Med M/S Smirnoff til Middelhavet

Med M/S Smirnoff til Middelhavet

Fra pub til pub

Det første reisebrevet fra M/S Smirnoff forteller om turen fra Hagaløkka i Sandefjord fram til Minden i Tyskland. Det tok omtrent to og en halv uke å nå Hannover.

Tekst og foto: Bjørn Inge Barbru

Vårt mannskap på denne delen av turen har bestått av Ståle, som forlot oss i København. Han er utdannet kokk, det var følgelig et stort tap da han måtte hjem for å jobbe. Thorbjørn og Gerhard holdt ut helt til Kiel. Roy, som sannsynligvis er den galeste av gjengen har tatt seg seks uker fri fra jobben, og kommer til å være med en stund til. Til slutt er det oss, Terje og Bjørn Inge, og vi skal jo forhåpentligvis holde ut med hverandre et helt år.
Helt siden vi fikk båten i kjørbar stand, har vi hvert år foretatt lengre og lengre turer i hver fellesferie. Den aller første sommeren i 1991, før vi i det hele tatt hadde noen innredning og vi sov på midlertidig oppspikrede rammemadrasser som var arvet av diverse besteforeldre, dro vi helt til Kragerø. Det var litt av en langtur den gangen. Deretter ble det lengre og lengre turer, mest langs svenskekysten, og det toppet seg med en tur til Skagen via Gøteborg i fjor sommer.
Ved avgang søndag 9. juli i år var alle enige om at svenskekysten egentlig ikke var så spennende, og at det var greit å ta den i relativt lange etapper. Vi gikk derfor ruten Smøgen, Marstrand, Varberg, og videre mot Helsingør og billig dansk øl. Vi var innom Helsingør, men kallet fra København var så sterkt at vi dro videre tidlig dagen etter. Endelig i København, vårt første virkelig spennende stopp. Vi satte kursen rett mot Nyhavn, hvor det ifølge tidligere bereiste ombord skulle være både liv, røre og sjarme. På vei inn kjørte vi forbi H.C.Andersens lille havfrue som sitter ved vannkanten, og lokker til seg tusenvis av turister.

Herlige Nyhavn

Etter å ha kastet oss inn foran en av de mange turistbåtene som holder konstant høy hastighet, fikk vi plass et stykke inn i den lille kanalstumpen som danner Nyhavn. Vi kom dessverre ikke helt inn, der hvor det bare er gamle hus, på grunn av en bro som sperret. Den ble kun åpnet for gamle seilbåter av tre, en grei måte å beholde den gammeldagse sjarmen på. Nyhavn var absolutt noe for seg selv. Langs bryggekantene satt en herlig blanding av forretningsmenn i hvit skjorte og slips som spiste lunch og unge interrailere som bare satt og nøt livet.
Vi endte opp i Købens handlegater og Tivoli. Vi var også innom Guiness world of records museum, hvor vi lærte en del rare og bisarre ting. I en by som København, hvor det er så mange kanaler, er det praktisk å ha en liten jolle. Et norsk flagg ble montert bak på denne, og det ble så foretatt en sightseeing.
Da vi dro fra København, kom tåken rullende og like etter var sikten tilnærmet null. Når du ligger i nærheten av skipsleia og radaren viser store skygger som nærmer seg faretruende fra alle kanter, er det best å komme seg til kai. Dette resulterte i at vi fikk en kort stopp i en meget sjarmerende liten by som heter Dragør, som ligger innen sykkelavstand fra København.
Etter en stund lettet tåken, og Rødvig ble endestasjon denne dagen. Innseilingen var noe for seg. Tankene gikk straks til England, nærmere bestemt klippene ved Dover. Disse kritthvite veggene av fjell, med flatt landskap på toppen, var ikke noe vi hadde regnet med å se i Danmark. Etter en drøy sykkeltur innom et krittverk og en gammel kirke, tok vi kvelden. Dagen etter brukte vi på turen mellom Sjælland i nord og Lolland/Falster i sør. Vi regnet med å tilbringe natten på Vejrø, men etter å ha konkludert med at den var ca. 2,7 km lang og bare hadde en liten lokal butikk, fant vi det bedre å fortsette. Vi rundet Lolland og satte kursen sydover. Et stykke ned langs Lolland fant vi en havn merket på kartet, hvor vi søkte ly mot en temmelig kraftig vind som kom noe overraskende på. Det viste seg i ettertid at Tårs, som denne havnen heter, ikke var så mye bedre enn forrige havn. Vi forsøkte å finne et sentrum, men før vi ante det hadde vi syklet forbi.

Kiel-kanalen

Nå var gutta helt klare for en fest og Kiel lokket. Dette, i tillegg til at Tårs jo ikke akkurat var verdens navle, gjorde at vi sikret det meste ombord (inklusive Gerhard som vi stappet full av sjøsyketabletter). Den syv og en halv times lange overfarten gikk ganske så greit, da vi mesteparten av tiden hadde bølgene og vinden rett imot.
Slusene ved Holtenau markerte for oss begynnelsen på kanaleventyret. Kiel-kanalen, også kalt Nordostsee kanal, går fra Kiel til Brunsbüttel som ligger i nærheten av Nordsjøen. Denne kanalen har 100 års jubileum i år og er 100 % kunstig. Dvs. den er meget dyp og går stort sett rett frem. Men det som virkelig er imponerende, er størrelsen på skipene som går her. Det var litt spennende i begynnelsen, når vi ble passert av containerskip og passasjerferger. De er temmelig store på nært hold. På vei ut av Kiel kanalen passerte vi vår andre sluse, og denne gikk like greit som den forrige.
I tussmørket la vi til i en trist by som het Glückstadt. Totalt uforberedt på tidevannsforskjeller på opp til tre meter, hoppet vi i land, klare for å utforske byen. Vi hadde mer flaks enn vi hadde lov til, da det kom to båter sammen inn bak moloen. De spør om de kan få ligge på utsiden av "Smirnoff". Merkverdig tenkte vi, det var jo massevis av plass i havnen. De så at vi var på vei til å forlate båten og spurte om vi hadde tenkt å bli lenge borte. -Noen timer, svarte vi uten å blunke. Da fikk vi lære om tidevannet, og hvordan man skal fortøye når vannet synker mer enn en meter i løpet av en time.
21. juli kom vi til Hamburg, fant en trivelig gjestehavn og hygget oss der hele helgen. Temperaturen gikk opp mot 34°C i skyggen, noe vi kom til å bli vant med etter hvert. I gjestehavnen bodde det en tysk gateartist som pleier å være i Oslo om sommeren. Han har vært der de siste 12 årene, og livnærer seg som oftest på Aker brygge eller Karl Johan. Den lille sorte båten hans pleier å ligge innerst i Frognerkilen. En artig kar, som til og med kunne litt norsk.

Folkefestlig fiskemarked

Etter en runde på byen lørdag kveld, traff vi noen lokale jenter som syntes nordmenn var ganske stas. Da vi utpå morgenkvisten hadde tenkt oss tilbake til båten, ble de ganske overrasket og begynte hårdnakket å overbevise oss om at vi måtte ta en tur på fiskemarkedet først. Skepsisen vår var nok ganske påtagelig, og det må innrømmes at det ikke fristet så veldig å vente til kl 0600 bare for å se på et par stakkars fisk.
I ettertid viste seg at fiskemarkedet i Hamburg søndag morgen er litt av en attraksjon. Og her kom vi rett fra fest og møter et mylder av mennesker. Alt fra bestemødre til småunger, lokalfolk og turister som sprang mellom de mange bodene som ikke bare solgte fisk, men mye annet. Det var ren 17 mai-stemning. Ved enden av dette enorme markedet var en om mulig enda større ølhall. Med levende musikk og iskaldt øl fortsatte festen i den tre etasjer høye bygningen. Kl 09oo ga vi opp og tuslet slitne og fornøyd hjemover mens festen fortsatte for fullt.
Før vi forlot byen, tok vi ned mastene for å komme under de lave broene. Hamburg ligger nesten innerst i en fjord. Etter litt kjøring gikk fjorden over i elven Elbe. Et par timer senere svingte vi sørover, inn på Elbe-Seitenkanal og durte rett inn i et Schiffshebewerk, en heis på 38 m. Det var et 180 meter langt "badekar" trukket opp av et utall hemningsløst tykke wiere. Noen mil etter tok vi en sluse på 23 meter.
I Tyskland er det stort sett gratis å bruke slusene, med unntak av Kiel-kanalen som kostet 32 DM. Ellers er regelen slik at så lenge en følger med en lekter eller to i slusene, slipper man å betale. Dette kan da selvsagt medføre visse problemer, da lekterne som går her har temmelig kraftige motorer. Når de da gir gass inne i et slusebasseng, blir også en båt på Smirnoff's størrelse slengt rundt omkring som en kork, hvis den ikke er blitt fastgjort skikkelig.
Vi har hatt våre problemer. Noen av lekterførerne har nemlig den vanen at de ligger med motoren på en stund etter at de har lagt til. Et sted gikk vi inn i slusen noe for tidlig, før sjåføren ombord i lekteren fant det for godt å slå av motoren. Så snart vi begynte å få strømmen litt fra siden, tok den voldsomt tak i oss. Roy og Bjørn Inge hoppet i land for å gjøre fast, mens båten forsvant med Terje ombord. Alt gikk lynraskt og det endte bra, men gjett om vi var svette!

Ordnung must sein!

Mange kanaler er veldig rette, og når man ikke kan se over kanalkanten, blir det kjedelig. Men ofte går kanalene gjennom landskap som ligger lavere enn kanalen, og da har vi flott utsikt fra styrhustaket. Elbe-Seiten ligner mer på en industriell motorvei enn noe annet. At vi hele tiden kan se hvor langt vi er kommet, ved hjelp nøyaktig oppsatte avstandsskilt angitt i km, gjør likheten enda mere monoton. Hver kanal har nemlig et nullpunkt i den ene enden. Fra den er hver halve km angitt på skilt. For at man skal være helt sikker på hvor man er, har man satt opp enkle merker hver hundrede meter mellom hovedskiltene. På broene over kanalen finnes dessuten skilt med broens navn og nummer, samt en avstandsanmerkning i forhold til tidligere nevnte nullpunkt. Dette er også angitt i km, men med tre desimaler for sikkerhets skyld. Her er ingenting overlatt tilfeldighetene.
Like ved Wolfsburg slutter Elbe-Seiten kanalen og vi gikk videre inn i Mittelland kanalen.
26. juli nådde vi Hannover.Hyggelige båtplasser viste seg å være mangelvare, så vi endte opp ved en parkeringsplass til et boligstrøk. I det vi la til, kom en svenske forbi. Han ville finne en litt mer sentral plass. Vi fikk vite at han som reisefølge kun hadde hunden sin og at de hadde forlatt Ørnskøldvik i Nord Sverige i mai og han satset kun på å nå Middelhavet før vinteren med sin 35 fots Vindø seilbåt.

Kanaler i etasjer

Vi hadde litt problemer med å finne fram i Hannover og vi fortsatte langs Mittelland kanalen.
Vi har et kanalkart som dekker midtre del av Europa, dvs. det går fra Kiel til Zürich. Det kan til tider være litt grovt, men det går. Da vi nærmet oss dagens mål, Minden, følte vi det litt annerledes. I følge kartet vårt delte kanalen vår seg i fem ved Minden, og forvirringen var total. Vi kjørte forbi kanal nr.1 og denne førte rett til en sluse. Kanal nr. 2 og 3 speidet vi lenge etter, inntil vi plutselig så dem under oss. Vi kjører på Mittellandskanalen og den går på en bro over en annen kanal. Fra vår kanal gikk det altså en avstikker ned til den andre i hver ende av broen. Kanal nr. 5 var da fremdeles Mittellandskanalen, og vi kunne bare kjøre rett fremover, uten å bry hodene våre noe særlig. Men det å kjøre over andre båter med vår egen båt, var spesielt.
Etter broen fant vi en plass langs kanalen hvor det lå andre likesinnede. Minden var en flott liten by, med et veldig koselig sentrum. Vi gjorde nok denne byen urett ved å dra videre allerede neste dag, men unnskylder oss hele tiden med at vi skal samme vei tilbake (kanskje). Så etter noen italienske kuleis, tok vi kvelden. Dagen etter skulle vi ut på Dortmund-Ems kanalen, og hadde Münster, Tysklands tredje største universitetsby, som mål. Den skal vi fortelle mer om i neste brev, og inntil da skal vi nyte den tyske gjestfriheten.