Gjør det selv: Vi pusser opp Solö Ruff IIII

Ny artikkelserie

En svensk klassiker

TEKST: ANDERS VÆRNÉUS
Ivar Gustafsson var en mann med en uvanlig sterk indre drivkraft. Allerede som fireåring hadde han for første gang lagt inn bud på hele Storebro Bruk, der han bodde. Da lo omgivelsene av den kjepphøye lille gutten. Smilene stivnet noen tiår senere da han faktisk var blitt eier av hele bruket.
Storebro Bruk bestod av to deler. Delvis maskinproduksjon med dreiebenker som kronjuvelene, dels båtproduksjonen som etter hvert gjorde den lille smålandske bygda verdensberømt.
Flyktninger
Rett utenfor Storebro lå flyktningeleiren Fredensborgs gård, som under hele andre verdenskrig tok imot estlendere på flukt fra krigen i Baltikum. Fritiden viet estlenderne i stor grad til båtbygging, noe som Ivar Gustafsson la merke til. ”Kom ned til bruket og bygg robåter, sånne som dere bygget hjemme”, sa Ivar en dag. Han ble bønnhørt over all rimelig forventning. Nybygde trebåter etter estisk modell sprutet ut av lokalene som Ivar hadde stilt til disposisjon. Og Storebro hadde ved en tilfeldighet fått sitt første båtbyggeri.
Noen år senere fikk Ivar kontakt med sjefen på Elektrolux’ båtavdeling. Han klaget over selskapets mangel på akterspeil til sine Archimedes påhengsmotorer. Ivar så straks at det åpnet seg mer konkrete muligheter for sine verftsplaner i Storebro. Kontrakt ble inngått mellom AB Örnmaskiner og Elektrolux der Örnmaskiner forpliktet seg til å bygge campingbåter til Elektrolux’ utenbordsmotorer. 1 500 "Elektroluxbåter" i tre størrelser ble bygget før Ivar syntes at motorprodusentens økonomiske krav ble for harde. Örnmaskiners gevinst ble alt for liten og samarbeidet avviklet.
I samme anledning ble Ivar introdusert for Volvo Penta-ingeniøren og båtkonstruktøren Einar Runius. I en fortrolig samtale fortalte Ivar om Örnmaskiners kapasitet og at de nå ville bryte samarbeidet med det alt for krevende Elektrolux. Einar Runius tilbød seg å hjelpe til med en ny serie båter, dersom Örnmaskiner ville bygge dem.
Dette var starten på båtprodusenten Storebro som i dag er velkjent for de fleste. Det var også starten på et langt og fruktbart samarbeid mellom Ivar Gustafsson og Einar Runius, som skulle gi et tusentall skandinaver muligheten til å komme ut på sjøen. Einar Runius var på denne tiden allerede en erfaren båtkonstruktør. Allerede i 1925 drev han og mesteren C. G. Petterson felles konstruktørvirksomhet under navnet Motorbåtsbyrån, og skapte under den paraplyen en mende interessante farkoster. Runius passet samtidig på å ta til seg Pettersons tanker og ideer under denne læretiden, og de kom nå til full nytte.
Ivar Gustafson ville bygge en svensk folkemotorbåt, bygget for, og konstruert av svensker – en arvtaker til det som på folkemunne ble kalt Pettersonbåten. Runius lyttet nøye til folks ønsker og synspunkter, og kom snart med et forslag.
En arvtaker
7,10 x 2,00 meter skulle 50-tallets folkemotorbåt være, ifølge Runius sitt forslag. En arvtaker til den gamle Pettersonbåten med forruff, vindskjerm og en stor og romslig uteplass bak føreren. For å gjøre båten mer stabil en sin ranke forgjenger, hadde Runius lagt til ca 30 cm på bredden og fikk en betydelig romsligere og mer stabil båt. Konstruksjonen falt i meget god jord hos Ivar Gustafsson, og til 1951-sesongen kunne den første prototypen til den såkalte "Solö Ruff" sjøsettes.
Modellen ble umiddelbart en salgssuksess. Den skilte seg fra Örnmaskiners tidligere båter (campingbåtene og snekken Örnen) ved å være en praktisk familiebåt med et romslig og velfungerende lugar for to personer. Byssa befant seg på uteplassen under kalesjen, men det spilte mindre rolle. Her hadde man en båt som fungerte for helgeturer eller kanskje til og med en hel ukes ferie. Båten var til og med pen å se på.
Etter noen års produksjon moderniserte Runius Solö. Den vokste noe (til 7,25x2,25), de opprinnelige runde "Petterssonventilene" ble erstattet med ovale, og innredningen ble med formålstjenelig.
Serieproduksjon
1959 kom den siste varianten av Solö Ruff, og det er denne varianten som vi oftest forbinder med navnet Solö. Med tre ovale ventiler i skrogsiden, sin innfallende forstevn og brede forskip var Solö klar for å møte 60-tallet.
Solö kom til å bli den første båtmodell som ble produsert i en riktig stor serie i Sverige. Rett nok ble det gjennomført en rekke endringer med båttypen gjennom årene, men variantene er innbyrdes svært like. For å klare å møte etterspørselen, ble ikke båtene bygget etter tegning, men helt og holdent etter ferdige maler. Til tross for serieproduksjonen, hadde kunden stor frihet til å endre på detaljer, særlig i innredningen. Dette, i kombinasjon med båtbyggernes dagsform, er årsaken til at det i dag finnes en rekke små variasjoner på båtene som ved første øyeblikk ser identiske ut.
Året 1964 var det imidlertid på tide med forandringer hos Storebro. Den drøyt 10 år gamle Solö Ruff ble ansett for å være overmoden, og Runius fikk i oppdrag å komme med noe mer moderne. Solö Kabin ble løsningen der den gamle lugaren under fordekket ble erstattet med en romslig lugar. Salget skjøt ny fart og det påfølgende året tok Storebro et nytt steg ved å tilpasse den nye modellen aquamaticdrevet. Modellen fikk Solö Aqua Cabin.
Nå gikk utviklingen hos Storebro raskt. I 1967 kom Lyx som allerede året etter ble erstattet av milepelen Solö Lyx II: Den første plastbåten! Dimensjonene på Solö Lyx II var 7,50x2,60 meter, og utseendet som båten fikk ved denne korsveien holdt seg stort sett frem til den siste Solö 25 ble produsert våren 1977. Med beslutningen om å legge ned produksjonen av Solö-båtene, begravde man også en båtmodell som gjennom 26 år ble produsert i mer enn 2.800 eksemplarer og som bærer mye av æren for det gode ryktet som produsenten hadde skaffet seg gjennom årene.

SOLÖ-MODELLER FRA 1951 TIL 1977