Båtfolk: Big Ben

TEKST: THERESE VÅGEN
FOTO: ATLE KNUTSEN

Skulle du møte på Ben kan tankene lett vandre til Ibsens episke dikt, Terje Vigen. En av de naturlige årsakene kan være, at han faktisk har spilt hovedrollen som ham i multimedia forestillingen om Terje Vigen som ble satt opp i Yokohama i Japan av den norske regissøren Thomas Høegh. Nå er Ben Brynhildsen kanskje i utstrakt grad mer gråsprengt i skjegget enn Terje Vigen, og barndomsstedet Tjøme mindre nakent enn den ”yderste nøgne ø…”, men at skipperen har levd et ramsalt liv, er det overhodet ingen tvil om.

Hvalfangst
Preget av en oppvekst ved sjøen i litterære omgivelser med forfatterforeldre og inspirasjon fra den amerikanske filmen ”Windjammer” som fulgte seilskipet Christian Radich gjennom 17.500 nautiske mil, ga 16 år unge Alf Benedict Brynhildsen seg i kast med havet.
– Jeg er vel en av de siste som ble sparket på sjøen for å bli voksen, humrer Ben, og forteller at han ville om bord i Christian Radich, men at faren mente at kanskje ”Sørlandet” ville passe ham bedre.
I 1959 var han elev om bord i skoleskipet ”Sørlandet”, og da skoleåret var ferdig dro han like godt på hvalfangst i Sydishavet for Tønsberg Hval. Med 20 mann om bord i seks måneder måtte unggutten pent lære seg å leve tett på andre mennesker. Kanskje var det her han lærte seg det fargerike språket som skoleelevene hans senere skulle påpeke på i evalueringsskjemaene sine. Ben var om bord i ett av skytterskipene som leverte inn fangsten til det flytende kokeriet en gang i uka.
– Jeg kan ikke huske at jeg kjedet meg, minnes Ben, som ikke liker å diskutere hvalfangst.

Handelsflåten
Senere bar det tilbake til ”Sørlandet”, denne gangen som lettmatros. Men å seile med ”Sørlandet” betydde sesong, og da sommeren var over dro Ben ut på nye eventyr i handelsflåten til Vest-Afrika.
– Da var vi innom 30 havner på tre måneder. Det var litt annerledes, kan du si.
18 år gammel ble Ben fast ansatt som bestmann på ”Sørlandet” som utdannet ungdommer til Handelsflåten. Det skulle for alvor legge grunnlaget for et yrkesvalg til sjøs.
– Jeg var jo interessert og likte yrket, samtidig som jeg seilte mye i fritida og hjemme som ung. Men det hjalp nok veldig at jeg ble fast ansatt som bestmann som 18-åring. Jeg hadde nok behov for å vise meg fram, jeg som aldri stod på eksamen og stakk av fra skolen.
Senere havnet Ben om bord på skonnerten ”Svanen”, hvor han hadde som hobby å bygge riggen i seks år. Deretter kom ”Mathilde” hvor han var bestmann og seilte under kvinnelig skipper i sju år.

Sjøsyk skipper
”Solrik” ble starten på noe nytt, denne gangen som skipper på ”egen” skute for aller første gang.
– Jeg har bare vært skipper i 10-12 år av mitt 65 år gamle liv, siden jeg ikke tok kystskippereksamen før jeg var 47 år gammel, forklarer Ben.
Da hadde han prøvd å ta eksamen tre ganger, uten å lykkes. Fjerde gangen lå forholdene bedre til rette, blant annet med egen vikar på skuta som steppet inn slik at Ben fikk konsentrere seg helt og fullt om eksamen. Men det var ikke bare lese- og skrivevanskene som kunne hindret Ben i å velge et langt yrke på sjøen.
– Jeg var plaget med sjøsyke i flere år og burde kanskje ha vurdert å finne et annet yrke. Men det gjorde ingenting. ”Sørlandet” lå jo mye stille, og til slutt vokste jeg det av meg, sier Ben, men innrømmer at han fremdeles kan bli litt uvel i ekstra ruskete vær.

Attraktiv
”Solrik” ble opprinnelig bygget på Lista i 1929, og var hjemmehørende i Farsund hvor den ble benyttet til fraktfart, blant annet til sement. ”Solrik” ble også brukt til torskefiske i to år. Den 67 fot lange skuta er bygget av en norsk-amerikaner, og skiller seg med sine amerikanske linjer derfor ut blant tradisjonelle norske skuter. Klipperbaug og sexy rumpe kaller Ben det.
Skuta med den ettertraktede figuren ble så liggende under en presenning hos eieren i Haugesund, som ønsket å sette den i stand og bruke den til jordomseiling. Samtidig jobbet en rekke aktører med å få hjem det siste bygde store skipet i Grimstad, ”Sneklokken”. Men så ble eieren av ”Solrik” syk og besluttet å selge båten likevel. Hardanger fartøyvern gikk igjennom båten, og i 1996 dannet en rekke privatpersoner foreningen ”Skonnerten Solrik”, for å få lån i banken til å sette båten i stand og i drift i Grimstad.

Dugnadsarbeid
– En ting er å sette i stand, en annen er å drive. Jeg er mektig imponert over personene i stiftelsen og deres pågangsmot. Styret gjør alt på dugnad. Jeg tror det er svimlende summer som har gått med på å sette skuta i stand og holde den i drift, forteller Ben.
Han trives med livet om bord i ”Solrik”, selv om det betyr at han må ta sommerferie om vinteren. Akkurat det har kanskje ikke gjort så mye opp gjennom årene. Når Ben hadde fri fra den ene skuta, pleide han nemlig å finne en annen båt å seile med. Nå foretrekker skipperen mer og mer å tilbringe fritiden på samboerens hytte i Bamble, i nærhet med natur, stillheten, fugl, fisk og skogsdyr.
– Jeg liker og nyter å være alene, men når jeg har vært for lenge alene og har vært det en stund uten å like det, så tenker jeg at jeg har blitt hemmet av det å være sjømann.

Mye kunnskap
Selv er Ben etter hvert nærmest blitt en liten institusjon i seg selv når det kommer til sjømannskap – ikke bare i lokalmiljøet i Grimstad, men i båtmiljøet ellers. I tillegg til foredraget ”Seilskuter i moderne tid”, er Brynhildsen også kjent for sine kurs i grunnleggende seilmannskap, knuter, spleising og makramé.
– Fordi jeg har lese- og skrivevansker har jeg kanskje brukt øynene og den sansen litt ekstra. Jeg har alltid likt å se og lære og å jobbe med fingrene. Det var nok også en ekstra fin båtsmann på ”Sørlandet” som jeg alltid diltet etter og hele tida gikk to meter bak, forklarer skipperen.

Allsidig
Men selv om Ben har sans for gammelt håndverk, gamle verktøy og kniver og gamle tradisjoner, liker han ikke å ville framstå som ensporet og en som alltid prater båt. Da kan for eksempel kjøpet av det gamle huset fra 1767 være et godt samtaletema. Eller det at han ikke eier TV, men har desto større sans for musikk.
– Far var forfatter og vi bodde en stund i Valdres. Jeg spurte en gang far hvem hun var den dama ved siden av som hylte og skreik sånn. Det var Anne Brown som øvde til ”Porgy and Bess”, forteller Ben entusiastisk og spør om vi fikk sett den amerikanske folkeoperaen da den ble satt opp i den nye Operaen i Oslo. I følge Ben er det jazz, blues og folkemusikk som ligger hjertet hans nærmest, gjerne levende på konserter.
- Når jeg hører på musikk kan jeg bli helt satt ut og henført til en helt annen verden.

Verdifull
I år ønsket Ben 24 nye skoleelever fra tre ungdomsskoler i Grimstad velkommen til sin verden om bord i ”Solrik”. Det aller første de får lære er å sy sin egen skipssekk av seilduk og hamp. Det har etter hvert blitt en del sånne sekker å se på byen, selv om det ikke er alle som tør å bruke den. Med til sammen 60 søkere ved årets inntak, er det ingen tvil om at denne formen for skole har blitt populært blant elevene. Ben, som selv har vært innom skoleskip som ”Statsraad Lehmkuhl”, ”Christian Radich” og ”Sørlandet”, synes det er en tragedie at det ikke lenger er videre interessert for å holde de staselige skutene som aktive skoleskip.
– Jeg synes Grimstad kommune er flinke til å tilrettelegge for alternative undervisningsformer for de som kanskje er litt skoletrøtte og heller ønsker praktisk jobbing.
Å være elev om bord i et skoleskip handler i følge Ben mye om å være strukturert og vise ansvar. Egenskaper som en med andre ord har bruk for i alle sammenhenger, ikke bare til sjøs.

Fra fødsel til død
Men å være skipper om bord i ”Solrik” innebærer ikke bare å lære skoleelever om livet på sjøen, men også aktiviteter knyttet til alt fra fødsel til død.
– Vi har hatt dåp, bursdager, firmaarrangementer og bryllup. En gang ble vi også spurt om å være med på å spre aske etter en avdød. I fellesferien pleier vi å bli leid av en privatperson som har med ekstra kokk, forteller Ben.
Men selv om grisene til samboeren har levd godt på rester fra rekemåltidene fra ”Solrik”, blir det ikke bare korte turer rundt på fjorden for skipperen. Innimellom går turen også til diverse Shantyfestivaler, Trebåtfestivalen i Risør og kaperbåtfestivaler i Farsund.
– Det er det jeg kan gi videre og som jeg har lyst til å dele med andre som driver meg. Å se glade ansikter når vi går i land etter korte eller lengre turer, spesielt når vi har fått heist seil og slått av motoren. Folk blir litt fascinert da, og skjønner ikke hvorfor en nødvendigvis skal ha så mye bråk rundt seg hele tiden.
Selv tror Ben at han nok kommer til å forbli skipper på ”Solrik” så lenge det er mulig. Å seile med noe annen skute er i alle fall ikke noe samtaleemne.
– Det måtte i så fall bli med tærne først, sier skipper Ben Brynhildsen med et skjeggete smil.