Ugo Baravalle: Med sans for samling

Ugo Baravalle: Med sans for samling

Få andre har drevet sin lidenskap for klassiske motorbåter så langt som italieneren Ugo Baravalle fra Torino. På 1990-tallet skipet han tretten unike båter til øya Elba hvor de ble restaurert av noen av verdens beste håndverkere. I dag hører båtene til noen av verdens edleste, nautiske juveler.

Av: Kevin Desmond og Atle Knutsen

Sommeren 2000 besøkte Ugo Baravalle Norge med sin Mohican fra 1929, en såkalt fast commuter som på 1920- og -30-tallet hørte til finansfolkenes mest yndete transportmidler mellom Long Island og Manhattan i New York. Baravalle og familien ferierte med det restaurerte smykket langs sørlandskysten hvor de blant annet gjestet Trebåtfestivalen i Risør. Overalt hvor de kom vekket de stor oppsikt. Siden har båten blitt værende i Norden - Baravalle utforsket svenskeskjærgården i fjor og tenker seg til Finland i sommer. Foruten å møte den meget vennlige italieneren under hans norgesbesøk, besøkte Båtmagasinet ham i hans hjemby Torino i fjor vår. Her ble han, som legendariske FIAT, født i 1943. Samme året etablerte hans far Giorgio familiebedriften FAPA, som er en betydelig leverandør av utstyr til bilindustrien.
- Min far var overhodet ikke interessert i båter, forteller Ugo. - Han arbeidet meget hardt, men om somrene kunne han ta fri og da dro vi til Middelhavet som ligger bare et par timers kjøring fra Torino. Selv har jeg alltid vært begeistret for båter og seilte mye som barn. Da jeg var 14 år fikk jeg min første motorbåt, en liten jolle med utenbordsmotor bygget av Bianchi og Cecchi. Den var motorisert med den aller nyeste motoren fra Mercury og bruken var primært forbundet med å kjøre rundt med en, om ikke to, belle ragazze (skjønne jenter), røper Baravalle.

Fortsatt forelsket i vakre kvinner, bestilte den 23 år gamle Ugo en ny 31 fots Chris Craft, og etter hvert også flere båter til huset i middelhavsperlen Portofino. Men etterhvert som han ble eldre, var det særlig en side ved båter som fascinerte Baravalle mer enn andre - nemlig deres historie og skjebne, hvordan de hadde overlevd år med skiftende bruk og eiere, og ikke minst den magiske atmosfæren som gamle treskrog omgir seg med.
I tidlig førtiårsalder utviklet Baravalle en enda sterke seilinteresse og begynte letingen etter en klassisk yatch. Han endte opp med tre alternative båter, hvorav den ene var den 25,9 meter lange tyske yawlen Nordwind. Den var bygget som skoleskip et halvt århundre tidligere av Burmester-verftet i Bremerhaven, tegnet av Heinrich Gruber i 1939. Formålet var å markere det tredje rikes styrke også på regattabanen, og formålstjenlig nok vant båten Fastest race ved å sette en rekord på tre dager og 58 minutter, som sto uslått til 1965. Som krigsbytte ble båten overtatt av Astor-familien i England. Da Ugo Baravalle besluttet å kjøpe henne i 1986, var Nordwind eid av en hollender og lå til forfalls i Antibes. Dessverre hadde hun blitt betydelig modernisert i Holland i 1982 og rigget med aluminiumsmaster og en rekke uoriginale detaljer. Uten å la seg skremme, skipet Baravalle båten til Imperia hvor håndverkere samvittighetsfullt fjernet alt moderne utstyr som master, vinsjer og beslag i rustfritt stål. Ferdig restaurert ble hun seilt av Baravalle Middelhavet rundt og to ganger i Karibia.

Underveis i prosessen med Nordwind utviklet Baravalle en sterk lidenskap for klassiske trebåter som endte med etableringen av skipsverftet Circolo Nautico Italiano (CNI) i den stille byen Portoferraio på Elba. Med en arbeidsstyrke som tellet ti mann restaurerte verftet de neste åtte årene tolv klassiske båter med et ekstremt fokus på kvalitet, detaljer og finish. Teamet bestod av håndplukkede håndverkere fra England, Irland, Scottland, Portugal, New Zealand, Danmark, Australia og Canada. Flere av dem var utdannet ved Lowestoft Boatbuilding College.
I 1991 var første båt ferdigrestaurert, nemlig Alba, en 13-meter lang yawl, bygget i 1956 av Abeking & Rasmussen, designet av Philip Rhodes.
- Jeg fant denne spesielt vakre båten i Sevilla i Spaina. 98 prosent av båten var i original forfatning: bomullsseilene, vedovnen – ja, selv flaggene, forteller Ugo. Båten ble oppkalt etter Ugos første datter Alba og vant en rekke regattaer, blant annet Conde de Barcelona.
I juli 1992 fullførte verftet restaureringen av den 16 meter lange motorbåten Summer Light bygget av Baglietto of Varazze i 1966. Det var sent på 1950-tallet at Baglietto (etablert i 1860), med nær hundre års båtbyggererfaring bygget en serie lukseriøse motorbåter oppkalt etter øyer i Middelhavet: Elba, Capri, Minorca, Majorca og mest populær av alle, Ischia. Baravalles båt er byggenummer 95 og er den siste som ble bygget før Baglietto avsluttet produksjonen. Fra arbeidet begynte i 1990 til båten sto ferdigrestaurert gikk det med 15.000 arbeidstimer utført av fem mann. Det måtte lages kopier av rundt 200 forkrommede metalbiter som manglet. Summer Light ble oppkalt Roberta etter Ugos kone, og vant førsteprisen under Monaco Classic Week. Baravalle laget også en grundig og velillustrert bok om restaureringen, om båten og verftets historie.
- Bagliettos motorbåter er på mange måter i klasse med Rivas runabouts. Baglietto var også den første til å lage en flybridge som kunne brukes til solbading i tillegg til fisking, forklarer Ugo.

I 1993 gikk verftet CNI i gang med restaureringen av tre båter samtidig. A88, en fire meter lang Ventnor trifoil racing hydroplan-båt bygget i New Jersey i 1946. Den satte en fartsrekord på 126 km/t i sin klasse i 1948. Ugo kjøpte den i 1990 under en flyauksjon holdt av Christie’s i Duxford, England. Dette var første gang et av de store auksjonshusene faktisk tok sjansen på å auksjonere bort en klassisk motorbåt, men så hadde de da også lagt den inn under en flyauksjon. Båten trengte bare mindre reparasjoner, gjennomgang av motoren og oppfriskning av finishen. Iført et tidsriktig kostyme innviet Ugo båten med å kjøre den ned elven Idroscalo i Milano i nærmere 150 km/t. “It was fun!”

Den kanskje mest elegante av alle Ugos båter er Sereia (portugisisk for havfrue), en ni meter lang hydroplanbåt med en liten hytte bygget av Thornycroft i 1928. Skroget er basert på de samme prinsippene som gjorde verftets flyredningsbåter så effektive under andre verdenskrig. Sereia var en av seks båter bygget hos Thornycroft of Chiswick med 140 hk bensinmotor og god for 30 knop. Mens to av disse ble sendt til Brasil og to til Singapore, ble Sereia bygget for Cyril Gleeson for bruk på en innsjø i County Clare i Irland. Helt frem til sent på 1960-tallet benyttet Gleeson båten som lettbåt til sin 50 fots motoryacht Sunbeam. Et kort opphold i Florida førte til at Sereia ble skadet og halvhjertet reparert før hun ble fraktet tilbake til en garasje i Limerick. Etter å ha vært ute av vannet i over 25 år, kjøpte Ugo Baravalle Sereia i 1992 fra Gleeson-familien og sendte henne med skip til Elba - og et nytt liv.
Restaureringen ble påbegynt i juni 1993 og ble avsluttet i mars 1994. Innsatsen var stor: 1 kubikk brasiliansk mahogni, 6.000 timer trearbeid, 20.000 kobbernagler og klinkskiver, 1.000 timer male- og lakkarbeider. I tillegg kommer 1.000 timer arbeid med motoren - pluss “una tonnellata di entusiasmo” (ett tonn entusiasme)! Store mengder materialer ble skipet over fra England. Sereia's originale Thornycroft RB6 bensinmotor ble gjenoppbygget av den skotske ingeniøren Derek Smart fra Thorne Craft for å gi 140 hk ved 1600 omdreininger med et forbruk på 19,2 liter i timen ved full ytelse. Motoren ble demontert og alle deler, som starter, magnet, coil, Zenith-forgasseren og dynamoen ble fullstendig overhalt.
Etter sjøsettingen i Portoferraio, ble Sereia første gang vist for publikum under motorbåtregattaen Peschiera del Garda i juni 1994. Da førte hun flagget til the Royal Cork Yacht Club. Selvsagt vant Ugo førsteprisen utdelt av den italienske organisasjonen for klassiske båter, ASDEC (Associazione Scafi d’Epoca e Classici).
Også Sereia ble dokumentert i boks form hvor historien og restaureringsprosessen vises i tekst, bilder og tegninger. Etter regattaen på Gardasjøen, ble Sereia skipet til Lake Windermere og Henley for å delta i August Traditional Boat rally på Thamesen hvor båten også vant en rekke priser. Den påfølgende måneden, i Monaco, ble Sereia kåret til showets best båt. Noe senere fikk Baravalle vite at Sereia’s søsterbåt har vært i Thailand siden 1928. Kongen av Thailand har nemlig et privat museum hvor han har samlet tyve lukseriøse representanter for utviklingen gjennom det tyvende århundre.
Ikke alle båtene Baravalle har kjøpt er blitt restaurert. I 1993 kjøpte han en 12-meter J.I på Rhode Island i New York som het Nyala. Dette var den første 12-meteren som ble designet av Sparkman & Stephens, bygget i 1938 av Nevins. Båtens seierrike historie til tross - i 1996 lå Nyala fortsatt i USA.
- Jeg solgte henne til Patrizio Bertelli, sjefen for motehuset Prada, som fikk henne restaurert ved Argentario Shipyard. I dag har båten karbon master, et profesjonelt mannskap, store vinsjer - ja, nær sagt alt som strider i mot min oppfatning av hvordan disse båtene bør bevares, sier Baravalle.
I neste nummer presenterer vi resten av Ugo Baravalles samling, blant andre commuteren Mohican.