Skårunger på Lofotfiske

Skårunger på Lofotfiske

Lofoten er verdensberømt for vakker natur og rikt fiske hele året. Om sommeren kryr det av gjestende fritidsbåter, rorbuturister og campere. Alle er fiskeentusiaster, men ikke alle er vantkarer. Her kommer en rapport fra et mannskap som deltar for første gang. Kanskje det fyrer opp under en drøm hos andre fiskefrelste om å få være med på den villeste og vakreste fiskejakten…

Tekst: Leif Hugo Hansen

En marslørdag i fjor kastet ”Nora-Maria” og la ut fra Stangnes i Harstad. Målet er Lofoten og lofotfiske, det legendariske. Som musikk i manges ører. Vi, en nordlending og en fornordnorsket østlending befolker skuta. Et selsomt mannskap, en salig blanding av 100% skårunger og byråkrater. En uvanlig høy andel skårunger. Men et ikke helt utypisk prosjekt i det postmoderne fritidssamfunn. Vi er ved godt mot, for ikke å si overmot.
Det er kaldt og klarvær. En frisk søraust bris banker baugen på skuta, en Marex 32 fot. Alle de 165 hestene på Yanmar’n murrer beroligende i det Arnøya og straks etter Rogla glir forbi til babord i 11 knops økonomifart over blåmyra. Passert Gressholman ved inngangen til Tjeldsundet, ”detter han i stillavær”. Og vi er inne i den tradisjonsrike lofotleia, helt fra Tore Hunds dager. Tjeldsund, som kommer av ”å tjelda”; som betyr å ta kveld for å søke ly under seglet. Med sin stille og lune beliggenhet står sundet utmerket til navnet.

I fembøringsleia

Etter å ha passert Lødingen og Offersøy, fortsatt i maksvær, startet vi på den gamle fembøringsleia gjennom Svellingan. Vardene på rekke og rad på holmene peket ut kursen. Nordlendingen har fått veiledning av far sin, den gamle skøyteskipperen: Når du runder Offersøy, kurser du mot høyeste fjell, da kommer du rett på innseilinga til Svellingan. Og det stemte.
Vi måtte innom Risvær, det gamle fraflytta fiskeværet mellom holmer og skjær ut mot havet. Som et nordlandets svar på Venezia, med en smal og pittoresk hovedgate av hav. En avstikker inn i Trollfjorden måtte vi ta oss tid til i godværet. Vi minnes fortellingene om Trollfjordslaget i 1890, mellom fiskerallmuen og dampskipseierne.
På ettermiddagen passerte vi det smale Øyhellsund, knapt 3 meter vatn på fjære sjø. Vi er i hildringstimen, med blikkstille og sol i sørvest. Over radioen utligner ”Sunnyboy” til 2-2 i VM-kvalikken mot Polen. Stemningen er høy på broen. Den 900 meter bratte Vågakallen stikker så nasen fram. To skårunger stryker huva av og hilser andektig, tradisjonen tro.

Under geitas bukk

Endelig ut på kvelden bukket Svolværgeita oss velkommen inn på Svolvær havn. Vi er framme, og gjør fast som fjerde ytterst ved gjestebrygga, sammen med den øvrige flåten av moderne skrog. Rundt om ved brukene ligger sjarkflåten i helgestilla. Etter en time høres noen umiskjennelig Sabb-dunk, og en Viksundseiler kommer i sida av oss.
Kor den karn kjem i fra? Æ har logge i Henningsværstraumen i heile dag.14 skrei og mykje slingring. Dem sei han e på innsig. Men han tar bare i morratiman. Det e jo ikkje akkurat svenskpelka han e mest interessert i den her karn.
Henningsværstraumen, altså. Vi frekventerer sjøkart og kartplotter. Grei skuring det vel? Roen senker seg. Tid for ankerdram og litteratur. Gammel hollandsk genever, kaffe og salmebok. Viktig om ikke annet å holde tradisjonen i hevd. Deretter en kort tur på en av fiskerlandsbyens tavernaer.

Slingring i straumen

Søndag våkner vi til nysnø og ti graders bitende kulde. Vi fyrer det vi kan. Landstrømmen er som vanlig upålitelig. Vi trør han av i havna og speider i været. Ser ut til å fortsette med godværet. Naboen ”Hegro” fra Harstad ankommer også. Skipper’n der om bord er vantkar med flere sesonger bak seg. Vi blir påminnet om dagen i dag, ”Den store brennevinsdagen”. Til minne om da fiskerne i hine dager gjorde opprør mot all skjenkinga som foregikk, og tømte kaggene til brennevinhandlerne, den gang omsetningen var fritt fram. Men vi skal ut på feltet i morra, i Henningsværstraumen. På urolig hav, etter hva de sier. Så skårungene finner det best å ta det alldeles med ro.
Mandag morgen. Kaldt, klårt og rolig vær. Vi går ut i grålysninga. Munter stemning i kahytten. Dette er livet, selve livet. Endelig. Nå er vi her. Etter møysommelige forberedelser. Dét vi har forberedt oss på så lenge. Som vi har lest oss opp på; for eksempel ”Den siste viking” av Johan Bojer. Ops! Frisker han på? Vi ser oss rundt. Neida. Stabilt i alle himmelretninger. Men i det vi runder Henningsværholman skjønner vi hva Viksund-seileren antydet om slingring i Henningsværstraumen. Byråkratene forsøker å kvalitetssikre seilasen med å slå ned på turtall og fart. Men det monner liksom ikke.

En skog av mesan

Pussig. 32-fotingen som i hjemmehavna kan virke både svær og uhåndterlig, pingler brått både hit og dit. Langt der ute ser vi sjarkflåten, en skog av mesaner. Helt dit ut? Ja, ja, ikke sånn hast. Vi roer ned, tar innerleia. Og han stilner betraktelig under fotsålene på skårungene. Henningsvær ligger fint til sånn sett. Optimismen på ny for oppadgående.
Men så er det snurrevadflåten. De jager fram med stor maskinkraft. Vi skjønner at vi er i ferd med å forville oss inn på snurrevadhavet, så vi dreier av. Endelig forsøker vi juksa. Men nå er det plutselig fortøyningsilene til linefiskerne som står som staur bortetter havet. Hvem hører til hvem? Ikke mulig å finne ut av noen ting. Nei, vi må nok likevel helt dit ut hvor mesan-skogen står, ytterst ut til juksaflåten. For det er jo juksere vi er. Men så er vi så mye annet samtidig, at forvirringa griper om seg et øyeblikk. Vi flytter oss for sakte maskin.
Strøm, vind og vinkuler hugger i skroget. Før vi kommer oss ut på juksafeltet, lengst ut i de største bølgene, med den verste slingringa, ser vi på klokka og oppdager at vi er akterutseilt på en måte. Det er så langt på formiddagen nå at det beste bittet er over for i dag. Like godt å lense inn. Dagsfangst: en sei og en skrei. Vi må i tillegg konstatere at vi gikk alene ut, og alene inn fra feltet. Det er noe som ikke stemmer helt. Men vi har da egen middag. Selv om det skorter på størrelsen, og det hverken blir lever eller rogn som tilbehør.

Juksa smått

Fram mot middag trør vi han av i Henningsvær. Snakker med andre og spør fisketien. Skjønte vi det ikke. Juksa smått, sier de. Akkurat. Juksa smått. Vi stikker hendene ekstra djupt i lommene på varmekjeldressene og nikker bekreftende; Akkurat, samme her. Vi begynner å like Henningsvær. Henningsvær yrer av liv. Vi legger oss til her for natta. Og overser kommentaren fra vantkarn: Skårunge og halvlottskar, lar seg lett sjarmere av atmosfæren og kosen i land.
Ny dag. Nye muligheter. Klokka 05.30 tørner vi ut. Før vi har snur´n av underbuksene larmer det av motordur rundt oss. Vi kaster loss i ei farlig fart. Frokosten får vente. Noen minutter før klokka 06.00, og flåten går ut. Vi er i siget vi også. Denne gangen er vi – om ikke akkurat rette personer – så i hvert fall på rett plass til rett tid. Det er et syn som åpenbares. Små og store farkoster i alle fasonger, en melkevei av lanterner ut i grålysninga. Det er bare å følge på. Og jammen lærer vi ikke også ei ny seilingslei innaskjærs mellom holmene. Sørvestover, rett ut i Henningsværstraumen bærer det.
På plass i straumen stivner man i kontinuerlig sjøbein. Styltrende som en stor-A om bord. Brått ser vi sola stå opp over Hamarøytindene i sørøst. Vårherre bløgger himmelen i rosa, fosfor og rødt. Et syn! Og ikke før botner vi juksa, så biter han. Skårungen drar sin første ordentlige skrei. Deretter en til. Bare havet vil noe helt annet. Uten mesan må den hine ungen hele tiden holde roret og kurse rett på bølgedal og vind. Regelmessig forsvinner nabobåtene ned i dalførene, for så å skytes opp igjen på øverste høydedrag. På tom mage med en hollandsk for mye kvelden før - og man fortapes lett i sånt terreng, med fokus på egne nedre mageregioner. Nei, havna i Henningsvær. Det er noe annet. Så vi går inn og legger oss likegodt i sida på ”Signy”, en restaurert 45-foting fra Helgeland. Hyggelige folk. Også de på feriefisketur i Lofoten.

Feskarheimen

Vi trør på land, provianterer og tar livet med ro. En liten beskjeden, håndskrevet lapp på ruta til handelsmannen: ”Feskarheimen er åpen”. Fiskeruniformen i disse strøk er varmekjeldressen. Så vi har han på for sikkerhets skyld. Hadde vi der og da, på tur til Feskarheimen i Henningsvær, gått ut av varmekjeldressene og gitt oss til kjenne, hadde nok noen og enhver sperret øynene opp. Men godt innpakket i hver vår røde og blå varmekjeldress, er vi anonymisert. Og takk for det.
Kommet innom på Feskarheimen, er det som tiden har stått stille; veggene, bordene, stolene, elg i solnedgang og skutebilder. Nordlendingens far fortalte før turen om hvordan de på 30-tallet hver søndag i sesongen bevilget seg sviskergrøt med fløte på Feskarheimen i Henningsvær. 70 år senere spaserer sønnen samme vei, om enn i en helt annen sammenheng, så i samme ærend; sviskegrøt på Feskarheimen. Så vi bestiller fleskepannekaker, sviskegrøt med fløte og kaffe til den nette sum av kr. 45,-. Fiskermisjonen står for driften. Anbefales på det varmeste.

Døgnet på tamp ombord

Sånn lærer skårungen. For hver time og dag som går. Verdens beste ferie. Med fokus på alt annet enn skarve byråkratmas. Å fiske, bo og leve døgnet på tamp om bord i en båt gjør at du hele tiden må ha oppsyn på ting rundt deg: på fiske, sjø, bruk og bunkring, vindforhold, flo og fjære, maskin og skrog, kai, spring, fendring, fortøyning og tamper.
Ut på ettermiddagen tetner han til. I morgen meldes sørvest kuling. Vi trenger ikke å tenke på utror. Så vi kurser mot Svolvær. Det kover innimellom. Vi tar innerleia, går smålig. GPS´en og kartplotteren kommer godt med. Ut på kveldsparten er vi framme i Svolvær. Middag. Mølja. Kaffe avec og lofotlefser.
Onsdags morgen går vi ut en tur. Mye tung sjø fra sør. Dårlige forhold. Han frisker på og vi går i land. På torget er det stor stå hei og feiring av ”Torskens dag”. Skole- og barnehageunger i opptog i gatene, utklett som torsker. Med Dag Kajander, Jack Berntsen og Redingsselskapet i spissen. Ut på ettermiddagen står vi på toppen av brua i Svolvær og ser hvordan Vestfjorden velter inn over Hølla. Et par sjarker lenser mot Svolvær og kommer seg velberget inn bak moloen før han øker på og Norges fotballandslag slås ut av VM-kvaliken.
De neste dagene er det gode forhold. Men sorten tar dårlig i. Skrei, som kommer av ”å skrida”, som betyr ”å vandre”, står for øvrig godt til navnet sitt. Vi ligger ute på Hølla og ser på ekkoloddet hvordan skreien siger, eller vandrer forbi i stimer, på ca. 90 meters djup. Bare i liten grad bitevillig, for det er ikke næringsvandring han nå er lagt ut på.

Endelig stillavær

Torsdagskvelden fylles Svolvær med de første som kommer for å delta i NM og VM i skreifiske til helga. Vi går der med snart en ukes gamle skjeggstubber og har tatt steget opp fra larvestadiet til svømmedyktige, om enn fortsatt skårunger. Og vi sanner hvor relativt alt er her i verden. Lørdag er det hjemover med flagget til topps i nydelig vær: Moldøra, Brettesnes, Risvær, Offersøy, Lødingen, Kongsvik, Sandtorg, Tjeldsundbrua, Gressholman, Rogla, Arnøya, hjemmehavna. Vi trør i sekkene og fordeler fangsten. Det siste tar av en eller annen grunn ikke all verdens med tid.
Ikke før ut på neste ettermiddag avtar dønningene over stugolvet hos ho mor. Henningsværstraumen flater endelig ut i stillavær under skårungens fotblad.

Fakta

om Lofoten og lofotfiske

* De første menneskene, steinalderfolket, kom til Lofoten for ca 6000 år siden. Området var den gang frodig og dekket med store furu og bjørkeskoger. For 4000 år siden dyrket man korn. Her levde hjort, villrein, bjørn, gaupe og bever, og havet sto fullt av torsk, laks, sel og hval.
*Det bor nå ca. 25.000 mennesker i Lofoten
*Geologisk består Lofoten av vår eldste bergart, grunnfjellet, over 600 mill. år gamle.
*Ved Kabelvåg finner man Nordkalottens eneste bydannelse i middelalderen, Vågar.
*Golfstrømmen er grunnlaget for det årlige skreiinnsiget fra Barentshavet. I Lofoten er det akkurat passelig kombinasjon av temperatur og saltinnhold for at skreien skal kunne gyte.
*Lufttemperaturen er i tillegg ideell for tørrfiskproduksjon, der det meste går til eksport til utlandet, særlig Italia.
*På det meste har det deltatt over 30 000 fiskere i sesongen.
*Fra 1850 til 1950 var det vanlig med deltakelse på mellom 20-30.000 fiskere, med totalkvantum på over 100.000 tonn (se internett: www.fiskeristatistikk.no)
*De siste årene har deltakelsen ligget på ca. 3000 fiskere med totalkvantum på ca 30.000 tonn.
*Forskerne ser med bekymring på at det i årets sesong synes å være så mye som 85% førstegangsgytere – betyr høy beskatning på små ungfisk. (se internett: www.skreikart.no).