Bølgeblikk: Argumenter med futt i!

Argumenter med futt i!

Når Søta Bror kommer med atomtrusler, da lytter vi selvfølgelig. Men hvilken rolle har korporal Walter O’Reilly i det hele? Jeg kommer tilbake til saken.

Denne scenen har du sikkert sett mange ganger: En båt legger til brygga i gjestehavna. Ut spretter en kar med skipperlue. Han har knapt festet fortøyningene før han kommer løpende med enden av en kabel i hendene. Ganske desperat følger han kablene som allerede går som dybdekoter langs brygga. Han øyner strømboksen i enden av kabeltrekket og ber til maritime makter om at det er en ledig plass til akkurat hans kabel.

Det er slett ikke umulig at det er undertegnende du skuer i et slikt øyeblikk. Jeg, som alle andre, vil ha strøm om bord. Til batterilader, varmtvannstank, lamper, den lille flat-TV’en, vifteovn og vannkoker. Dessuten synes damer om bord at det er greit med føner for å tørke håret etter dusjen. Galskap? Ja visst! Men sånn er det blitt når vi tar med landstedet vårt til sjøs.

OK, la oss si at jeg fant en ledig plass til kabelen min. Slik jeg gjorde i Strømstad nylig. Og la oss si at lampen i salongen viser at det er strøm i kabelen. Man sukker og er tilfreds. Og akkurat da slukner lampa. Ikke bare i min båt, men langs hele brygga. I båt etter båt popper runde hoder ut fra nedtrukne kalesjer. Hva skjer? Gikk strømmen hos deg også?

En gang i tiden elsket jeg TV-serien M.A.S.H. Husker du korporal O’Reilly? Han som så alt, hørte alt – og som bestandig var i forkant og allerede hadde utført ordren han var i ferd med å få. De kalte ham ”Radar”. I dag kan jeg ikke høre ordet radar uten å tenke på O’Reilly. Og når jeg nå, etter å ha hørt så mange drevne sjøfolk si at radaren er viktigere enn kartplotteren, har jeg i ”Majoren” installert en slik med kallenavn ”korporalen”.

Nå er problemet at for hver ekstra duppeditt vi putter i båten, jo større blir behovet for lading og strømforsyning når vi ligger i havn.

Slik var det denne dagen i Strømstad. Jeg og 200 andre skippere var ut og inn til strømboksene. Sikringer gikk fortere enn vi klarte å si ”ampere”. Etter et døgn med hett kretsløp og høy strømføring gikk havnekontoret lei. Vi fikk alle en lapp i handa med beskjed om at våre strømkrav var umulig å oppfylle. ”Enligt vår leverantör krävs då ett mindre kärnkraftverk”, sto det på lappen.

Slikt argumenterer man ikke imot! Vi slo av lampa, TV’en og vifteovnen – og forberedte oss på å bli mer gjerrig på strømforbruk underveis også.

Vi vil nødig ha skylden for at nabofolket fyrer opp sine gamle kjernekraftverk igjen!

”MorMajor”