Båten min: Polarvind

En gammel bekjent

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
I avisen Nordlys 4. august 1993 kunne man lese: ”Tirsdag klokken 15.00 forlot et stykke byhistorie Tromsø for godt.” Som 17-årig sekretær i Den Norske Fjordbåtforening, med hovedkontor på Jømna i Elverum kommune, hadde jeg sendt søknad om overtakelse av Tromsø Brannvesens redningsbåt ”Brannmann”, og fått tilslaget for 2.000 kroner. Den 3. august ”satte båten kursen mot Bergen der den skal overtas av ”Foreningen for Fjordbåtenes bevarelse””, het det i Nordlys. Så skjedde, og båten kom frem til Bergen noen dager senere. Ambisjonene var høye. Båten skulle restaureres tilbake til sitt utgangspunkt – slik den engang så ut da den ble bygget i Risør i 1942 som en av 84 vakt- og patruljebåter for den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Som historien så ofte har vist, strandet prosjektet et sted mellom evne og ambisjon, og båten ble ”konservert” og bevart som den var – i påvente av at noen kunne sikre dens videre eksistens. I 2001 forsvant båten fra Bergen, solgt til en urmaker i Etne i Sunnhordland – og ingen hørte noe mer om båten og dens endelikt på fem år. Så dukket den igjen opp i kystlandskapet – som et ganske spektakulært resultat av både ambisjoner og gjennomføringsevne. I mellomtiden var Brannmann og jeg blitt to ukjente for hverandre.
Skilt som venner
Etter å ha overnattet utallige netter i gamle Fjordbåter, med regnskurer i køya og pumpelukt i klærne, innså jeg for lenge siden at store trebåter nok aldri skulle bli min livsoppgave, annet enn på papiret. Plastbåter var mer sjelløse, men langt enklere å ha med å gjøre. Så vi skiltes som gode venner, Fjordbåtene, Brannmann og jeg. Årene gikk, og det eneste minnet jeg hadde av Brannmann var noen bilder og historien i arkivet på gutterommet på Jømna. Jeg var for ung, og det var for mange Fjordbåter i mitt liv til at det kunne bli noe mer. Mitt korte vennskap med Brannmann var en ubetydelig del av båtens historie, om man ser bort fra at mitt engasjement kanskje var utslagsgivende for båtens videre eksistens. Ingen vet eksakt hvor den ble bygd, men mye tyder på at kjølen ble strukket i Risør i 1942, og at hun ble ferdigstilt i 1943 og hadde en M.W.M-motor på 150 hk (med serienummer 2487/81526 (!)) i sitt romslige motorrom. Hvor hun tok veien etter sjøsettingen, vet ingen, annet enn at hun sammen med sine 84 søsterskip inngikk i den tyske Hafenschützflotille og forsvant nordover i landet. For det var der hun dukket opp igjen tre år senere. Ved frigjøringen 8. mai 1945 lå hun i Tromsø der Direktoratet for fiendtlig eiendom registrerte henne som tysk krigsetterlatenskap. Tromsø Brannsjefskontor var på denne tiden uten båt, og allerede i slutten av oktober gikk hun inn i ny, sivil tjeneste som brannsprøyte under navnet ”Brann” med en takseringsverdi på 18.000 kroner. I god stand må hun ha vært – for arbeidsdagen som fulgte skulle vare i 48 år. Litt ombygd ble hun i 1968 i Lyngseidet, og i 1975 ble det foretatt hjertetransplantasjon: Den gamle MWM-dieselen ble erstattet med en Mercedes Benz OM 403, en 10 sylindret V-motor på 320 hk.
Slik forløp Brannmanns liv.
Ny vending
Da Brannmann kom til Bergen var dekket plastbelagt, overbygget i kryssfinér og midt i båten sto en mektig hovedmotor. For øvrig var båten helt tom. Dens tilstand kan beskrives med to enkle ord: Et prosjekt. Og for at slike skal kunne gjennomføres, må tre faktorer være tilstede: Evne, entusiasme og økonomi. Det sto ikke på entusiasmen. Takket være foreningens formann, Svein Rune Børslid, ble båten konservert og forfallet holdt på en armlengdes avstand gjennom mange år. Ingen liten oppgave i kulturvernet bare det. Så dukket en urmaker fra Etne opp. Han hadde evne og økonomi, i tillegg til entusiasme. Båtentusiasten Øyvind Kaldheim putret i vei med båten mot Sunnhordland. Båtinteressen fikk han i barndommen i Sauda, der Saudafallene hadde en Ancas 36 som han senere fikk fatt i og pusset opp. Innimellom slagene ble det også tid til å bygge en egendesignet 50-foter som urmakeren passende nok kalte Certina etter klokkemerket. Så var tiden kommet for livsprosjektet Brannmann, som ble tatt på land og satt under telt. Der sto den i fem år, og sommeren 2008 ble Brannmann og jeg gjenforent over en kopp kaffe og vafler i Etne. Da var båten ikke til å kjenne igjen.
Enorm innsats
– Vi holdt på i fem år, forteller Øyvind Kaldheim, fra barkrakken i den skinnende styrhussalongen. Sammen med kone Hanne Marit Rundhovde, rev han ned hele overbygget, all innvendig garnering og spadde ut resten. Et tomt skall med råtne spantetopper og en stor Mercedes i midten sto tilbake.
– Jeg tegnet båten slik jeg ville ha den med utgangspunkt i Richard G. Furuholmens gamle salongbåter, sier Øyvind. For det var med rette den klassiske, norske motorbåtens fremste ambassadør Rich. G. Furuholmen som med tungt hjerte konstruerte Fjordbåtene for den tyske okkupasjonsmakten i 1940.
– Vi var nokså spent da vi rev presenningen, men vi synes vi traff godt. Vi hevet fribordet med 30 cm, skiftet alle spantetoppene med en meter, fornyet 5-6 bordganger og satte på ny stråkjøl. Overbygget laget vi i moranti-mahogny som er bakt i epoxy. Alt har vi skåret, avrettet og profilert selv, forklarer Øyvind.
Båten har blitt fullstendig vinterisolert og innredet som en helårsbolig. Bysse og salong i styrhuset, aktersalong og to lugarer, samt et lekkert flislagt bad er ferdig. Hele det elektriske anlegget er også fornyet og nye kabler trukket i hele båten. Nå gjenstår ”bare” rekkestøtter i rustfritt stål, mahognidekk og en og annen komfortdetalj som vaskemaskin, og så er den gamle krigeren ferdig.
Lenger unna utgangspunktet kunne Brannmann knapt komme. Den har slukket sin siste brann og fått navnet Polarvind. Slik kan det gå - når det fins ungt overmot i Østerdalen og nevenyttige urmakere i Etne.