Båtjenter må skjerpe seg!

Båtjenter må skjerpe seg!

60 jenter fylte samtlige plasser under Sjøen for alles jenteseminar medio mars. I alderen 25 til 60 år var en heltent gjeng samlet for å diskutere sine problemer. Alle hadde båt, ingen hadde vært på jentetur, men alle hadde lyst og lovet å gjennomføre det i løpet av sesongen.

TEKST OG FOTO: ANNE MARIT KLOKK

En fin målsetting for sommeren, ikke sant? Å dra stille og rolig fra kai med et par tre nære maritimt interesserte venninner, plotte ut en kurs noen nautiske unna eller bare gå til nærmeste kosebukt for å legge til, kanskje ligge på svai og nyte god mat og drikke, en fredelig kveld uten mann og barn og kjemisk renset for konflikter. Alle deltakerne var ved kursets start enige om at vi er på sjøen ”blott til lyst”, men at virkeligheten ikke alltid er slik.
Vi kjenner så altfor godt de klassiske redselshistoriene hvor mors plass om bord kun begrenses til bysseaktiviteter, skrubbing av dekk og servering av mat og drikke, både underveis og vel framme i havnen. Historier som vitner om at hun kanskje også brukes som fender eller når noen unormalt langbeinte må hoppe i land med en tamp i den ene hånden og hjertet i halsen. I tillegg får hun kjeft og direktiver uten å kny, noe som har en tendens til å resultere i at hun kryper skamfull under dekk eller rett og slett nekter å være med på båttur.
Pussig nok er det ofte menn som forteller om slike ”litt uheldige og pinlige” episoder. Kanskje fordi de mener at skipperansvaret er bare deres og deres alene. Kun en skipper om bord altså. Forklaringen er vel en kombinasjon av hans usikkerhet innerst inne og foreldede normer.

Hva er moro med båtlivet?

Et spørsmål kursleder Jon Winge stilte tidlig i programmet. For jenter er det moro å være underveis og komme seg trygt i havn og kunne nyte naturen ute på skjæra eller en hyggelig kveld med venner i en sosial havn. Å være i båt gir en enorm frihetsfølelse så lenge roen hersker om bord. Resten er ikke fullt så moro. Når man skal laste ned båten med proviant og diverse utstyr på de riktige stedene om bord og gå fra kai på en proff måte. Det vil si at alt er ”stemplet” – ingen løse gjenstander slenger omkring og at det motortekniske er sjekket og alt er i orden.
Å manøvrere en båt til å fra kai er ikke som å kjøre bil, og propelleffekten og elementenes krefter har gitt mange nybegynnere svette never og høyt blodtrykk. Jenter synes generelt at det ikke er moro å legge til – om det er ute blant holmer og skjær eller til brygge. Far har en tendens til å heve stemmen, man skal finne og feste fenderne i riktig høyde og på de riktige stedene. Skal man ha ut en dregg, kan det være nervepirrende selv om man ikke oppdager før neste morgen at man har laget en skikkelig ”backlash” av tauverk der nede. Naboer som skal tidlig ut purrer deg ut av feriesøvnen for å løsne opp i floken.
Mor holder seg tryggest ved kaffelars når slike uverdige småkriser oppstår. Stemningen ved frokostbordet kan bli tilnærmet amper og hvis været er utrøstelig, hjelper det ikke på humøret.

Hva kan jenter gjøre for å lære?

De kan gå på navigasjonskurs og bli tatt med ut i båt og få prøve seg i praksis. De kan be mannen holde kjeft og forlange en lystbetont og pedagogisk opplæring av husbonden. Ganske mange får det – heldigvis. Og jeg tror denne gruppen er voksende. Det er slutt på jenters ønske om å være hjelpeløse i praktiske spørsmål. Men de må selv ta initiativ, vise interesse for motorens mysterier og elektronikkens vidunderlige verden. Alt du behersker stadig bedre, blir mer og mer moro. Å vinne en liten seier om bord hver dag i sesongen, er noe man burde strebe etter…
Jentekurset på Sjøen for alle tok for seg et sentralt tema, nemlig angst. Mange er redde og reddere blir de etter at de har fått barn. En annen kursleder, Gunn von Trepka, skipper på egen skøyte, fortalte hvor merkbart mye mer engstelig hun var i båt etter at hun var blitt mor. Hun fortalte også at hun klarte å jobbe seg gjennom problemet, men at det tok tid. Å være redd for havet er en naturlig sak, men å være redd for å gjøre feil og få kjeft, er nok et like utbredt fenomen blant kvinner. Fordi de ikke kan rutinene, blir forvirret når det haster og ikke lærer av sine feil med en gang.
Et eksempel på at det utmerket går an å bytte roller, fortalte en av kursdeltagerne. Fordi hun var høygravid en sommer, måtte hun stå til rors og gi ordre til familien om hva som skulle gjøres ved tillegging. Dette har de fortsatt med og det fungerer perfekt.

Sjekkliste før turen

Når vi drar på en hytte, finnes gjerne et reglement eller en sjekkliste. Hvorfor skulle vi ikke ha en slik om bord også? En som tar for seg praktiske og vitalt viktige funksjoner som for eksempel:
Hvor er alle brytere til motor, strøm og hva betyr alt på dashbordet?
Hva gjør man om en faller over bord?
Hvor er alt sikkerhetsutstyret plassert?
Alle kan tre-fire enkle knuter ”i blinde”.
Sjøveisreglene og lanterneføring.
Alle kan lese kart og lage en seilingsplan.

Hvorfor ikke prøve å tilegne seg regelen som sier at den høyeste form for latskap er å gjøre det riktig med en gang?

Irene Randem fra Elverum, Malø 34 fot i sameie med et vennepar:
- Jeg er ganske fersk i seilbåt, men vi har hatt en Ibiza 19 i to sesonger. Sjøen og båtlivet gir likevel nye og spennende opplevelser. Som å dra fra Kragerø til Sverige i to – tre meters bølger. Jeg var redd de første gangene. Var usikker på hva båten tålte. Men jeg har en tålmodig samboer som jeg stoler på. Og han har gitt meg gradvis opplæring i å gå til og fra kai m.m. Jeg har også øvd meg i en seiljolle. Nå synes jeg båtlivet er moro og vil gjerne lære mest mulig. Liker idrett og utfordringer og blir ikke sjøsyk. Det hender jo jeg får kjeft av gemalen og føler behov for å gå på kurs – kanskje sammen med en venninne. Ting skal skje så fort ombord i blant og jeg vil ha klare beskjeder tidlig nok. Tid er et nøkkelord i kritiske situasjoner. Derfor må man lære seg til å handle automatisk og riktig. Etter kurset på Sjølyst gikk samboeren og jeg gjennom alt og vi skal lage en sjekkliste. Pluss at vi skal øve på ”mann overbord”.
Janne Kristiansen fra Hedmark, Wiking 28, 1980 modell:
- Mannen min kjøpte et skrog og gjorde resten selv. Vi har hatt 13 sommere ombord med våre tre barn og gemalen er svært sjøvant og trygg, men jeg bestemmer bølgehøyden. Det positive ved båtlivet er at vi lever så tett og opplever så mye sammen. Skipper’n vil at jeg skal kjøre, noe jeg gjør utpå. Når vi skal legge til, er det jeg som må på fordekket med tampen, men jeg hopper ikke før jeg vet det går bra. Han vil gjerne at jeg skal lære mer om motoren og gjøre flere praktiske ting ombord. Men jeg får jo kjeft. En gang gikk jeg på grunn. Da forsvant mor under dekk. Målet er å ta en jentetur i sommer. Det hadde vært herlig – kanskje ikke dumt å ta et kurs først.
Kjersti Hatlevik fra Oslo, Ibiza, 1996 modell:
- Vi har en 20 fots Ibiza, en daycruiser som vi bruker mye til korte turer og kjører med ned på hytta. Jeg har aldri vært ute med den alene. Det er drømmen å kunne ta med ungene eller venner på turer uten at gemalen er med. Han er vokst opp med båt, men båtlivet er ganske nytt for meg. Jeg kjører utpå og liker at det går fort, men det er når vi skal legge til, at han alltid overtar. Jeg er redd for å ødelegge noe og han er ikke så spesielt tålmodig. Vi snakker jo om store verdier. Men jeg skal begynne å øve meg på bøya der vi har hytte. Jeg må over en terskel og bli sikrere på meg selv. Ellers vet jeg alt som skal gjøres ombord, så hvis det skjer noe med ham, skulle jeg nok klare å overta.
Sonja Jacobsen fra Færøyene, 23 fots Leasure seilbåt fra 70-tallet:
- Jeg er fortrolig med sjøen og aldri redd fordi jeg har vokst opp med motorbåt og drevet med roing, men å seile er nytt for meg. Vi har en gammel seilbåt med påhengsmotor sammen med noen venner og vi vil gjerne dra på tur bare oss to. Da må i alle fall jeg lære mer for å bli sikrere. Nå tar jeg i mot ordre og kan det meste ombord, men det å gå til kai, behersker jeg ikke. Nå er ikke samboeren min spesielt dyktig heller, så vi burde nok gått et kurs begge to.
Kirsten Klafstad fra Oslo, Windy 31, 2001 modell:
- Kurset på Sjølyst vekket meg skikkelig. Nå skal jeg bli flinkere til å engasjere meg i alt ombord. Vi har en helt ny Windy. Tidligere hadde vi en 25 foter som jeg aldri kjørte alene. Mitt mål er å klare å legge til uten problemer. En av mine fire sønner skal få lære meg det. Guttene er nok mer pedagogiske enn sin far som kan hisse seg opp. Han skjønner ikke at jeg ikke kan takle tre ting samtidig. Og så har jeg alltid vært redd for at båten skal gå på grunn og få skrammer. Når far går på grunn, er det ikke så farlig. Jeg er mer forsiktig, litt pysete og liker å ta det roligere. Men med ny båt nå skal jeg aktivisere meg ombord!