Bølgeblikk: Landkrabber!

Bølgeblikk: Landkrabber!

Vi loggfører august. Fellesferiefolket har gått i opplag igjen. Det er forholdsvis rolig i havna, og jeg unner meg en ankerdram med rederinnen på akterdekket selv om jeg strengt tatt har ligget i ro et par dager. Tid for en slags status.

Annus horibilis, tenker jeg, litt elisabethiansk. Eller, for å vri litt på Øystein Sunde: Var dette ”Året som var så grunt”? Det er lett å bli litt melodramatisk på akterdekket når sola renner i havet.
Jeg mener; det begynte med statsbudsjettet. Dieselfolket skulle få svi. Staten ville ta oss kraftig fordi vi fyller såkalt avgiftsfri diesel på skuta. Og byråkratene fikk forresten følge av urovekkende mange av våre egne som putter bensin på tanken og hever kluten for å fange (enn så lenge!) avgiftsfri vind. En aldri så liten brann i rosenes leir her?

OK. Ildsjeler og underskriftskampanjer fikk roet landkrabbene på Løvebakken. Vi vant slaget, men neppe krigen.
Så slår byråkratene i Toll og avgiftsdirektoratet tilbake. Og de bruker tøffe skyts. Nå sender de svære kystvaktskip på småbåtfolket. Denne gang er det barskapet som er målet. De av oss som pleide å puste lettet ut etter å ha passert Sekken på svenskegrensa går nå i garnet langt oppe i Oslofjorden. Jasså, du trodde du var sikker nå? tenkte de der de praiet oss like sør for Moss. Høyt sa de: - Kan vi komme om bord?

Det er klart de kunne komme om bord! Vi hadde jo ikke noe valg. Så viser det seg plutselig at det mysser. I tette stimer strømmer kystvakt, tollere og politi opp og ned fjorden. Vi, det frie båtfolket, skal plutselig overvåkes, kontrolleres og reguleres fra akterspeil til baugspyd. Og det skulle bare mangle – storsmuglere, miljøsvin, unnalurere, drankere og råkjørere som vi alle sammen er. Pariakaste og slabbedasker. – Jeg skal på sjøen i helga, kan jeg si på jobben. – Jasså, er det sånn du er, svarer de da.

Nevnte jeg Gjerdrem & Co.? De gutta ned i Norges Bank? Det avgiftsfolket ikke fikk inn på dieselen sin, det tar de gutta igjen med ekstra renter fra de av oss som er så uheldig å ha en krone eller to i lån på farkosten. Landkrabber!

Forbigående fenomen, sier du. Tja - neste år blir det ennå verre. Vognkort og førerkort, takk, kommer de til å si da. Og: - Stig ut av båten er De snill, og pust her!

- Nei, ikke blås deg opp, nå. Pust ut, beroliger rederinnen. Blir det for ille får vi bare selge skuta og gå i land, sier hun.
- Err’u gærn! svarer jeg. - Hva blir vi da?
- Landkrabber, sier hun.
- Akkurat, sier jeg.

”MorMajor”