En drøm under hvite seil

En drøm under hvite seil

TEKST OG FOTO: KJELL MATHISEN

I løpet av dagene et tokt varer, blir folkehøyskoleelever, tilfeldige medseilere på åpne tokt eller kadetter fra Sjøkrigsskolen, satt sammen til vaktlag som under ledelse av skipets unge og entusiastiske dekksbesetning. Og selv om skipets medseilere, når de kommer om bord, knapt har satt sine bein på et skipsdekk, blir de dratt med på moroa og lar seg sveise sammen til en enhet som mer eller mindre, etter noen dager om bord, i blinde finner fram i den spagettien av skjøter, fall, gitau, braser og gordinger som hører til hvert av de tjueto, de over to tusen kvadratmeter, seil “Statsraaden” kan bære.

Verdens største bark
Og som Tormod Carlsen, journalist og tekstforfatter i skutenes eget magasin, Skværriggerne, framhevet i siste nummer, stiller både Beseggen, Galhøpiggen og Kilimanjaro en klasse under et skikkelig seiltokt med verdens største bark. I mai 2007 skal det arrangeres eget tokt for folk over 40, mellom Bergen og Edinburgh. I juli 2007 er det dessuten igjen mulig for de mest ihuga seilinteresserte å booke plass på årets store seilbegivenhet, Tall Ship Race, fra Århus til Kotka innerst i Finskebukta.

Et entusiastisk mannskap vet å slå an tonen og stå for stemningen som må til. Natt og dag baser unge og gamle medseilere rundt på dekk og i riggen. De har selv knapt passert tjue, men strutter av selvtillit og trygghet. Detaljene styrer en båtsmann som troner over dem med falkeblikk både når seil er satt eller beslått, og som til enhver tid forlanger at tau er kveilet ordentlig og forsvarlig på naglebenken, og at skuta til enhver anledning virker nymalt som hun kom rett fra verft.

Solid fartstid
De fleste av skipenes besetninger, alt fra kapteinene, styrmennene, til matroslærlingene, har enten gått i lære, eller hatt høyere stillinger på en av de andre skutene. Statsraad Lehmkuhls mangeårige administrerende kaptein, Marcus A. Seidl, begynte på laveste trinn på Christian Radich sammen med broren David, Statsraad Lehmkuhls nåværende overstyrmann. Det var imidlertid ikke deres første møte med gamle seilskuter. Tidlig på 1970-tallet kjøpte deres far, Albert Seidl, en kanadier med hang til eventyr på havet, en gammel jakt, Moda, bygd i Hemne i Sør-Trøndelag i 1896.

På dekk har sørlandske Kari Dahl fartstid fra alle de norske skutene før hun kom på Statsraad Lehmkuhl. Med bachelorgrad i billedkunst i lommen, har Oddrun Irene Bø fra Stavanger mye av sin fartstid fra Sørlandet. Skipets danske lettmatros, Sofie Lycke Sørensen, har fartstid både fra Christian Radich og skoleskipet Danmark, i tillegg til at hun har erfaring fra kappseilas under krevende forhold om bord på skonnerten Jens Krog. En annen av Statsraad Lehmkuhls dansker på dekk, Søren Windtfeldt Jensen, fikk sin første, og mest allsidige fartstid på Georg Stage, verdens minste fullrigger. Danmarks siste bidrag blant Statsraad Lehmkuhls dekksbesetning, Benny kom fra stilling som båtsmann på skoleskipet Danmark, da han mønstret på i Las Palmas mens skipet var underveis til USA på Sjøkrigsskolens høsttokt.

I tillegg til de faste stillingene om bord som også inkluderer førstestyrmann, maskinsjef og førstemaskinist, har dessuten stiftelsen Statsraad Lehmkuhl et flott frivillighetsprogram for ungdom som vil oppleve seilskutemiljøet, men som ikke kan, eller vil, ansettes i fast stilling. Med en kontrakt på minimum tre uker, får disse ungdommene en køy, minst tre daglige måltider og opplevelser i bøtter og spann mot at de tar i et tak hvor skipet har bruk for noen ekstra hender.

Fra Bergen til USA
Den største opplevelsen på Statsraad Lehmkuhl får nok imidlertid førsteårskullet kadetter på Sjøkrigsskolen i Bergen. Deres årlige høsttokt på nesten åtte tusen nautiske mil fra Bergen til USA, via Kanariøyene og Bermuda, og som strekker seg fra slutten av september til jul, gir ynglingene seilopplevelser de færreste, ja selv de som har egen båt, får gjennom et helt liv. I tillegg har flere av dem på forhånd gått gjennom militær befalsutdannelse, og gjennom den allerede fått den første introduksjonen til en av våre tre seilskuter, Christian Radich, noe som samlet gir dem nesten ni måneders samlet fartstid på skutene, og som igjen bidrar til å holde entusiasmen i hevd. I det hele er Forsvaret en betydelig medspiller til at de norske seilskutene fortsatt kan hevde seg på de syv hav, og gjennom dem fortsatt viser det norske flagget i en mengde havnebyer i løpet av en sesong.