På kaikanten - Bølgeblikk mm

Bølgeblikk:

På nye spor

Et lett dryss av snø falt over havna og la seg vått på frontruta. I salongen var det godt og varmt, og vi ante at våren snek seg nordover fra Biscaia eller nedi der.

-Du, sa jeg til rederinnen som satt i sofakroken med en bok i fanget og en kopp varm kaffe foran seg på bordet.

-Ja? Sa hun.

-Kanskje vi skulle finne på noe annet til helgen?

-Å,ja? Gjentok hun og myste over kanten av boka.

-Ja, vi det finnes jo andre ting å ta seg til enn å dra ombord her, sa jeg.

Hun la boka helt ned i fanget.

- Det suser sånn i dieselvarmeren, kan du gjenta? sa hun.

Og jeg gjentok. - Jo, jeg sa at det finnes jo andre ting å bruke helgen på enn å sitte ombord her og bla i gamle båtmagasiner, sa jeg. Så kanskje vi skulle finne på noe annet neste helg.

Hun ble bekymret i blikket.

- Er det noe galt, spurte hun.

- Nei, hva skulle det være, sa jeg.

- Varm i pannen, verker det litt i leddene?

- Nei, det.....

- Stikker det i brystet, visner venstrearmen?

- Nei, føler meg bra, jeg...

- Du ser ikke røde prikker? Ingen tåkefornemmelser i synsranden?

- Nix.

- Husker du hva jeg heter? Bryllupsdagen vår? Når barna ble født?

- Jada, jada, jeg er sterk og klar både i kropp og hode, sa jeg.

- Da må det være noe annet, da, sa hun, litt lettet i tonefallet.

- Ja, selvfølgelig. Jeg mener jo bare at hele livet handler jo ikke om å være på vannet hele tiden, da!

- Har du tenkt å overraske meg med en tur til syden, kanskje? Sandstrand, palmer, drinker i høye glass med paraply oppi, sa rederinnen med håp i stemmen.

- Nei, ikke tull da, du vet jo at passet mitt er gått ut og at jeg ikke har rukket å skaffe meg et nytt ennå.

- Når var det det utløp, sa du.....?

- I 2005. Men det er ikke det som er poenget. Jeg tenkte at vi kanskje skulle legge ut på en liten togtur til helgen. Tog er bra. Behagelig å reise med, vet du. Litt søvndyssende, nesten som å være i båt...

Det ble stille i salongen. Jeg så rederinnen jobbe med tanken om noe nytt, og kanskje lurte hun på om det var noen skjær i sjøen eller ugler i mosen. Hun så skeptisk ut.

-Tror jeg tar meg en lite glass konjakk, sa jeg. Du også?

-Nei, takk, klarer meg med kaffen foreløpig, sa hun.

Jeg tok en god slurk, rullet væsken rundt i munnhulen og svelget med fryd.

-Jo, ser du, sa jeg. Saken er at den at jeg har fått et par gratisbilletter. Og det vil jo være dumt å ikke bruke dem, ikke sant?

-Til toget? undret rederinnen.

-Nei, til båtmessa på Lillestrøm, sa jeg.

Det ble still et øyeblikk. Så løftet hun boka igjen.

Tror jeg tar den konjakken likevel, jeg, sa hun.

MorMajor

På leid kjøl i båthimmelen

Endelig et skikkelig chartertilbud for motorbåtfolk, i vakre Kroatia.
Tekst og Foto: Jon Winge

På ett punkt er seilerne heldigere enn motorbåtfolk. Når de ønsker seg mer av alt, har de nesten en hel verden av chartermuligheter å boltre seg i. Hvorfor er chartertilbudet så dårlig på motorbåter? Noen har vitterlig prøvd, blant andre Fjord Adriatic Club tidlig på 1990-tallet. Det var et ærlig og ordentlig gjennomført norsk forsøk på å etablere et chartertilbud i Adriaterhavet, med norske Fjord 880-båter. Men det gikk altså ikke.

I de senere år har chartervirksomheten blomstret, og enkelte av kroatene har forstått at motorbåtfolk også er charterinteressert.

Smektende Dalmatia

Det skal mye til å matche Dalmatia, det kroatiske farvannet i Adriaterhavet. I Kroatia er de glade i fremmede og legger seg i selen for at du skal trives. Det er jo ikke lenge siden de fikk fred, og de er lykkelige over endelig å tilhøre den fri verden. Farvannet er overstrødd med øyer. Den reelle kystlinjen er 960 nautiske mil lang og rommer etter sigende 1185 øyer.

Drømmecharter

I de senere år har chartervirksomheten blomstret, og enkelte av kroatene har forstått at motorbåtfolk også er charterinteressert. Disse satser nesten like sterkt på motorbåtflåten som på seilbåtflåten sin. Tilbudet er derfor stort.

Travle havner, null stress

Det er blitt en del charterbåter etter hvert, og når kvelden nærmer seg, strømmer mange av dem til de organiserte havene. Det er hele 50 stykker av dem, og de er imponerende godt organisert. Når du anløper, møtes du av havnekapteinen, gjerne i gummibåt, eller han står ytterst på piren og tar imot deg, og så blir du anvist plass.

Komme seg dit

Det er etter hvert flere som selger charter fra Norge. Siste skudd, som også leier ut motorbåter, er norske Zappa AS (tidligere Dessalator) som allerede har betydelig chartererfaring. De er agent for NCP, et av de største og mest profesjonelle selskapene med utgangspunkt i Mandalina Marina, Šibenik, én times biltur fra Split.

”Ikke helt koko, da”

Dag Høili, sønn av Europris-gründer Terje Høili avbestiller den 32 meter lange Princessen han bestilte i 2009.

Av Lars Kristian Larsen
Det har lenge vært kjent at Dag Høili, blant annet kjent fra "Norges rike" på TV3 i 2009 bestilte en Princess 32M. Men båten er nå avbestilt, skriver Kapital i sin siste utgave. Fra før av hadde Høili en 95 fots Princess (se video på www.batmagasinet.no).

Den gang uttalte Høili til Finansavisen at han hadde fire unger og tre hunder og derfor trengte plassen i sin nybestilte 105-foter. I dag har pipa fått en annen lyd.

-Jeg er ikke helt koko og bruker 75 millioner på en båt heller, sier Høili til Kapital.

Den nye 32 meter lange Princessen, som var en av hovedattraksjonene på London Boat Show, er nå solgt til en libaneser.

Høilis 95-foter ble levert som innbyttebåt da han kjøpte 105-foteren. Den minste båten går nå i charter gjennom Lunde yachting, mens Europris-sønnen står uten båt. Hva han tjente på salget vil han ikke ut med.

- Dette var en ren businessdeal, sier Høili til bladet.

Min største tabbe:

Fra tidenes morgen, det vil si oktober 1985, bidro skuespiller og båtmann, nå avdøde Sverre Holm, med en av tidendes største seriesuksesser i Båtmagasinet; ”Min største tabbe”. I hver utgave, trofast i seks år påkalte spalten smil og latter – og mye gjenkjennelse for alle på sjøen. Knapt en kjendis med båt slapp unna spalten. Vi gjengir noen kortversjoner av ”Min største tabbe”.

Buklanding på badestrand

- Det finnes ikke maken til Norge og det norske båtlivet, smilte Sverre Holms gode venn, Carsten Byhring, midt på 1980-tallet. Men hadde han gjort noen tabber til sjøs? Selvfølgelig. Han var på nattseilas med skøya ”Turelja” til Tønsberg.

- Vi dro ut fra Oslo i skikkelig møkkavær. Om bord var min kone Bjørg og våre venner Leif Wærenskjold og Ernst Sørensen. Allerede utenfor Nesodden protesterte Bjørg vilt og ville settes i land omgående. Jeg fikk henne så vidt av i en steinrøys like ved Tangen. Jeg måtte videre på grunn av en jobb i Sandefjord.

- Etter en meget strabasiøs reise, spesielt for mine venner Leif og Ernst, som nok hadde tenkt seg sjølivet noe annerledes, manøvrerte jeg ved hjelp av fyr og lykter inn i sundet ved Foynland sent på kvelden i stupende mørke. Vi klappet til ved en fjellvegg og fortøyde.

Våre to venner var imidlertid svært betenkte angående styggværet. Vindkulene røsket skikkelig i skroget. De nærmest ba meg om å gå litt lenger inn i sundet.

-Vel, jeg kastet loss og lot det stå til. Navigerte det beste jeg hadde lært etter blinkende lys i nattemørket. Holdt unna for rødt, og gikk på hvitt etter beste oppskrift. Plutselig fikk jeg en rar fornemmelse av stillstand. Motoren gikk riktignok sikkert og trutt. Alt var i sin skjønneste orden, men noen lys på styrbord side gjorde ikke tegn til bevegelse. Nysgjerrig tittet jeg over rekka med lommelykt og fikk syn for saken. Vi sto dønn stille. Jeg begrep ingenting. Studerte kartet. Og begrep plutselig alt.

De hvite og røde blinkene som kom og forsvant, og som jeg hadde navigert etter, var billys fra en vei som svingte på tverts noen 100 meter forut. Vi hadde helt umerkelig buklandet i myk sand. Det var bare å kaste dreggen og legge seg.

Da neste dag opprant med sol og pent vær, ble vi brått vekket av en buldrende sinnatagg som sto og skrek til oss ved siden av skøyta.

I en fart kom jeg meg på dekk og så at vi befant oss godt plantet på en badestrand.

-Hva i all verden gjør dere på stranda mi? Brølte gubben iltert.

- Kan det være så vanskelig å se? Spurte jeg forundret.

- Han skulle bare sette i land oss, kom det lakonisk fra noen bak meg. Der sto Ernst og Leif allerede med ferdigpakkeden kofferter, klare til å gå i land.

- Går det noen buss til Tønsberg herfra? Spurte Leif vennlig.

- Ja, holdeplassen er like her oppe på veien, svarte mannen, som nå hadde roet seg betraktelig. – Jeg skal vise dere.

- Meget elskverdig, bemerket Ernst belevent, og steg ned i sanden med skoene under armen. Leif fulgte etter. Begge syntes nå å være uhyre lettet over å ha fast grunn under nakne føtter, og utviste et stålende humør, da de henvendte seg til meg;

- Må vi få takke så meget for en opplevelsesrik sjøreise. Måtte kommandørkapteinen ha en fornøyelig tur videre…

Satser etter 100 år

En av Norges eldste båtforhandlere, Herholdt Andersen i Tønsberg, har åpnet ny stor butikk etter snart 100 år i bransjen.

Av Hans Due
Dagens to generasjoner Herholdt Andersen i Tønsberg, pappa Sam(t.v.) og sønnen Pål, er stolte av de nye lokalene.

Det var i 1912 at båtbutikken til Herholdt Andersen ble åpnet i Tønsberg sentrum. Siden den gang har butikken blitt flyttet én gang ned til brygga i byen, den gang nærmest "ut på landet", i dag midt i byen. Men de alderstyngede lokalene har blitt for små for en av sør-norges mest tradisjonsrike butikker. 3. januar åpnet de en splitter nye butikk med store, lyse utstillingslokaler på til sammen 1.600 kvm over to etasjer på Træleborg i Tønsberg.

De gamle lokalene, som så mange båteiere har vært innom for å skaffe reservedeler og fiskeutstyr opp gjennom årene, skal fortsatt bestå med en liten utstyrsavdeling. Vil man handle båt eller spesielt tilbehør, må man gå et par hundre meter til den nye butikken.

Imponerende båthåndtering

Under en ferie i Thailand tok vi en dag en båt til en øy. Imponerende båthåndtering.
TEKST OG FOTO : TERJE BØLSTAD
I mangel av havner, ble passasjerene hentet og levert rett på stranda. Selv i pålandsvind og relativt stor sjø. Alle båtførerne viste en imponerende god håndtering av båten sin – som vi ikke har sett maken til. Og båtene var store og tunge, godt over 30 fot.

Når de skulle hente eller levere passasjerer, snudde de hekken mot stranda, kjørte/heiste opp motoren, og kastet anker forut i en avstand av 30 meter fra land. Så lot de seg drive med vind og bølger mot land. Enkelte ganger ble båtene kastet opp og på tvers av bølgene. Det så skremmende ut, men det lot ikke til å påvirke disse gutta. Ved å gi ut eller stramme inn ankertauet, lot de så båten drive nesten helt inn – bare et par meter fra land. Så kunne passasjerene gå av eller på.

Sett fra deres side, kunne dette være ganske skremmende – og ikke ufarlig – fordi båten ofte beveget seg kraftig opp og ned i bølgene. Når båten skulle ut igjen, dro føreren seg ut noen meter med ankertauet, senket ned motoren litt, og begynte å jobbe med å komme seg utover. De løp fram og tilbake mellom motorkontrollen/rattet og ankeret forut, halte i tauet, kjørte motor, og fikk båten lenger og lenger fra land. Selv om de mange ganger ble slått tilbake av bølgene, var båtførerne like rolige og behersket. For dem var dette en vanlig dag på jobben. For oss så det skremmende ut. Vi så aldri noen som ikke lyktes!

Du kan kanskje bli like dyktig. Men det krever øvelse. Begynn eventuelt å trene langt fra land!