Svinøy fyr

Utpostens siste vokter

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Alle som ferdes langs kysten har fått med seg navnet Svinøy i værmeldingen. Og den som tar turen over Statthavet kan observere klippen med fyret langt til havs, sørvest for Skorpa. Der ligger hun som en utilgjengelig steinknaus i disen, om du kan se henne i det hele tatt. Fyret var bemannet i nøyaktig 100 år, fra 1905 til den ble avfolket i 2005, og er en av de viktigste meteorologiske observasjonspostene på kysten. Hver tredje time, året rundt siden 1955 har været blitt rapportert herfra til Oslo, og videre ut i verden. Observasjoner og kunnskap man føler en ekstra stor trang til å ta del i, hver gang man tenker å stikke baugen ut forbi Gamla nordover Statt, eller skuer sørover leia fra Flåvær og lurer på om seilasen rundt vestkapp blir levelig.
Den siste vokteren
Sommeren 2007 fikk vi uventet tilbudet om å slenge oss med et helikopter ut til Svinøy, en gnistrende sommerdag. Event-firmaet 62º Nord i Ålesund hadde en plass ledig, og fristet en bladfyk med en opplevelse mer eksklusiv enn en topptur på verdens høyeste fjell. Det som i 100 år var andres daglige virke, er i dag blitt eksotisk nisjeturisme. Mens Pareliussen og hans kolleger aldri var helt sikre på når de kom hjem, selv etter at Kystverket tok i bruk helikoptertransport i 1970, var vi temmelig trygge på returen denne ualminnelig flotte sommerdagen.
Her ute bodde det folk frem til 2005, fjorten dager på, og fjorten dager av, i en jevn rytme året rundt. Uken etter vårt eksklusive besøk på Svinøy, ville tilfeldighetene det slik at vi møtte utpostens siste vokter hjemme på Haramsøya nord for Ålesund. Robert Pareliussen var den fyrmesteren på Svinøy, og forlot fyret på dagen 100 år etter at det ble tent i 1905. Med det var fyret automatisert, og Pareliussen kunne pensjonere seg etter 22 års tjeneste på Svinøy.
Vi stikker sørvestover, ut i havet, mot knausen som skimtes langt der ute. Raskt vokser fyrstasjonen seg større, og vi går inn for landing på den ensomme klippen i havet, som foruten fyret også huser en av de viktigste meteorologiske observasjonspostene langs norskekysten.
Her var Robert Pareliussen på vakt da oljetankeren Arisan gikk ned. Det var han og kollegaen som oppdaget den som et spøkelsesskip på formddagen den ??. i 199?. Ingen andre visste at den var der. Den var ikke ventet av losen, den ga seg ikke til kjenne for noen. Så, på ettermiddagen gikk skipet ned ved Runde. Arisans forlis er imidlertid bare en av hendelsene som brøt monotonien som preget tilværelsen ute i havet.
Slukket lyset
- Vi merket vanligvis ikke så mye til været, sier Pareliussen. Som de fleste av havets menn, beskriver han i nøkterne ordelag.
- Husene var anlagt slik at det blåste over dem. Vi hadde minst tre orkaner i min tid der ute. Men, selv under stororkanen gikk vi i skjortermene fra huset og opp til fyret. Og da var forholdene slik at termopanglassene i fyret ga seg i alle fall 1 cm i vindkastene, så vi lurte på når de kom til å gi etter. Sjøen gikk jo helt over, det var bare de høye mastene nedenfor huset vi så på grunn av sjørokk. Skjønt det skjedde kun to ganger i min tid at sjøen slo over fyret. Da fant jeg tare oppe ved fyr-foten. En kompis av meg, Helge Hønsvik, opplevde en gang om natta at det kom en sjø som blendet lyset i fyret slik at det ble mørkt. Sjøen fortsatte over på andre siden og fylte grunnmuren i den nedbrente låven så det rant ut igjen av vinduene og døra. Det er vel det verste vi har opplevd der, forteller Pareliussen stille.
- Like etter at de hadde begynt å sende ut disse ekstremvarslene, var jeg ute på Svinøy sammen med Arthur Nerlid som var fyrmester samtidig med meg. Da husker jeg de sendte ut varsel om 30 meter ekstrembølge. ”Nei, Robert, vi reiser i natt.”, sa han Arthur. Det var jo ikke mer enn 19 meter fra sjøen til lykta. Men, vi reiste ikke inn. Nerlid hadde vært der i 30 år, og visste at det ikke kom til å skje.
- Vinden kunne ta godt. Vi hadde ei lita mast der ute, den var 30 meter høy, og den blåste han over ende flere ganger. Da lå den knørva i hop langs bakken, enda den var godt festet med barduner. Bygningsmassen er så solid at husene følte vi aldri var truet, men, en gang, på nordvesten, så oppdaget vi at huset ristet så mye at sengene flyttet seg, forteller Pareliussen, som hadde erfaringer fra Runde å sammenligne med.
- Det ble aldri så ille på Svinøy som på Runde. Der tok han en gang en halv murstein som lå litt nedenfor fyret, løftet steinen opp en 20-30 meter gjennom lufta, sendte den gjennom et 9 mm glass, og kylte den opp under et rør i maskinhuset. Og gjennom det hullet fylte han så mye vann at det rant ut gjennom dørene. Da greide vi ikke å komme oss opp den vanlige veien, men måtte gå langs fjæra og krype oppover langs bakken til fyret for å starte reserveaggregatet. Da kjente jeg blodsmaken i flere dager, avslutter den siste fyrmesteren på Svinøy, Robert Pareliussen.