Bølgeblikk april 2008

Bølgeblikk april 2008

På plass!

Det er min plass, sa han.’
Sikker? spurte jeg.
Skråsikker! sa han.

Jeg var forundret. Da vi kom tilbake til hjemmehavna etter en flott weekend på sjøen lå det en splitter ny daycruiser i båsen vår. Jeg antydet at han muligens hadde lagt seg inn i feil bås.
– Jeg fløtter meg ikke! sa han.
Vi hadde ligget i båsen i to år, og kontrakten – signert av havnesjefen og undertegnede – lå trygt i skipsmappa i hylla i forlugaren.
Ikke hiss deg opp nå, sa rederinnen.
Neida, sa jeg.

Det gjelder å finne sin plass her i livet. Det kan gå fort, eller det kan ta tid. Vi visste vi hadde funnet vår plass da vi kjøpte vår første båt for noen år siden. Det var som å komme hjem. Vår plass var ikke i syden, vår plass var ikke på fjellet. Vår plass var på vannet. Med bølgeskvulp mot skroget, med luktene og lydene av sjøliv og salt vann.

Vi drar tidlig ut på fredag, så er vi sikre på å få plass, kan rederinnen si en torsdag.
OK, sier jeg. Men ikke fordi jeg er redd for å ikke finne plass. Det er alltid plass. Jeg har sett båter smyge seg inn der folk flest ikke hadde funnet plass til sykkelen sin. Og der det ikke er bryggeplass er det alltid mulig å finne en uthavn.

Mannen som hadde funnet sin plass i vår bås hadde omsider fortøyd, dratt igjen glidelåsene i kallesja og kommet seg opp på brygga.
Det er vår plass, sa han igjen. Og fikk nikkende støtte fra sin kone.
Men kanskje du skulle sjekke kontrakten din du også, foreslo jeg.
Skal ta en titt på’n når jeg kommer hjem, svarte han.
Rooolig, advarte rederinnen. Hun ante at det begynte å ulme i lunta.
Jada, sa jeg. Etter 30 års samliv har man jo selvfølgelig også skjønt sin plass, selv om det står ”The captain’s word is law” over døra inn til salongen..

Vi la oss inn i båsen ved siden av vår egen, og ryddet alt om bord til sin vante plass mens vi ventet. For det er rart med det. I båt har ting sin plass, og der må de ligge – både fordi man må vite hvor ting er dersom man bråfort og i en nødsituasjon skulle trenge det, og fordi det tross alt er begrenset med plass.

Etter en halv times tid kom han utover brygga igjen. Alene denne gang, og noe lut i ryggen.
Ikke hiss deg opp, sa rederinnen. – Ting faller nok på plass skal du se.
Neida, sa jeg. – Jada.

Mannen gikk om bord, dro glidelåsen på kallesja opp igjen og startet motoren. – Feil plass. Skal visst til brygga ved siden av her, sa han. – Jeg er litt uvant med den nye båten. Kunne du tenke deg å gi meg en dytt ut av båsen?

- Ja, det vil være på sin plass! sa jeg.

”MorMajor”