På kaikanten

Paragrafer

Akterdekket, en mild sommerkveld i juni.

Rederinnen sitter til babord i en høyrygget stol. Foran og mellom oss et firkantet bord i teak. Bordet er festlig pyntet med to

glass hvitvin. En nedadgående sol kaster smale lysstriper som funkler i dugg på glassene.

-Har du det bra nå? spør jeg rederinnen.

- Kan ikke ha det bedre, svarer hun og løfter på glasset.

Stillheten senker seg - og jeg lar den synke ennå en liten stund.

-Du synes ikke det er litt trangt bak her da? spør jeg tilfeldig. Rederinnen aner ugler i teaken og ser avventende på meg.

-Nei, jeg kom bare plutselig til å tenke på barnebarnkonvensjonen, sa jeg.

-Barnebarnkonvensjonen?

-Ja, den er nedfelt av FN og greier, sa jeg. - Det er med andre ord ikke noe man bør ta lett på. Og siden vi har to barnebarn på gang tenkte jeg at vi bør forberede oss og legge forholdene til rette. Tilfeldigvis husker jeg paragraf 27.

Rederinnen så skeptisk ut. Jeg trodde kanskje hun så langt ut i sesongen hadde glemt mitt tidligere forslag om å søke sjømannsfradrag, og dermed mindre skatt for å bekoste større plass.

- Mye trafikk i havna her i kveld, sa jeg for å avlede oppmerksomheten. Jeg aktet å komme tilbake til saken på et senere tidspunkt. Men hun slapp den ikke.

-Paragraf 27?

-Å, den ja - jo, ser´u. Den er sånn:

Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Foreldrene, eller andre som har ansvar for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre de livsvilkårene som er nødvendig. Staten har plikt til å støtte de foresatte.

Og jeg fortsatte:

- Glem det med foreldre. Når barnebarna er ombord er det jo vårt ansvar å tilby god levestandard. Men merk deg siste avsnitt, det om staten.

-

Ja?

-

Ja, staten skal støtte de foresatte, altså oss. Og vi bør jo i det minste kunne tilby en kabin til hver av barna, og noe større tumleplass på akterdekket. Hva tror du staten sier om sånn ca. 39-40 fot? Kan få mye levestandard inn på den størrelsen, eller hva?

 -Ja, det tror jeg helt sikkert, sa rederinnen.

- Og fordi staten ønsker trygghet for små barn tror jeg helt sikkert de utstyrer den nye båten med radar, VHF, autopilot, lettbåt og flatskjerm også, sa hun.

Jeg nikket og var helt enig. Tror vi er inne på noe der, tenkte jeg. Men det var noe med uttrykket i øynene hennes som sa meg at hun muligens pønsket på mytteri.

-

Paragraf 100, sa hun.

-

I barnebarnkonvensjonen?

Grunnloven, sa hun:

-

Ytringsfrihet bør finne sted.

-

Ja?

-

Tullebukk! sa hun.

Stillheten senket seg påny.

-

Påfyll? spurte jeg.

-

Ja, takk, sa hun.

MorMajor

Min største tabbe:

Fra tidenes morgen, det vil si oktober 1985, bidro skuespiller, båtmann og nå avdøde Sverre Holm med en av tidendes største seriesuksesser i Båtmagasinet; ”Min største tabbe”. I hver utgave, trofast i seks år påkalte spalten hans smil og latter – og mye gjenkjennelse for alle på sjøen. Knapt en kjendis med båt slapp unna spalten. I anledning vårt 25 års jubileum gjengir vi fremover noen kortversjoner av ”Min største tabbe”.

Leif Juster:

Propeller som blomkålører

- Når sant skal sies, hadde jeg så lite greie på båt at jeg kjørte rundt i seks år uten å fjerne varetrekket. Trodde det skulle være sånn. Til beskyttelse mot vannet, humrer Leif Juster.

- Men lommekjent i fjorden er du blitt med årene, spurte vår mann Sverre Holm i sin faste spalte her i bladet Min største tabbe i julenummeret 1988.

- Årene? Jeg har da ingen robåt. Men godt kjent er jeg blitt. Det finnes ikke den stein eller det skjær i hele fjorden jeg ikke har hilst på. Det føres nesten som de har et horn i skutesida til meg. Kanskje ikke så rart etter all den knuffinga de har vært utsatt for. Her er snakk om reale kilevinker. Ikke minst med propellbladene.

- Høres kostbart?

-Å Ja! Leif skotter flirende på meg.

– Jeg har ikke tall på alle de propellene jeg har skifta. Med vingeblader som blomkålører har jeg kommet meg inn til Volvo på Oksenøya. Det er folk der som er oversanselige, for ufattelig nok står dem alltid klar på brygga og venter med ny propell. Kanskje hører dem lyden av meg helt ute i sundet. Så jumper det en mann om bord og i løpet av noen minutter er jeg klar for nye skibbrudd.

- Jeg dro ut til Filtvet engang for å besøke Einar Sissener. Båten var ny den gang og av redsel for at noen skulle knabbe den fjernet jeg bensinslangen.

- Skjønner.

- Etter noen timer sammen med en haug med kolleger, sa jeg takk for meg og rusla ned til båten igjen, starta motoren og vinka farvel til de andre som hadde tatt oppstilling på verandaen. Feide av sted med løftet hode noen hundre meter før båten stansa. Realt motorkutt til voldsom begeistring. Applaus og later gjallet over havna i Filtvet. Mens jeg lå der og dulpa mot noen steiner inne på grunna. Syntes liksom sortien min ikke holdt vanlig mål. Og hvor pokker hadde jeg gjort av bensinslangen? Gravde febrilsk i lommene. Borte vekk. Fant den omsider i en gummistøvel og pustet lettet da motoren igjen tente på alle pluggene før jeg selv gjorde det. Dro på alt båten var i stand til, skulle liksom triumfere og sto i stram givakt med hånden til lueskyggen. Men det dem heldigvis ikke fikk med seg på verandaen var at i det jeg forsvant rundt odden, braste jeg over et flatskjær i 30 knop. Til fjorten i stil tok båten, med meg kravlende rundt på dekket, sjøen etter et hopp på nærmere ti meter og med bare et par av propellbladene intakt.

- Bruker du sjøkart?

- Nei, hva skal jeg med det som kjenner fjorden så inngående. --Aldri gått deg vill, altså?

- Vel, min lokalkunnskap fikk seg riktig nok et skudd for baugen da jeg var ute og besøkte Robert Levin og Kjell Bækkelund, som en gang bodde i ei hytte ved Steilene. Vi hadde det veldig koselig, og natten falt umerkelig på, det samme gjorde mørket. Jeg så ikke annet enn blinkende fyrlykter da jeg bega meg derfra. Med god grunn forholdt de seg noe skeptiske til min hjemtur. Det skulle vise seg å holde stikk, for jeg rotet meg aldeles bort.

Havna omsider helt inne i bukta ved Bygdøy Sjøbad. Brukte til og med flere timer på å finne veien ut igjen. Etter først å ha vært innom Bestumkilen, surra jeg meg bort igjen i Snarøykilen. Var også innom flyhavna på Fornebu før jeg gikk på land oppunder Grimsøya. Omsider brøt dagslyset gjennom og jeg fikk øye på Høyerholmen rett forut. Da var jeg reddet. Tørna helt rundt og tøffa inn i Vendelsundet i soloppgang.

En lang natts ferd mot dag for den båtglade Leif Juster.

Gå på vannet – du også

TEKST OG FOTO: NILS GJERSTAD

 Alle har lyst til å gå en tur i den morsomme plastikkboblen Funballz.

- Funballz er en diger oppblåsbar badeball som det er mulig å

oppholde seg inne i. Ballen blir sjøsatt og den som er inne i den kan løpe rundt på vannet uten å bli våt, forklarer Andreas Greve-Isdahl, bergensgutten som står bak Funballz.

Ballen utfordrer balansen. Vi tror han når han sier at det er en helt spesiell følelse å gå på vannet. Andreas er kjent for å ha mange baller i luften – eller kanskje i vannet?

- Allerede som tenåring jobbet jeg med min søster i Arendal med å selge boller og bakevarer fra båt til alle båtturistene, det var en stor suksess og ble min sommerjobb i mange år. Siden det har det vært mange prosjekter.

Historien med Funballz begynte da Anders og hans partner

hadde lyst å starte noe sammen.

- Etter mange rare ideer landet vi på Funballz. Responsen har vært fantastisk, både barn og voksne elsker den. Vi er nå til stede i tre land, i tillegg til Norge, Danmark og Sverige.

Kommer først til høsten

Vestfold-politiet drar halve kloden rundt for å finne seg en egnet politibåt.

Det flytende politiet rir på en RIB-bølge for tiden. Sist ut er Vestfold-politiet som gjennom hele sommeren skal gå i lengsel etter sin nye RIB som kommer fra New Zealand engang i august. De har som kjent solgt alle sine båter og skal satse alt på en hest. I påvente av levering skal de kjøre rundt i en lånt RIB, men den mangler i skrivende stund fortsatt blålys. Targabøylen ligger landfast i England som følge av transportarbeiderstreiken.

Nå mener politiet at den nyinnkjøpe RIB-en fra den andre siden av jordkloden, den koster 1.7 millioner kroner, skal gjøre jobben for alle de tre båtene som tidligere var i tjeneste. Den går så mye fortere, 55 knop med sine to 300 hk utenbordsmotorer, og tåler de værutfordringer som havet utenfor Tønsberg Tønne og Rakke kan by på. Men full glede av det opplegget får jo ikke lovens lange arm i år. Den kommer først etter årets sommerferie.

Den nye 28 fots Protector fra Raygass Boats er en skikkelig båt, men det er jo trist at politiet ikke kunne finne et alternativ litt nærmere, for eksempel i Norge…

Hybriden en gimmick?

 Mens flere og flere båtbyggere satser hybrid, tror ikke alle motorprodusenter det er veien å gå.

Verken Mercruiser, Yanmar eller Volvo Penta har hybridmotorer i produksjon. Utviklingssjef Lars Ljungqvist i Volvo Penta sier til det svenske båtbladet ”Vi Båtägare”:

-Ærlig talt synes jeg dette er en gimmick. På en bil kan jo bremseeffekten anvendes til batterilading, men det fungerer ikke på en båt. I stedet må ladingen skje via dieselmotoren og det er knapt en miljøgevinst. Han mener få mennesker er villige til å betale ekstra for de fordelene hybridmotoren medfører.

- Vi ser ikke helt effekten. Hvorfor betale så mye ekstra for å kunne putre inn og ut av havner lydløst med elmotor? Vel ute på havet bruker du likevel dieselmotoren. En moderne diesel er støtsvak på lave turtall, sier Lars Ljungqvist, som poengterer at Volvo Penta i stedet fokuserer på stadig reduksjon av drivstoff-forbruk med systemer som IPS.