Leder: Fart og avstand

For her er meningene mange og sterke. Det så vi sist nå i høst der et forslag om felles fartsgrenser på sjøen for kommunene Tønsberg, Stokke, Nøtterøy og Tjøme kom på bordet. Det vil si store deler av Vestfold-skjærgården, og det som mange kaller for indrefileten i Oslofjordskjærgården. Tønsbergs Blads nettsider ble pepret med kommentarer, og leirene var to – de som syntes det var fornuftig med felles fartsgrense, og de som ikke synes at man skulle ha noen generell fartsgrense i det hele tatt.

Reglene skal i følge forslaget være slik at alle steder i skjærgården innenfor øyene vil det være en generell fartsbegrensning på 30 knop og fem knop innenfor 100 meter fra land, og som skal gjelde hele året.
– Vi innfører reglene av hensyn til trygghet og sikkerhet for dem som ferdes på sjøen, sier havnesjef Per Svennar i Tønsberg.
Gode intensjoner, sier vi, men hvor i all verden har man det fra at trygghet og sikkerhet blir ivaretatt i 29 knop, men ikke i 31 knop? Hva er det som er så magisk med 30 knop? Og hvordan mener man at en slik grense skal kunne håndheves?

Med én politibåt i distriktet som vel bare har noen få gangtimer i året – og da hovedsakelig i fellesferien - som også skal brukes til å kontrollere promille, ferdsel innenfor 5-knops sonen, lanterneføring, nye båtførerbevisregler, vannscooterkjøring, at det er riktig antall redningsvester om bord og andre og stadig flere pålagte oppgaver, sier det seg selv at en 30-knops grense innenfor øyene og en 5-knops grense nærmere enn 100 meter fra land vil bli en papirtiger og fullstendig umulig å etterkomme og håndheve. Vi synes synd på den politimannen som skal bøtelegge en båtfører for disse bestemmelsene. For hvordan skal han kunne måle – og bevise - om en båt kjører i 30 eller 31 knop? Gjelder det fart gjennom vannet, eller over grunn? Med strøm og vindfaktorer, og i båter uten fartsmåler er det umulig å vite om man kjører akkurat under eller over 30 knop.

Og politimannen kan jo ikke stille seg opp på en fjellknaus med laserpistolen heller, for båtene kommer jo ikke bare rett mot ham, men i alle vinkler. Og hvordan skal han kunne bevise at en båt har kjørt for fort 95 meter fra land? Før han får stoppet båten, har den jo drevet adskillige meter, og skal man da forlange at en båtfører kjører med avstandsmåler? Vi synes det er synd at skattebetalernes penger skal kastes bort på byråkratisk behandling av slike saker med høringsrunder og adskillig saksbehandlingstid i minst fire kommuner.

De pengene burde heller vært brukt til å sette opp skilt i trange sund og uthavner der folk ferdes og ankrer opp med for eksempel følgende tekst: ”Vis hensyn, kjør sakte og ikke lag bølger”. Sannsynligvis mye mer virkningsfullt og langt billigere. Og så slipper man lange og kostbare rettsrunder i etterkant der folk nekter å godta eventuelle forelegg og bøter. Det må uansett være en håpløs oppgave for påtalemyndigheten å legge fram bevis i slike saker.

Vi er sikre på at dersom kommunene bruker pengene på skilt og bevilger noen ekstra kroner til båtforeningene i distriktet, vil de påta seg å sette opp skiltene der de mener det er behov for dem, for de vet sikkert mye bedre enn kommunale byråkrater hvor skoen trykker. 

Hans Due