Bølgeblikk: Hold tett!

Bølgeblikk

Hold tett!

Det er ting man ikke ønsker å snakke høyt om.
Jeg mener; det finnes hendelser som gjør seg best i skumringens lys. Skjult, men ikke helt og holdent fornektet.
Man er jo Sjømann!

Men OK, jeg skal fortelle dere hvordan det var..
Det var en lys og flott sommerdag. Så jeg kunne ikke klage på sikten.
Det var flatt hav. Så jeg kunne ikke skylde på urolig sjø.
Jeg hadde både kart, ekkolodd og kartplotter med GPS.
Jeg hadde, med andre ord, bare meg selv å skylde.

Men hva hjelper det, når det smeller og akterenden løfter seg som en liten Titanic. Når sjokket og fortvilelsen slår ned som et lyn i nervesystemet.
Holder vi tett? Synker vi? Kommer vi oss til kai ved egen hjelp?
Eller enda verre: Var det noen som så det?

Det er en fryktelig følelse å gå på et skjær, selv om det ikke er rare skaden. Det er ikke moro å få hakk i propellen og sår i skroget.
Men det er mye verre å få hakk i forfengeligheten som Sjømann! For du tror vel ikke at den uskrevne loven om at en skipper går ned med sin skute er formulert av reder, hustru eller barn?
Nei, det der har nok med skammen å gjøre, tror jeg. Skipperen vil ikke risikere å få høre at ”der er han som kjørte skuta si på grunn”. Han går heller til grunne.

Så vi kaller det ikke engang grunnstøting, vi Sjøfolk. Iallfall ikke de av oss som har vært så heldige å kunne tøffe videre. Bunnføling, kaller vi det. Bunnkjenning. Jeg har til og med hørt bunnkyss!

Men altså; var det noen som så det?
Tror ikke det. Jeg fikk skuta til land. La meg i enden av havna der jeg kunne gjøre mine inspeksjoner i fred og ro. Uten kommentarer fra folk med skipperlue, de som i all tid har behersket skuta si og alle havets luner. Som aldri har gjort en feil!

Anonymt, ja som om jeg trengte et bad, trakk jeg pusten og lot meg synke ned under badeplattformen. Flyndrejernet var borte. Propellbladene skadet. Rorgjennomføringen bøyd.
Men ingen alvorlige skader under vannlinjen.
Og ingen nysgjerrige forståsegpåere over vannlinjen.
Ingen grunn til at dette skulle bli offentlig kjent!

Da var det at sannhetens øyeblikk slo ned i meg.
Offentlig? Jeg hadde jo halve landets presse om bord! Der satt sjefredaktører fra fem av de største riks- og distriktsavisene og glodde skjelmsk på meg! De kunne knuse skipperens sjømannsstolthet med en tolinjers notis i sine respektive aviser:
”Sløv skipper gikk på grunn i pent sommervær. Bør aldri få føre båt igjen!”

Gudskjelov at vi har en fri presse her i landet.
Fri til å holde tett!

"MorMajor"