Kaikanten: Bølgeblikk mm

Vi hadde trukket ut på akterdekket for å markere duften av vår med et lite glass hvit.
- Jeg har tenkt, sa jeg til rederinnen.
- Nå igjen? svarte hun.
- Ikke vær spydig, sa jeg. Se - nå livner det i havna her. Våren kommer og alle får en ny sjanse.
- OK, ut med det, sa rederinnen.
- Jo, sa jeg. I dystre vinternetter har jeg sett mye på naturprogrammer og vitenskapsprogrammer på Discovery, og jeg tror jeg har knekt koden.
- Koden?
- Ja, hvordan og hvorfor ting har blitt som de har blitt.
Rederinnen så skeptisk ut. Og jeg forsto jo det. Det er ganske langt fra småbåthavna til Einsteins relativitetsteorier.
- Hva har du tenkt på da? undret hun.
- Artenes opprinnelse, sa jeg.
- Er det ikke en fyr som har gjort det før deg? sa hun.
- Joda, sa jeg. Men han Darwin hatet å være i båt, derfor gikk han i land og forsket på fugler og krypdyr og sånn. Jeg elsker å være på sjøen, så jeg tenkte vi kunne forske litt på båt.
-Å, ja?
- Ja, ta en kikk rundt i havna her så ser du at båtartene har kommet ganske langt. Noen er utdødd, og de er ikke her selvfølgelig. Men andre lever side om side og stammer alle fra de aller første båtene. La oss si det startet med en enkel stokk. En fjern gren på stamtreet krabbet på land, slo krøll på seg og ble et hjul. Det ble bilens stamfar. Men pinnen som ble igjen i vannet slo seg sammen med andre og dannet den aller første flåten. Deretter gikk det slag i slag. Vi fikk den hule trestammen, de første sivbåtene, kajakk med padleårer, den første robåten og etter hvert den aller første seilbåten. Så kom de første plastbåtene, noen med små seil, andre med store seil...
Rederinnen virket ikke overbevist, men ventet på neste skritt i utviklingsprosessen.
- Og så, ser´u, etter ganske lang tid skjedde det geniale og epokegjørende. En kommende småbåteier gjorde et sprang for menneskeheten. Han krabbet ned fra trærne, reiste seg på to - kastet mast og årer, og monterte motor. Og, eureka! Plutselig kunne det moderne mennesket bare lene seg tilbake og nyte turen.
- Det der har du tenkt mye på, skjønner jeg?
- Ja. Og jeg har også en del nye tanker om megastore båter, dinosaurer, finanskrise og meteornedslag og sånn .......
- Så, så. Jeg skjønner at vinteren har vært tøff for deg. Men det er over nå, kjære. Nyt våren. Og kanskje du heller kan tenke deg et lite glass konjakk? sa rederinnen.
- Ja, takk - det kan jeg godt tenke meg, sa jeg.

MorMajor

Bonden og fiskeren

En bonde på bytur ble kjent med en fiskerfrue, faktisk så godt kjent at det endte med farskapssak.
Til alt hell var fiskeren en storsinnet sjel som tilga kona og beholdt både henne og den nye ungen. Men han forlangte en ting: Bonden skulle betale forsørgerbidrag til ungen.
Dette aksepterte ikke bonden, og saken endte i retten, der bonden viste til Jordloven § 36 2. ledd, pkt. D, som lyder:
Hvis en del av bondens sæd faller på annen manns grunn, skal grøden tilfalle grunneieren.
Fiskeren protesterte ikke på det, men påberopte seg Lov om fiske og fangst, pkt. 16, der det står:
Hvis faststående redskap settes innenfor grunnlinjen til annen manns grunn, skal det kappes så tett inntil festet som mulig, for dermed å hindre at ny skade oppstår.
Bonden aksepterte forsørgerbidraget

Båt og bjerkeved

Kjøp båt av oss nå, annonserer Frydenbø Båtsenter i Bergen, og lokker med ti sekker tørket bjørkeved til kjøperen. Skulle du ikke ha råd til båt, kan du likevel få kjøpt ved for 50 kroner sekken.
Nå som ved er blitt et nytt ben å stå på, er kanskje ikke veien til trebåter heller så lang?

Min største tabbe:

Fra tidenes morgen, det vil si oktober 1985, bidro skuespiller og båtmann, nå avdøde Sverre Holm, med en av tidendes største seriesuksesser i Båtmagasinet; ”Min største tabbe”. I hver utgave, trofast i seks år påkalte spalten smil og latter – og mye gjenkjennelse for alle på sjøen. Knapt en kjendis med båt slapp unna spalten. Vi gjengir noen kortversjoner av ”Min største tabbe”.

Yngvar Numme – min største tabbe

Lettest å styre Dizzie Tuners-skuta
Lettere å styre Dizzie Tunes-skuta enn annen båt, innrømmet Yngvar Numme til vår mann Sverre Holm i 1989.
- Vi tar alle æren for det Dizzie Tunes har oppnådd. Her er det mesterlig lagspill over hele fjæla. De har vært med på å stikke ut kursen for andre også.
- Uten å gå på grunn?
- Jeg har gått på grunn. Med eget fartøy, å du verden. Med en 24 fots Windy skulle jeg ta en snarvei gjennom et sund hvor jeg var lommekjent. Trodde jeg. En kompis hjemmefra og jeg skulle fra Tjøme og inn til Tønsberg i hver vår båt. Han peisa på noe skikkelig på utsia av Sandøya for å bli førstemann til kai. Det var da jeg tok i bruk lokalkunnskapen min. Jeg skulle bokstavlig talt ta innersvingen på ham. Snakk om guttestreker, hva? Jeg pilte innaskjærs og ga full pinne i ren slalåmoppvisning i det nevnte sundet, som var helt tomt for andre fartøyer. Jeg visste at jeg ved denne manøveren ville ta kameratene min med minst tre, fire minutter. Å jøye meg!
- Plutselig var det som om ormen fra Loch Ness skjøt rygg under vannflaten og ga meg en skikkelig killevink rett for baugen. Jeg tok formelig av og skjente atskillige meter gjennom lufta, før jeg omsider landet halvveis på hæla. Tok vannet med akterstussen først, vippet forover i farten, hvorpå jeg skred som Pluto på alle fire lukt inn i forpiggen.
- Men uskadd kanskje?
-Blingset nok litt - og så nok en del stjerner et kort øyeblikk, men ellers endte tabben utrolig nok bra. Kan du begripe det?
- Og kameraten vant kappløpet?
- Han satt allerede og vinket fra baren på Hotel Klubben da jeg la til brygga nedenfor. Gjett om han hadde stått på, da? Jeg på min side lot som om jeg hadde tatt det veldig med ro. Sa at jeg hadde vært en tur innom en venn på veien. Og bunkret ved marinaen nede ved brua.
- ”Jøss, er du her endelig nå da?” var hans overlegne kommentar. ”Nå trodde jeg minst at du hadde gått på grunn”. Helt til denne dag har han aldri fått vite hvor rett han hadde i det.
-Hvor ofte innbiller vi oss ikke å kjenne enkelte farvann som vår egen bukselomme. For så å overse smårusk som måtte befinne seg der.
- Ikke snakk. Jeg gjorde den tabben i Sandefjord en gang. Feide ut over i forvisning om at jeg kjente hver kubikkmeter av løypa. Jeg kan banne på at jeg har gått der minst 100 ganger før. Pang, sa det. Jeg trodde ikke mine egne ører der jeg lå og kavet på dørken. Karret meg på bena igjen fullstendig forvirra. Fikk øye på en mann ytterst på en odde like ved. Han bare satt der helt rolig og vinket begeistret. Ropte til meg helt opprømt i røsten: ”Du er den sjuende i dag! Gratulerer!” Tenkt deg det, da? Fyren bare satt og koste seg over alle som i tur og orden gikk på grunn. Det viste seg å være et skvalpeskjær der med en avbrukket og rusten stake på. Heldigvis fikk jeg kalt opp ”Nanki Bergersen” som kom meg til unnsetning og tauet meg til Stavern.
- Fyren inne på land løftet ikke en finger, altså?
- Nei, han bare satt der og ventet på neste båt. Ville tydeligvis ikke gå surr i tellinga for noen pris.
- Det verste med å ha båt?
- Når dassen og septiktanken går føyken.
- Uff, det høres fælt ut?
- Noe ordentlig dritt, faktisk.
- Er du glad i ruskevær?
- De som sier ja til noe sånt sprøyt ljuger. For øvrig lønner det seg å ta værmeldingene høytidelig. Når værprofetene melder om storm på vei mot svenskekysten, legger man seg ikke på utsiden av moloen i Strømstad. Jeg gjorde det, og ble nesten rent senk et par timer etterpå. Da blåste det 30 sekundmeter på havna. Kom meg på mirakuløst rundt moloen og fikk festet ei trosse til en svenske. Det var et kaos uten like. ”Hiv ankeret”, skrek han. Jeg forklarte at jeg ville ro ut med det etter at fortøyningen forut var klar. Hvorpå svensken resolutt heiv tauet på sjøen og vendte meg ryggen. Kjekk kar, hva?
- Men en reddende engel fant du vel?
- Javisst. Fjernsynsgeneral Tor Strand til og med. Han lå der med seilbåten sin.
- Hva synes du egentlig om båtfolk i Norge?
- Verdens største optimister. Vi lever ustanselig i håp om at Ekvator skal bli gjenstand for en global forflytning!

Bildet:
Yngvar Numme kjørte traff ryggen til ormen fra Loch Ness - på vei til Tønsberg…

Kvikk Lunsj på skjæret

Hørt om han som en sen lørdagskveld kjørte på skjæret utenfor Kragerø? Han satt sovende bak rattet i sin daycruiser da politiet sent om lenge nådde frem.
-Nå hvordan står det til med deg, spurte politimannen
- He, svarte mannen og forsøkte å se opp til politimannen med et tilsløret torskeblikk.
- Har du drukket, spurte politiet.
- Neida, svarte mannen og sovnet igjen
- Han ble ristet våken, om bedt om et ærlig svar på spørsmålet.
- Nei, h´akke det, svarte man, men ånden var ikke til å ta feil av.
- Ser det, svarte politimannen ironisk.
- Du kan´ke se det, veit du, snøvlet mannen.
- Joda, svarte politiet, jeg ser at du har stappet Kvikk Lunsjen din inn i kassettspilleren…

Robåt uten årer

Min kone mente jeg burde gå til anskaffelse av en robåt med årer. Både miljøvennlig og sunt, mente hun. Jeg kjøpte robåten, men droppet årene. Den lille elektriske vispen var jo like billig som årene, dessuten så mye mer behagelig for en som elsker å lese avisen til sjøs. Med ny teknologi kan du holde deg oppdatert i en robåt.