Båtfolk i fokus: - Sjøen fyller livet mitt!

Båtfolk i fokus

- Sjøen fyller livet mitt!

Hun omtaler seg selv som et kvinnelig ”gissel” i kjønnskvoteringens tidsalder. Ikke få maritime foreninger og organisasjoner har ønsket seg Gunn von Trepka inn i sine styrer og fått henne. Den viljesterke damen innehar en håndfull verv – og fremfor alt redningsskøyta R/S 28 Sandefjord.

Det kunne aldri falt oss inn å be Gunn von Trepka ”hoppe!”. Hennes blide, vennlige vesen gjør det dertil utenkelig å kalle henne ”kjærring”. Hun utstråler en mild autoritet som ikke kan være tuftet på annet enn erfaring. Alt i alt en truende kombinasjon som nok får mange menn til å hoppe – ikke over baugen med en tamp, men allerhelst i stolen - eller over bord. Kanskje en av grunnene til at Gunn er en av svært få kvinner i et mannsdominert miljø. Men ikke bare blant de rustikke skøytegutta har Gunn von Trepka vært et respektert, seilende innslag gjennom 25 år.
Under Sjøen for alle på Sjølyst i mars ble hun tildelt ”Havfrueprisen” av KNBF for sin mangfoldige maritime innsats, og hun fortsatte på denne kursen som deltaker under utstillingens ”Jenteseminar”, et resultat av et økende fokus på jenters rolle ombord.

- Når våknet din maritime interesse?

-Allerede som lita jente. Jeg hadde en bestefar som hadde seilt i sin ungdom. Han var nest eldste gutt på en gård i Asker. Og som nest eldste gutt må man finne på noe annet. Men skjebnen ville det slik at han falt ned og brakk beinet rett etter avgang fra Arendal. Neste havn var New York og da hadde beinet grodd så skjevt at han måtte oppgi sjøen. Men at sjølivet betydde mye for ham var tydelig fordi han fortalte meg mye om havet da jeg var liten. Å sitte på en kiste i gangen hos farmor og farfar å høre på ham, særlig når han spleiset tau, åpnet for denne lengselen i meg. Derfor måtte han alltid spleise hoppetauet mitt. Da fikk jeg bestefar på gli.
- Etter hvert som jeg ble større oppdaget jeg at jeg hadde sjøen rundt meg på alle kanter og løsningen ble å løpe etter de store gutta som hadde båt. Som 14-15-åring debuterte jeg som fender og ballast i en Oslojolle i Bunnefjorden seilforening. Så ble jeg sammen med min tidligere ektemann Knut von Trepka som også var helt båtgal. Etter en tid med nordlandsfiskekutter og sameierskap om en losskøyte, fikk vi ansvaret for R/S 1 Colin Archer via Seilskøyteklubben Colin Archer som Knut og jeg seilte med i 20 år. Det var da den store kjærlighet til denne type båter oppsto. De er helt unike i sin sjødyktighet. Mest fascinert ble jeg vel av at Colin Archer ved århundreskiftet konstruerte båter som faktisk seilte 10 måneder i året på Norges nordligste kyst, kanskje en av verdens tøffeste. Der seilte de fire mann, uten motor. Etterpå har menneskene gått på månen, men denne konstruksjonen står seg allikevel – den er unik.

- Hva er gløden som aldri slukner i ditt maritime engasjement?

- Jeg har stor glede av å pusse og vedlikeholde. Men jeg tror det viktigste er å seile på havet. Der får tankene fritt spillerom takket være de åpne horisonter. Det er grenseløst, i tillegg er jeg veldig fascinert av å spille på lag med et sånt fartøy. Dessuten er det viktig for meg å møte utfordringene og måtte løse dem der og da. Du kan ikke gå og si nok er nok, nå vil jeg hjem. Du bli der du er. Du må gjøre noe. Hvis ikke kan det ende med katastrofe. Så er kunnskapen rundt det veldig spennende. Det kan være livsfarlig om du ikke kan det du gjør. Som jente er det veldig spennende å beherske dette. Jeg er ikke spesielt sterk, jeg er ikke spesielt teknisk, men jeg vil så gjerne og lærer meg det jeg må for å få tilgang til disse fantastiske opplevelsene.

- En stor trebåt som din krever ganske mye. Men ditt engasjement strekker seg langt ut over egen skute. Hvorfor det?

- Jeg føler at jeg har vært unikt heldig som har fått være med på å gi andre muligheten til å ta del i noe av det sjøen har gitt meg av opplevelser. På sjøen har jeg fått mange venner, opplevelser, fått være sammen med familien min. Sjøen har fylt hele livet mitt. Og som i alle sånne sammenhenger må det være noen som arrangerer ting for at andre skal ha det ålreit. Jeg vil bidra med mitt til det. I tillegg er det jo slik at det ikke er så mange jenter som deltar i slike sammenhenger, merkelig nok. I vår tid er det veldig ”in” å ha jenter med i slikt arbeid, og siden det ikke er så mange å velge mellom, blir man litt kvinnelig gissel i disse kjønnskovteringstider, dessverre.

- Hva engasjerer deg mest nå?

- Det er tre områder. For det første Norwegian Sail Training Association hvor jeg jobber med seiltrening internasjonalt – både ved å motivere for opplæring og å arrangere regattaer som nå i sommer kommer til Norge – altså Cutty Sark. Hva gjør man med ungdommer i 16-17-årsalderen som helst vil rangle om natten og sove om dagen? Jeg har tro på å gi dem spenningen og ansvaret det medfører å delta i en internasjonal skoleregatta. Det var der vi startet engang, med Colin Archer, Liv og Christiania. Vi tok med ungene våre og ble helt grepet av den formen for regattaer. Ombord i et fartøy som dette må flere generasjoner jobbe sammen og alle er like viktige. Du må innordne deg, du må akseptere din skipper og dine oppgaver og vi er alle avhengig av hverandre. Når du er 15-16 år, er det ikke så mange steder du kan oppleve det.
- Ombord i et skoleskip må du yte noe og kan ikke stikke av, uansett. Det gir en erfaring for livet som kanskje ikke kan måles i karakterer, men i karaktér. Det er veldig viktig for meg å gi ungdom, og spesielt jenter fordi det så få av dem i dette miljøet, en mulighet til å delta og oppleve dette. Jeg måtte slite min vei inn i det mannsdominerte miljøet for 25 år siden. I dag er det ikke like mannsdominert, men jeg forstår ikke hvorfor ikke flere jenter er ute på sjøen. Du kan ha med deg alt – kjøkkenet, ungen din. Og det er mye triveligere enn å sitte inne og ikke gjøre noe.

- Hvem er R/S 28 Sandefjord?

- Hun er en robust kvinne som ble gitt til Redningsselskapet av Trine Grønn fra Sandefjord i 1913. Hun seilte for Redningsselskapet fra 1913 til 1933, men har ikke gjort de store redningsdådene fordi det heftet en klausul ved gaven som sa at hun kun skulle seile i Sør-Norge. Båten er den siste generasjon skøyter som Colin Archer konstruerte. De neste hadde både motor og seil. Sandefjord er klargjort for maskin, men hadde aldri det i den tiden hun var i tjeneste. I 1933 ble hun solgt til Tønsberg hvor hun ble brukt som lystbåt i to år, og deretter kjøpt av datidens store eventyrer Erling Thams. Han hadde mistet sin kjære losskøyte Teddy og ble aldri spesielt glad i Sandefjord. Hun var veldig annerledes enn hans smekre losskøyte. Men han valgte å delta i en transatlantisk regatta med henne, med start i USA. Og noe av det Sandefjord kanskje er mest kjent for, skjedde nettopp under den seilasen.
Med fire mann ombord satte Thams kurs for USA og kom ut i en kraftig medvind. Thams fant ut at han måtte berge seil fordi farten var for stor, men før de fikk fullført den operasjonen, slo Sandefjord kollbøtte. Hun klarte ikke å løfte forskipet og tørnet helt rundt, kom på rett kjøl igjen, med baugen mot Europa. Tre mann gikk over bord, en av dem fant de aldri igjen. Da Thams kom til USA, ble Sandefjord solgt og havnet i Sør-Afrika i 1956 der hun ble funnet av Carl Emil Pettersen og Erling Brunborg da de seilte jorden rundt med Rundø. Midt på 1960-tallet kom Sandefjord tilbake til USA, og på 1970-tallet kom det Colin Archer-klubben for øret at Sandefjord var til salgs. Pettersen og Brunborg dro til USA, kjøpte henne og seilte henne tilbake til Norge i 1974.
Hun var i utrolig dårlig forfatning og måtte ha en fullstendig restaurering. Etter hvert ble hun solgt til Peter Omtvedt som gjorde den store jobben hos Hansen & Arntzen, men Omtvedt fikk henne aldri til å seile slik han drømte om. Jeg var skilt og uten båt, så da en venn av meg sparket meg i gang og Petter Omtvedt sa seg villig til å selge, var det gjort. Omtvedt mente jeg kunne tilføre båten noe han ikke kunne, og han hadde gjort den jobben jeg aldri vil bli i stand til. Så ble hun min. Det var jo helt sprøtt, men det har vært et lykkelig forhold. Jeg tror hun er like glad i meg som jeg er i henne. Hun snakker til meg og de årene vi bodde ombord var helt topp. Og selv om vi nå har flyttet på land, tilbringes store deler av sommeren ombord, forteller skipper Gunn von Trepka.