Bølgeblikk: Messe for en drøm

Messe for en drøm

Noen går til messe for å få tilgivelse. Jeg tok med rederinnen på messe for å få tillatelse. Tillatelse til å kjøpe båt for fryktelig mye penger!

Min mor var fra Rjukan. Hennes nærmeste føling med vann var det som gikk i rør fra Vemork. Det blir ikke båtliv av sånt, innså min far resignert.
Rederinnen er fra en kystby i Vestfold. Båt i bevegelse var likevel ikke hennes sterke side, forsikret hun meg i 25 år. Jeg var minst like fortvilet som min far.
Men jeg var heldigere enn han. Sent, men ikke for sent, konverterte rederinnen og innså sjølivets gleder. I dag er hun bitt av basillen hun også.
Det var derfor jeg kunne ta henne med på messe i fjor med godt håp om tillatelse.
Tillatelse til å få oppfylt en drøm.

Etter noen år med en eldre Nidelv, MorMajor I, var tiden inne for fornyelse. MorMajor II skulle ha bakvegg, bekvemligheter og god plass når vi likevel brukte så mye tid i båten.
Forarbeidet var gjort. Båter og tester var studert. Brosjyrer og pristilbud haglet i postkassa i månedene før messeåpning på Lillestrøm. Vi hadde plukket ut tre-fire modeller, fra 31 til 36 fot. En av dem stilte ikke opp på messen. Det var dumt av produsenten. Fristelsene blant de som stilte opp og ut skulle vise seg å bli for sterke.
Det ene skroget var vakrere enn det andre. De skinte om kapp som Soria Moria-slottet. Selgerne gjorde seg vakrere enn prinsessen i eventyret og lovte alt unntagen halve kongeriket.
Lot vi oss lokke? Det er klart vi gjorde det. Vi var jo der for å handle. Vi hadde felles interesser. De skulle selge oss mest mulig. Vi skulle ha mest mulig for kronene. Det er sånn det er.

Vi kikket innom drømmebåten. Vi lot oss begeistre og vi begjærte. Og gikk videre. Den der har alt vi har snakket om, sa vi til hverandre. Men dyr. Fryktelig mye penger. Og vi er jo fornuftige mennesker, tross alt….

Så satt vi rundt bordet i salongen i en av de andre skutene på ønskelista. Det luktet nytt og godt. Selgeren var langt nede i utstyrslista da jeg lente meg bakover for å nikke godkjennende. Da smalt bakhodet i skapet over sofaen.

OK. Den var en god del billigere enn Drømmen. Vi fikk et skriftlig tilbud som var til å leve med. En kul i bakhodet kunne også være til å leve med i en splitter ny båt, mente jeg.
Helt til vi nærmet oss Drømmen igjen. Kanskje vi bare skulle kikke innom på ny? Sånn for å få tatt en ny titt. Vi har jo god tid, sa jeg. Det koster ikke noe å se.
Rederinnen var skeptisk. – Du vet hvordan det ender, sa hun.
Hun fikk rett.
Og jeg fikk tillatelse.

”MORMAJOR”