Med fembøring på Lofotfiske

Med fembøring på

Lofotfisket!

Tekst og foto: Rolf A. Jenssen

Vårfisket i Lofoten frister dagens båtfolk og fiskefrelste. Å få delta i en fembøring etter 145 sjømils seilas fra Tromsø, blir en historisk opplevelse. Iskaldt, naturskjønt, sosialt berikende og spennende.

-Rolf, vil du være med å seile to fembøringer fra Tromsø til Henningsvær for å prøve skreifisket i Lofoten? Tvilen sleit. Hjemme var båtpussen knapt påtenkt og isen lå tjukk.
I tankene prøvde jeg å se for meg en 3-4 dagers seiltur i åpen båt, med overnatting under råseilet i midten av mars. Blir det sørvest kuling og snøkav, kan opplevelsen bli så som så.
Men fristelsen til å oppleve Lofotfisket, komme dit på samme vis som fiskere fra hele kysten har gjort i århundrer, ble for sterk.
I Tromsø var det knallblå himmel, hvite fjell og havblikk. Været var bedre enn hjemme i Skien. Ved brygga holdt båtbyggerne i stiftelsen Arctandria på å klargjøre de siste detaljer på Drauen og Salarøy. En vedovn skulle monteres i løftingen på Drauen, og skorstein måtte lages og tilpasses. Tyrived og proviant for et mannskap på 17 ble stuet ombord.

Båtene

Salarøy er størst. 44 fot, 5 år gammel, bygget med gamle Merkur som mal. Den eies av Arctandria, og hun beviste sin sjødyktighet over til Færøyene sist sommer.
Drauen på 36 fot ble bygd utenfor Tromsø Museum i fjor sommer, med samme verktøy og teknikker som originalen fra 1847. De gamle originale børingene Merkur og Drauen er pensjonert og står i museets naust.
Begge er fembøringer, den største av nordlandsbåtene. Disse hadde alltid minst seks hele rom, og kunne laste minst 36 tønner, hver på 115 liter. I hvert rom var det plass for en mann til å ro. Den blei mest brukt til garnbåt, og de siste og største blei bygd rundt århundreskiftet, før motoren gjorde sin inntreden.
Vi kastet loss i topp vær, men vindstille og ingen bør. Det ble å gå for motor, med Drauen på slep mot Finnsnes, med Senja, vår nest største øy på styrbord. Svart kaffe og grovbrød serveres fra løftingen, overbygget på bakskotten, hvor man også kan varme seg.
Mannskapet kommer i prat, ikke alle kjenner hverandre fra før. En sauebonde fra Liland, snekkere fra Tromsø, studenter, en svensk kjemiprofessor, museumsfolk og en tidligere norsk verdensmester i brettseiling. Det er god tid til å utveksle erfaring, kunnskap og historier.
Langs land ligger de typiske nordnorske gårdene til fiskebonden; et lite hus, et naust og et fjøs hvor det en gang var ei ku. Kombinasjonsbruket berget folk i uår i når jordbruket eller fisket slo feil. Noen er lokalkjent. Historiene kommer. Som ” i denne bygda har de så dårlig hjemmebrent, at de begynner å grue seg allerede på tirsdag til helga.”

Naturopplevelser

Finnsnes blir første overnatting, middag i løftingen og ankerdram gir god søvn. Morran blir kald etter minus 10 grader på natten. Sola varmer, seilene heises, det er en svak bris. Våren er kommet, ærfuglen har allerede funnet sin make. Havørna er blitt tallrik, og et eksemplar forsyner seg i fiskeslo fra en båt. Måsene henger etter, og prøver som alltid å jage den større konkurrenten i matfatet.
Dagen går og i skumringen spretter plutselig en flokk hvaler opp av vannet. Høye hopp, rett opp i lufta, noen hundre meter fra oss. Vi speider etter mer. Nei, de forsvant i dypet. Var det springere, en delfinlignende hval eller spekkhuggere? Ikke godt å si, de var for langt unna.
Andre natten tilbringes i Tjeldsundet øst for Hinnøya, Norges største øy. Vi finner et brukbart leie, på årene, på fiskekasser, i bunn av båten, eller i løftingen. Våkner tidlig og innser at vi alle begynner å bli merka av turen; båtene blei grundig tjærebredd sist høst. Det blei ikke spart på noe, og vårsola og sjøvannet har ennå ikke rukket å tørke tjæra.
Vi går ut Ramsundet i Ofotfjorden. Endelig får vi god bør, østlig bris blåser ut fra Narvik. Råseilene heises. Motor av, en vidunderlig stillhet, og full konsentrasjon om seiltrimmingen. Å seile med råseil krever mere mannskap enn ved sneseil. Høvedsmannen roper ut kommandoer, med de samme navn og begreper på riggen som ble brukt fra gammelt av. Seilet er festet i halsen foran, og i skautet når det dras bak. Boline, penta og priar brukes til å trimme seilet. Brasen strammes så seilet fylles maksimalt. En sitter på ripa forut, han er halskar. Kommer det sterke kastevinder ned fra fjellene, dannes det mørke felter på sjøen, vindrosser, og halskaren roper ut et varsko. Ingen tamper er festet med knuter, de må raskt kunne rykkes løs, for å tømme seilet for vind. Blir vinden for sterk, må det reves, klør festet i ripa settes i hull i seilkanten, og seilarealet blir mindre. Gamlekara brukte dette som mål på vindstyrke, “han blåste så hardt at det var fem klørs vind”, kloa i femte hullet.
Fjorden blir videre, vi er i Vestfjorden og Knut Hamsuns Hamarøy sklir forbi på babord side. I halvmørke ankrer vi opp ved noen øde øyer, Svellingen. Vi er gått tom for vann, snø hentes ombord og smeltes.

Lofotskreien

Tidlig opp, klar for siste etappe. Sola skinner på den hvite Lofotveggen, denne endeløse rekka med ville fjell. De er blant verdens eldste, flere milliarder år, skapt av vulkaner.
Vågakallen er den mest markerte. Den rager som et trygt landemerke for alle sjøfarende på Vestfjorden. Vi passerer de første fiskefeltene utenfor Svolvær, sjarkene ligger spredt og jukser etter skrei. Noen vågehvaler cruiser rundt blant dem, kanskje de vet det ikke er noen fare på denne tiden av året?
I skumringstimen når vi Henningsvær, noen små tett bebygde øyer ute i havgapet, under Vågakallen. 145 sjømil er tilbakelagt, det gjør godt å innta ei rorbu.
I den trygge havna ligger det tett i tett med sjarker, på kaia fiskemottak vegg i vegg.
Om vinteren lever Henningsvær av fisken. Om sommeren kommer turistene, skjønt noen dukker også opp på denne årstida. Et nytt hotell er åpnet midt i havna.
Fiskerne kommer fra hele landet, og forflytter seg etter skreien. Innsiget fra Barentshavet av gyteferdig skrei kommer først til yttersida, Andøya, allerede rundt nyttår. Ut i mars begynner det å bli bra fangster også ved Henningsvær.
Ingen får være på fiskefeltet om natten. Det kan bli rot i liner og garn. Halv seks fosser sjarkene ut på feltet, det er kamp om de beste fiskeplassene. Vi hiver oss over fire par årer og ror ut, midt i stimen av båter. Det begynner å lysne, og det hele blir en sterk sanselig opplevelse av lukt, lys og lyd.

Spennende matauk

Det er bra vind, vi heiser våre barkede bomullsseil og holder følge med sjarkene. I fjellene rundt oss er det malt oransje merker, kalt med. Ved å sikte inn på flere av disse, vet vi om feltet vi er på er for jukse, line eller garn. Så kan vi endelig hive ut juksa med svenskepilken. Ned til bunn og to favner opp.
Dette er spennende. Blir det noe? Det går en stund og så biter det i ett sett. Rugger på 10-15 kg fyller fort opp tre store fiskekasser. Rundt oss ligger sjarkene og blinker i all slags sterke farger, med blått hav og en hvit Lofotvegg som bakgrunn. Noen sliter med å lempe beist på 30-35 kg over ripa.
Vi er fornøyd og seiler inn mellom de ytterste øyer i Henningsvær, hvor hjellene begynner å bli fulle av opphengt skrei. På land gjøres det klart til skreimølja; flatbrød, kokt lever, rogn og fersk fisk. Mette og signe etter festmåltidet må de fleste ta en strekk på senga, velværen er stor.
Selv må jeg stille opp hos Widerøe, for å fraktes første stykke hjem til Skien.
Så er man plutselig hjemme med en full frysebag i armene. Og tankene er fremdeles ute på havet. Kanskje neste år vender vi tilbake til Lofoten, slik som fiskerne og skreien har gjort i århundrer.