Flaskefiasko

Flaskefiasko

TEKST: AMUND RICH. LØKEN
Omtrent slik må samtalen ha fortonet seg hos båtprodusenten i en av de baltiske stater. Sagt som gjort. Sjefen beordret sine fagmedarbeidere til flakseinnsamling. Syltynne dårlige brusflasker i plast ble stappet i bunnen og på sidene, i hulrommet mellom ytterhuden og innerhuden.
Det er krav til oppdriftsmidler i båter under seks meter. Denne båten er 4.20 meter. Båtbyggeren mente trolig at oppdrift er oppdrift, uansett materiale. Og hvem kan oppdage returembalasjen fra den østeuropeiske brusindustrien i et skjult hulrom på en båt? Nå kunne man kanskje unnskylde båtbyggeren med at det er mange år siden dette ble utført, og da var det vel litt mer så som så med det meste. Men det er ikke riktig. Båten er bare to år gammel. Den kom til Norge som ny.
DEN FLAUE SANNHET
Den flaue sannhet kom for en dag da eieren satte båten sin hos en norsk båtbygger for å få innfelt et par praktiske luker i de romslige skrogsidene. Allerede da båten var på vei inn i verkstedshallen ble det fattet mistanke om at noe alvorlig galt var fatt. Båten var lite stiv og dørken svaiet da den ble gått på.
Ultralydmålinger viste at bunnen bare var 4.3 mm tykk, målt fra utsiden. Det var da det ble besluttet å skille innerhuden og ytterhuden fra hverandre. Saga ble kjørt i flensen under fenderlisten.
Det var da det begynte å flaske seg, bokstavlig talt. For da kom den bisarre sannheten for en dag. Det bugnet av tomflasker. Som om det ikke var nok at halve østeuropas returembalasje befalt seg i hulrommet, her dukket også alt annet fagarbeid opp. Etter rettere sagt, mangel på fagarbeid. Her er det satt inn dragere av spon, som for øvrig allerede var begynt å svelle på grunn av fuktighet, og noen avstivere her og der i 2x2´ubehandlet gran. Bildene viser også at det ikke ligger spesiell yrkesstolthet bak støpearbeidet. Da er det vel heller ingen som reagerer på at båten heller ikke var påført topcoat under vannlinjen og der vann samler seg, slik kravene er.

EN FLYTENDE KATASTROFE
Oppdriftsmiddelets funksjon er å holde en båt flytende etter kollisjon og grunnstøtinger. Problemer her er bare i dette tilfellet at et all oppdrift ville forsvunnet som flaskepost ut gjennom hullet i bunn og skrogside. Båten var en flytende katastrofe.
Det ble en
Det ble en mye større operasjon på det norske verkstedet enn først tenkt. Når båten likevel var splittet, ble det støpt inn tre lag csm 600 glassfiber og påført divinycell, og nye dragere ble forskriftsmessig støpt inn.
Historien viser at det er ikke gull alt som glimrer. Det er lett å bli betatt av blankpolerte overflater, lekre linjer og velutstyrte instrumentpanel. Båtens sanne jeg er dessverre altfor godt skjult. Det hører med til historien at båten var ce-merket etter alle kunstens regler.
Det er en trist historie at oppdriften har forsvunnet i store deler av båtbransjen, men at useriøse aktører forsvinner med returembalasjen sin, det gjør ingen ting.