Leder: Aktiv læring

Det er et engelsk uttrykk som heter ”Learning by doing” – eller fritt oversatt til norsk – man lærer ved å praktisere. Slik er det uten tvil når man skal ferdes til sjøs med fritidsbåt. Tidligere var det slik at de fleste som fartet langs kysten hadde fått opplæring i sjømannskap av sine foreldre fra barnsben av, og både tempo og båtstørrelser var helt annerledes. Nå er verden ganske annerledes. Det som vi i guttedagene betegnet som slagskip er nå vanlig familiebåtstørrelse og ofte også anskaffet som første båt uten at man har gått gradene og fått med seg alle de gode rådene fra forrige generasjon. Det er utfordrende, både for de det gjelder, men også for de som har masse erfaring og de som har sin arbeidsplass i tilknytning til sjøen.

Mange av nykommerne ønsker ikke å dumme seg ut men å lære. Da blir det som regel ved å praktisere, forsøke og feile uten annen korreksjon enn ved å smugtitte på hvordan andre gjør det. Vi har sett mange eksempler på det i sommer. Det gjør oss litt bedrøvet, både fordi de erfarne ofte har en hånlig holdning til de som ikke kan, men også fordi praktisk opplæringstilbud er så å si ikke-eksisterende. Den teoretiske opplæringen er på plass – om enn ikke obligatorisk for alle ennå, men å håndtere redskapen er stort sett opp til en selv. Landets båtforeninger er flinke til å drifte og vedlikeholde båthavnene sine gjennom dugnadsarbeide, og mange arrangerer også kurs til båtførerprøven. Men burde ikke også alle foreninger lage fadderordninger der de drevne som en del av sitt dugnadsarbeide sto for praktisk båtopplæring av alle nye medlemmer og fungere som mentorer? Det skorter ofte på basiskunnskaper som å sjekke hekkbølgene sine, klargjøre trosser og fendere før man kommer i havn, manøvrere til og fra kai, ankre opp med riktig lengde på ankerkjettingen, bruk av daumann og andre enkle operasjoner som mange tar for gitt at man kan.

Det varmer et båthjerte å lese om familien Hartmann i dette nummer av Båtmagasinet. Familien som ikke var særlig båtvante, men som kjøpte sin første båt – en RIB – som de dro på tur med. Ikke akkurat det vi forbinder med noen typisk familietursbåt, og i hvert fall ikke til ferie- og overnattingsturer. Men det visste ikke familien Hartmann, så de rigget seg til med presenning og køyeplass foran styrekonsollen og dro på tur. Sjølivet har gitt mersmak. De har funnet glede i det enkle sjølivet som er oppnåelig for alle, og har også lært seg båtlivet gjennom å praktisere. Man trenger nødvendigvis ikke tre lugarer, bysse, salong og toalettrom for å dra på båttur og ha det fint. Dessuten kan man ofte komme steder som flybridgebåtene ikke har sjanse til å gå. Det er vår artikkel i dette nummer om noen av de trange og idylliske ledene et eksempel på. Det finnes sikkert mange andre slike vannveier som gjør at man kan gå innaskjærs med småbåt der alle de større må ut til havs i all slags vær. Tips oss om flere av disse ledene.

Nå når dagene så smått begynner å bli kortere og mørke høstkvelder begynner å dominere, så husk at sesongen ikke er over. September kan by på eventyrlig flotte båtturer med godvær og nesten tomme uthavner. Ferierushet er jo over og mange har allerede pakket ned utrustningen for vinteren. Det er det ingen grunn til for alle oss som trives på sjøen.