Leder mai 2008 Idyll og redning..

Leder mai 2008 Idyll og redning..

Romantikken rundt båtlivet ligger som et fastfrosset bilde i hjernen til mange mennesker. Sol fra skyfri himmel, ikke et vindpust, 25 varmegrader i luften, taktfaste futt fra en snekkemotor, solbrune kropper, glad skråling fra badende barn iblandet et og annet måkeskrik, duften av salt hav iblandet nystekt makrell. Lav klukking fra småbølger mot en oppankret skrogside og blikket vendt mot en skjelvende horisont fra et oppvarmet hav. Kan man bedre ha det her på jord?
Det er nå det begynner. Vi skriver begynnelsen av mai måned. Båtlivet er i full gang for veldig mange. Noen skal oppleve dette vidunderlige samspillet mellom båt og sjø og mennesket for første gang. Det er drømmebildet som har drevet de fleste til dette. Klisjeen skal bli virkelighet. Selvsagt vet vi alle at det er langt mellom akkurat disse drømmeforholdene. Timene når værgudene kaster sin vrede over oss er mange. Tilværelsen kan være en prøvelse under kalesjer med regnet taktfast trommende på tredje døgnet. Når ungene krangler på tilmålt - og alt for liten plass, når boken er lest ut eller TV-signalene er for dårlige der ute i skjærgården til at vi får med oss meteorologens spådommer og kun må stole på vår egen intuisjon. Men vi har et usvikelig håp og tro på at i morgen er alt så meget bedre. Og det er det jo år om annet.
Det er to ting som er bortkastet å diskutere, for vi kan ikke få gjort noe med det. Det ene er alderen og det andre er været. Økende alder kommer ubønnhørlig, og været skifter uansett hva vi foretar oss. Kunsten er å innrette seg deretter. Så vi drar ufortrødent ut på tur med båten. Oppsøker uthavner og gjestehavner og nye jordbærsteder vi ikke visste om. Vi snirkler oss mellom holmer og skjær og holder oss for det meste innaskjærs der det går an. Noen ganger må vi over åpent hav, og da er VHFen trygg å ha. Man vet at man kan påkalle hjelp hvis noe skulle gå galt. Hva hadde sikkerheten på sjøen vært uten årvåkne ører som lytter på nødkanalen 24 timer i døgnet, syv dager i uken, 365 dager i året? Hva hadde sikkerheten på sjøen vært uten redningsskøytene, redningshelikoptrene, andre sjøfarende og ambulansepersonell? For uværet kan komme raskt og overrumple oss. Vi kan få motorstopp eller annen vederstyggelighet ombord. «Min båt er så liten og havet så stort», heter det jo den kjente og kjære barnesalmen, men når vi trenger hjelp der ute på havet kan vel salmen være like aktuelt for stor som for liten, skjønt de fleste av oss vil vel i første rekke heller sette vår lit til våre medmennesker for å få hjelp enn til såkalte høyere makter.
Redningsoppdrag - uansett alvorlighetsgrad - bør være et felles anliggende. Får man havari på en bil langs en landevei, kan man alltids rulle inn på veiskulderen og i verste fall ta bena fatt for å oppsøke hjelp til å komme videre, men får man motorstopp eller er utsatt for andre driftsstanser ute på sjøen, vil man drive hvileløst og ukontrollert rundt uten å vite hva som venter under havflaten, og da er man avhengig av at det finnes fartøyer der ute som kan assistere. Det skal ikke være kommersielle interesser som kniver om å få oppdragene. Berging av liv og eiendom er en samfunnsoppgave som vi som en del av den store Staten skal finansiere. Gjennom våre skattekroner skal vi i fellesskapets ånd sørge for at redningstjenesten både til lands og til vanns og gjennom luften til en hver tid er oppegående med de best tilgjengelige redningsmidler. Et land som flommer over av melk og honning og med 2300 milliarder kroner på bok skal ha - og har råd til det. Et hvert menneskeliv som er reddet er verdt hver eneste krone dette koster. Det handler om politisk vilje. Hvem vil mest og først? Den får vår stemme ved valget til høsten.