipet gikk bare videre som om ingenting hadde skjedd.
- Det gjorde derimot ikke småbåtene i området. Plutselig krydde det av dem. En værbitt mann steg om bord. Med alvorlige øyne spurte han om hva som var i veien. For deretter å gå ned i motorrommet og starte motoren på første slag.
- Han var meget bister.
- Sånn må dere ikke gjøre en gang til, sa han. Og forsvant.
- Mens hundrevis av øyne fra småbåtene beglodde oss som om vi var en flokk apekatter….
Bildet:
- Man blir stemt på sjøen, i en toneart jeg liker, sier Ole Paus . (Foto: Atle Knutsen).
Foto: SEGLEM/SIV JOHANNE Dagbladet/ALL OVER PRESS
Grillfest
TVEDESTRAND: Vi får håpe at det ikke var båtfolk som forlot denne fellesgrillen slik ved Hanthosundet i Tvedestrand i sommer. Noe av poenget med å plassere ut fine griller til fri benyttelse blir liksom litt meningsløst når man blir møtt med syn som dette. Ikke særlig behagelig å være nestemann som skal tilberede mat her.
Uten sjøkart
En av tre fritidsbåter har hverken papirkart eller kartplotter om bord. 7 av 10 bruker for gamle kart. De minst flinke finner vi i Sogn og Fjordane og Trøndelag, de flinkeste i Vestfold og Østfold.
Det viser tall fra analysebyrået Synovate. De har foretatt en undersøkelse på vegne av Nordeca, et selskap som blant annet leverer trykte og digitale kart. Det er Seilmagasinet som melder dette.
– I Redningsselskapet synes vi det er skremmende at så mange er på sjøen uten sjøkart. Sjøkart hører hjemme i alle båter, uansett størrelse, sier generalsekretær Øyvind Stene i Redningsselskapet til Seilmagasinet.
Nye veier for motorsalg
Båtbransjen er langt unna gamle høyder. Et raskt blikk på Finn.no i dag forteller om 17457 båter til salgs. Skal det selges nytt, må det bli større fres i bruktmarkedet, sier analytikere, uten at å ha oppskrift på hvordan det kan gjøres. De fleste har noen generelle meninger om at bruktbåtene er priset for høyt.
Behold din gamle båt, men bytt den slitne motoren, er en av de mange fremstøt forbrukeren blir møtt med. For første gang ser vi at en av importørene, Kellox, lokker med cashback, penger rett på konto om du kjøper ny motor i en tidsgitt periode. De største og dyreste motorene gir innskudd på 16.000 kroner på konto, og skalaen trappes ned etter størrelse.
-Vet lite om responsen på dette ennå, sier markedsdirektør Olaf Olstad til Båtmagasinet, men som andre må vi prøve noe nytt. Vi ser jo at utskiftingsmarkedet bli mer attraktivt når nybåt- og motorsalget ikke går som forventet. Vi skal ikke la noe være uprøvd, sier han og håper en solrik ettersommer bidrar til ny optimisme i en bransje som lenge har vært i bølgedalen.
En vrien sommer-quiz
Late sommerdager er som skapt for lesing av båtblader, sier en innringer. En ekstra spiss på dagen når bladene har både kryssord og quiz.
- Men ikke driv med vranglære, hisser han seg litt opp.
- Gjør vi det, da?
- Ja, det gjør dere, se på side 60 i sommmernummeret.
Vi blar opp, men der finner vi bare annonser.
- På side 62 har vi sommerkryssord, er det den du mener.
- Slett ikke. Sommerquiz på side 60
- Men…
- Dere bruker tre sider med spørsmål og svar og jeg ga bladet til barna mine som sikkert kunne lære noe i en morsom spørrekonkurranse seg i mellom.
- Men hva oppdager jeg? Dere vranglærer jo folk. Det er jo bare trist. Av 50 spørsmål er det 10 feil, en feilmarking på 20 %. Det er vel i overkant av hva vi kan forvente av oss av dere som tror kan det meste om sjølivets utfordringer.
- Men…
- Se bare lanternefigurene, de er feil. Og så påstår dere at lengden av en vanlig fyrstikkeske tilsvarer temmelig nøyaktig en nautisk mil i et kart med målestokken 1:50.000. Det er jo riv ruskende galt, det er kortsiden som gjør det.
- Vi påstår ingenting vi.
- Hvem gjør det da?
- Kanskje er nærværende konkurrent, spør vi. Båtliv(et) kan være komplisert.