Båten min: Kos i "Klem"

Kos i "Klem"

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Når en kvinne farter alene langs kysten i en Grimsøy 26 og synes at det er givende, blir det plutselig oppsiktsvekkende. En slik er Kari Færø, egentlig fra Bergen, men bosatt langt inni Fensfjorden. Hun er en kontrast til den konvensjonelle oppfatingen av fritidsbåtmannen: Kari lever ut sin dragning mot havet i en solid Grimsøy 26 med en marinisert Nissan bilmotor på 72 hk. Ikke overdådig, ikke amatørmessig - ikke engang sørgelig overpyntet med nips. Snarere strengt sjømannsmessig og velordnet. Omtrent som vi selv ville hatt det om bord, om vi hadde en slik båt. En liten bysse, salong med nye puter - enkelt og koselig. Bent frem båtlivet i sin reneste form, vil mange mene. På det viset trosser hun de mest seiglivede myter.
- Treverk er best!
Det hevder snekkeren Kari, som har spesialisert seg på restaurering av gamle vinduer.
- Drømmen er en robust skøyte, en skikkelig bruksbåt. En båt skal tåle å brukes, mener Kari Færø.
Vi møter henne på Færøy i Solund, på ferietur sammen med datteren, og et vennepar i en annen båt, til stedet slektsnavnet stammer i fra.
- Jeg begynte å nærme meg båtlivet på eget initiativ. Den eneste erfaringen jeg hadde, var noen åretak i barndommen. Læringskurven ble derfor nokså bratt, medgir Kari, som raskt tok steget fra en 14-foter til en 20 fots Arendalssjekte med 12-hesters FM-motor.
- Det var en herlig båt, særlig lyden. Det var mang en mann oppi femtiårene som stod på brygga og sa "ikke stopp motoren!" når jeg gikk til kai, flirer Kari, som kjøpte båten i Os utenfor Bergen og kjørte den hjem til Nordhordland - en drøy bit i seks knops fart.
- Jeg møter ganske forskjellige holdninger - og en del kommentarer, selvfølgelig. Skiller meg visst litt ut, men stort sett er det bare hyggelig oppmerksomhet å få. Som av han som hadde makrell, og ville bytte med i halvliter pils. Slike småopplevelser krydrer det båtlivet jeg elsker, sier sjøkvinnen.
- Den største frykten er at motoren skal stoppe. På lengre turer trives jeg derfor best i følge med andre båter - på vei mot felles mål og måltider, medgir Kari.
Havet er tiltrekkende
- Havet er mer tiltrekkende enn de trygge fjordene. Helst vil jeg ut i det ytre kystlandskapet, til dramatikken, lukten og ikke minst lydene. Jeg reiser gjerne ut alene en fredagskveld, legger meg i en vik med rødvin, radio og bok. Det er noe av det fineste jeg vet. Jeg er i det hele tatt betatt av tanken på å bo i båt. Folk som kjøper seg en gammel båt og lager et hjem av den, fascinerer meg veldig. Selv drømmer jeg om et nedlagt fyr, eller helst en treskøyte, som kan bli mitt neste hjem. Men høyest på ønskelisten akkurat nå står en kartplotter, det ville gitt en ekstra trygghet og gjort meg litt modigere når jeg er ute alene. Og så kunne jeg kanskje ha utforsket nattseilasen litt mer om jeg hadde hatt bedre utstyr. Å seile om natten er det flotteste jeg vet, sier Kari Færø, mens den gamle fjordabåten Bruvik trosser regnet på vei nordover i indre farleia mot Fensfjorden, og fremkaller barndomsminner om lukten fra fylkesbåtanes salonger og lyden av seige stempelslag - på vei mot landet. Kanskje var det her drømmen om båten ble født?