Kaikanten: Bølgeblikk mm

-Jeg leser her i avisen om en ungdom som drømmer om verdensomseiling i egen seilbåt, sa jeg til rederinnen.
- Vi litt eldre er mer beskjedne, vi. I vinter satt vi for eksempel i isen her i havna og hadde ikke større drømmer enn en snartur til Bolærne.

Rederinnen tittet opp fra boka.
- Ungdom må få ha sine drømmer, sa hun.
-Ja, sa jeg. Men som regel går det jo ikke slik man planlegger. Jeg vet for eksempel at du drømte om en bonde med tykt, krøllete hår og traktor når du var ung. Så endte du opp med en tynnlugget bladfyk. Men du var heldig likevel. For selv om jeg ikke hadde traktor ble det båt - og det er jo tross alt mye bedre.

Rederinnen protesterte ikke, så jeg regner med at hun sa seg enig. For ting blir fort annerledes enn man tenker seg her i livet.
- Hva? sa rederinnen, enda jeg ikke hadde sagt noe høyt, bare tenkt. Men sånn er det jo når man har delt akterdekk noen år.
- Jo, sa jeg. Ting blir ikke alltid som man har tenkt. Se på en våre gode båtvenner for eksempel. Hun hadde kjøpt noen flotte maritime servietter til å ha i båten. Men når hun pakket de opp så hun at det var bilde av seilbåt på baksiden. Den pakka gikk rett i dunken, selvfølgelig. Klart man blir skuffet når ting blir helt annerledes enn man hadde tenkt seg. Men hun greide seg for så vidt bra med de gamle serviettene som lå i skuffen.
Rederinnen så litt skeptisk på meg. Hun har en egen evne til å lete etter ugler i mosen - og det skal ikke underslås at hun nå og da finner en.
- Har du forresten hørt om han kameraten vår litt lenger opp i fjorden her, sa jeg til henne. Han skulle på fisketur med fruen. Men plutselig oppdaget han at det stinket diesel. Klart det, at når du så frem til duften av nystekt, fersk fisk, så er ikke diesellukt noe særlig. Men det ordnet seg, vet du. De to slo seg sammen til et slagkraftig team. De tappet og bar dieselkanner og fikk til slutt fikset hullet i dieseltanken, så var alt bra igjen.
- Er det noe du ikke har fortalt meg? undret rederinnen.
- Neeei, vil ikke si det...
- Da tror jeg at jeg kunne tenke meg et bitte lite glass av den nydelige hvite jeg ba deg kjøpe i formiddag, sa hun.
- Du, sa jeg. Akkurat det der gikk ikke helt slik du hadde ønsket. Jeg fikk visst med meg en rød, og ikke hvit. Men det går vel bra det og?
Hun sendte meg et blikk, og jeg visste hva hun tenkte. Jeg fant uglen i mosen igjen, tenkte hun. Men det var ikke det hun sa.
- Ja, takk. Et lite glass rød går også fint, kjære sa hun.

MorMajor

Lille Martine måtte gi tapt

Husker du ”Lille Martine”, den velholdte Nidelven som Båtmagasinet skrev om i 2007? Nå er hun kondemnert etter en stygg grunnstøting.

TEKST: AMUND RICH. LØKEN

”Hun har tilbakelagt 33.000 nautiske mil, det tilsvarer en tur halvannen gang rundt ekvator. Det er forbrukt over 100.000 liter diesel siden 1989. ”Lille Martine”, en Nidelv 4000, har ennå ikke nådd middagshøyden”. Det skrev Båtmagasinet i en ”Båten min”-reportasje i 2007. I 2010 var det slutt. Den flotte båten ble kondemnert etter en stygg grunnstøting i Måløysundet 17. august i fjor.
Båtløse
Randi og Asbjørn Flemmen går mot sin første sommer uten egen båt. Etter 40 år med aktivt båtliv ble det plutselig slutt. Det ble slått hull i bunnen ved kollisjon med fundamentet på en fyrlykt som Kystverket hadde fjernet. Det ble stor dramatikk på småbåthavna i Måløy for å hindre at båten skulle synke.
-Når en grunnstøting kunne skje i dette sundet er grunnen, slik jeg opplevde den og slik jeg vurderer den i ettertid, en utilbørlig dårlig merking av at østre løp i Måløysundet var stengt, sier Asbjørn. Det hele var markert med fire blåser som han oppfattet som garn- eller teineblåser, plassert med god spredning i sundet. De hadde grønn vimpel på toppen. I tillegg sto der en grønn stake ikke langt fra den ene blåsen.
Gått sundet i mer enn 20 år
- Det var med andre ord ingen ting i situasjonen som tilsa stopp eller legg om kursen. Grønn farge signaliserer klart farvatn. Jeg har gått Måløysundet nesten hvert år i mer enn 20 år, sier han.
"Lille Martine" kom denne gangen fra syd i marsjhastighet på omkring 22 knop, og sakket ned for å gå gjennom sundet. Siden Randi og Asbjørn bor i Volda, har de benyttet Shells bunkersstasjon som ligger i nordre ende av østre løp, både på tur og på retur, har det vært naturlig å bruke østre løp.
- Slik også denne gang fordi jeg skulle bunkre før jeg gikk over Stadt. Jeg registrerte etter hvert at det lå en lekter i sundet. Den lå imidlertid inntil midtpilaren på broen over sundet, og gikk visuelt i ett med den. For meg lå sundet åpent, sier han.
- Når jeg nå ripper opp i dette triste minnet kjenner jeg fremdeles den tomheten jeg følte da redningsbåten hadde fått pumpene i gang og var på vei til Måløy verft. Jeg fikk nemlig ikke tatt en eneste av nabobåtene i handa for å gi uttrykk for stor takk for all hjelp. Flere ”kapteiner” sto på, og sto på for å hindre Lille Martine fra å synke. Jeg benytter anledningen her til å si tusen takk for fantastisk innsats, sier han.

Ung båtredaktør

Båtmagasinets faste leverandør av ungdomsstoff, Sondre Paulsen (17), har valgt å avvikle sitt eget blad Til Sjøs, til fordel for et helt nyutviklet nettsted med hjemmeadresse www.tilsjos.no. Her skal den ivrige Sondre daglig gjøre sine oppdateringer og føle båtbransjen på pulsen. Nettsatsingen til 17 åringen skal skje samtidig som han gjennomfører sine tre år på videregående skole, selvsagt på medielinjen. Han vil sporadisk også være leverandør av ungdomsstoff til Båtmagasinets lesere.

Bildet:
REDAKTØR: Båtfrelste Sondre Paulsen (17) satser på eget nettsted; www.tilsjos.no.

Min største tabbe:

Fra tidenes morgen, det vil si oktober 1985, bidro skuespiller og båtmann, nå avdøde Sverre Holm, med en av tidendes største seriesuksesser i Båtmagasinet; ”Min største tabbe”. I hver utgave, trofast i seks år påkalte spalten smil og latter – og mye gjenkjennelse for alle på sjøen. Knapt en kjendis med båt slapp unna spalten. Vi gjengir noen kortversjoner av ”Min største tabbe”.

- Tabbene vokser vi på

Av og til føler man seg pokker til kar. Stadig på farten, underveis til et eller annet, rett og slett for moro skyld, mens folk flest rister på hodet og påstår at man ikke tar livet tilstrekkelig alvorlig.
Så er det jeg treffer Carl Emil Petersen (63) og skjønner at mine bravader i forhold til hans, mest er å betrakte som en tre ukers telttur med speiderpatruljen (Båtmagasinet 4/1989).
Mest kjent er nok papirgrossisten fra Oslo for sin jordomseiling – og seilasene i Arktis med den gamle losskøyta ”Rundø”.
Carl Emil ser ikke ut som noen eventyrer ved første øyekast. Men etter å ha lyttet en stund til hans eventyrlige beretninger, eller lest bøkene hans, forstår vi at vi står overfor en meget ”omtumlet” vagabond av beste merke.
Etter at Carl Emil kom seg helskinnet gjennom verdenskrigen, ga han seg til å krysse grensene ved hjelp av ”tommelfingeren”. Senere har han vandret på inkafolkets stier og tråklet seg gjennom Sentral-Afrikas jungler, Nepals fjellverden og klatret Ararat til topps. I Noas fotspor, så å si.
Fyren har også tjenestegjort ved Røde Kors under Koreakrigen, reist gjennom Afghanistans ørkener, padlet Mackenzie River fra Store Slavesjø til ishavet i Canada. Som om ikke dette var nok, gikk han i en alder av 58 over Grønland på ski – alene.
Båtlivet begynte i Oslofjorden da han som tenåring eide sin egen seilsnekke. Siden har han vært frelst på sjøen. Senere ble det altså ”Rundø”, en 44 fots spesialbygget Colin Archer.
- En herlig båt, forteller han, litt vemodig ved tanken på dens endelikt mellom Island og Øst-Grønland, der den ble tatt av isen og sank i 1977.
- Du foretrekker seilskøyter?
- Tydeligvis! Dagens ”Christiania” på 47 fot er også en Collin Archer. Deilig skute. Forleden sommer seilte vi rundt de britiske øyer med den.
- Hva ligger til grunn for din utferdstrang?
- Trangen til opphevelser og utfordringer. Er nysgjerrig av natur. En god følelse av å prøve krefter på noe utenom det hverdagslige.
- Og du begår aldri noen tabber?
- Er du gal – hele veien! Utbryter han forferdet. Det er den slags man vokser på. Som båtmann har jeg vært i gjennom alle klassikerne, dem du skriver om i Båtmagasinet. Tauet i propellen. Bøyekjetting også. Da skal du forsøke med en rask revers. Er du heldig, slipper du å dykke.
- Flere tips?
- Bruk aldri gamle kart. Plutselig seiler du etter lykter og staker som ikke står der. Også bruer, da, som plutselig er bygget siden sist, og ikke står på kartet ditt. Glemmer ikke da jeg passerte Haugesund for noen år siden. Folk på begge sider av det smale sundet vinket som gale, og vi vinket høflig tilbake, helt til vi oppdaget den nye brua. Vi hadde ikke en sjanse til å stanse 25 tonn i godt sig. Det var også for smalt til å snu. Her var gode råd dyre. Imens nærmet vi oss faretruende brua og jeg tenkte at vi fikk la det stå til og håpe det beste, for vi ante jo ikke bruhøyden. I siste liten hadde jeg heldigvis åndsnærværelse nok til å låre toppseilet, som strakte seg over mastetoppen. Ved et rent mirakel gled vi under med noen fattige millimeters klaring. Om det skyldes at vi alle sammen kløv over på den ene siden av båten, skal være usagt.
- Du har aldri kjedet deg, skjønner jeg?
- Du mener å slå i hjel tiden? Vet du, at det synes jeg er en like stor synd som å slå i hjel et menneske. Man burde simpelthen straffes for den slags!