Fritidsbåtskipper-sertifikat

Fritidsbåtskipper-sertifikat

Ska´kke væra enkelt, vet du…

Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjøre det byråkratisk? I den offentlige forvaltning handler det ikke om å gjøre ting enkelt. Det er nemlig ikke enkelt, det der.
I et leserinnlegg i Sjøfartsdirektoratets magasin Navigare ble sjøfartsdirektør Rune Teisrud spurt av Båtmagasinets redaktør om når direktoratet ville sende ut tidsriktige, hensiktsmessige og ikke minst værbestandige D5L-sertifikater. Den papirlappen, eller A4-arket, som eksisterer i dag, passer ikke i noen lommebok og går lett i oppløsning i kontakt med det våte element. Eksamenspapiret er rett og slett for simpelt og står ikke i forhold til alt som ligger bak for å skaffe seg det. Det koster en innsats og en solid slump penger for å ta et maritimt sertifikat i klasse D5L (fritidsbåtskippersertifikat). Så skal du gjerne ha det med deg når du fører båter over 50 fot. Kanskje det ikke hadde vært for mye forlangt at denne A4-printen på dårlig papir hadde vært erstattet av et mer varig medium, a la bilførerkortet eller kredittkortet, plastlaminert og i en størrelse som egner seg for lommeboka. Innsenderen har noen kloke momenter, bør en mene.
Sjøfartsdirektøren skal ha for å gi et grundig svar, men hva er det han egentlig sier? ”Vi jobber med å forbedre det. På inneværende budsjett er det satt av midler knyttet til utvikling av ny sertifikattype, både design og materialmessig. Så langt vel og bra. Men det følger mer;
”Ved implementeringen av STCW-konvensjonen i 1998 begynte omleggingen av den norske sertifikatstrukturen. Det betydde blant annet at man gjennomgikk hele sertifikatstrukturen, både i forhold til nivåer av sertifikater, materiale sertifikatet skulle bestå av og innholdet”. Antall nivåer var bestemt av gjeldende forskrifter, materialet måtte avgjøres i forhold til fornuftig avveining mellom økonomi, teknologi og varighet av prosess. Innholdet var allerede bestemt av konvensjonen (bortsett fra D5L som er et rent nasjonalt sertifikat). Han fortsetter:
”Vi valgte en teknologi og et materiale som gav oss mest mulig fleksibilitet innenfor en fornuftig økonomisk ramme, i en utviklingsprosess som vi visste ville vare i noen år”.
Så hopper vi over lagre triader om skipssikkerhetslov og nødvendig revisjon av berørte forskrifter og sertifikatstrukturer og prøver å lete oss fram til en konklusjon. Han presiserer at dagens sertifikat ikke er designet for å få plass i en lommebok, men kanskje kommer det en ny i løpet av et par års tid, men det forklares at det er en komplisert prosess som må tas grundig.
Og vi som i vår enfoldighet trodde det var en smal sak å få klippet til et egnet sertifikat, få det laminert. Vi hadde sikkert også akseptert å betale Staten noen hundrelapper for jobben.
Nei gitt, enkelt skal det ikke være. Men tenk litt positivt, prosjektet sysselsetter mange, kloke offentlige hoder en god stund fremover.
Amund Rich. Løken