Varighet av ”bøyerett"

Varighet av ”bøyerett"

Det har tidligere vært skrevet om "bøyerett" i Båtmagasinet, noe som ikke er en aktuell problemstilling i denne forbindelsen: Man kan tenke seg at det i en god havn etter hvert blir kamp om plassene og at det ikke er plass til flere bøyeplasser. Når man først har lagt ut en bøye (som i utgangspunktet er lovlig) og sikret seg en plass, har man da klart å etablere rett til denne plassen til "evig tid" for seg og sine rettsetterkommere?
Svar:
Det er ikke så enkelt å svare kort og greit på dette, men som du da sikkert har lest har grunn-/strandeieren i utgangspunktet eiendomsrett også et stykke ut i sjøen. Eiendommen utover i sjøen (det vil si i saltvann og innsjøer med fritt midtstykke) begrenses i utgangspunktet av molbakken (marbakken). Kan det ikke påvises noen molbakke, er vanlig oppfatning, og lagt til grunn i rettspraksis, at grensen må trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dersom det er brådypt inne ved land, er det mer uklart hvor langt ut eiendomsretten vil strekke seg, men i NOU 1988:16 er det foreslått at grensen skal gå minst 30 meter ut i sjøen fra strandkanten. Dette er rett nok ikke vedtatt som lov, men et greit utgangspunkt som nok kan legges til grunn. Sjøgrunnen innenfor molbakken/tometerskoten eller 30 meter er således underlagt alminnelig eiendomsrett og i utgangspunktet har derfor grunneieren eksklusiv rett til å nyttiggjøre seg sin eiendom. Skal man gjøre noe inngrep her, for eksempel legge ut en moring og bøye, er man derfor avhengig av grunneierens tillatelse. Det samme gjelder å permanent ha en jolle liggende på stranden. Etter friluftsloven § 6 har riktignok enhver rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark. Dette gjør at båtfolk fritt kan gjøre strandhugg i utmark og trekke opp jollen på stranda. Bestemmelsen gir likevel ikke rett til å ha båt liggende som en permanent ordning. Antagelig legges de fleste moringer utenfor molbakken/tometerskoten eller mer enn 30 meter fra land, og således utenfor grensen for grunneierens eiendomsrett. En må imidlertid da være oppmerksom på at heller ikke dette er fritt. Selv om det er utenfor eiendomsgrensen, har strandeieren visse rettigheter, sammenfatningsvis gjerne kalt ”strandretten”, som ikke må krenkes. Sentrale elementer i denne strandretten – som Høyesterett uttrykker det i en dom – er ”den bruk en grunneier har rett til utenfor eiendommens grenser i sjøen. Retten til sjøverts atkomst sjøveien –tilflott - til egen strand, til å kunne fortøye båter utenfor eiendommen og til å kunne bade fra den.” Det er derfor klart at man ikke uten grunneiers samtykke kan anlegge en båtfortøyning utenfor eiendomsgrensen om fortøyningen vil hindre eieren å selv å fortøye båter eller hans sjøveis tilgang til stranden (den såkalte tilflottsretten). Det samme må gjelde om fortøyningen vanskeliggjør grunneierens annen bruk som naturlig knytter seg til hans eiendomsrett, for eksempel utnytting av fiskebruk eller tang- og tareforekomster. Men selv om man er utenfor eiendomsgrensen, og heller ikke i direkte konflikt med strandretten, er det tvilsomt om permanent oppankring og fortøyning kan utøves fritt – som en form for ”allemannsrett”. I NOU 1988:16 er det foreslått lovregulert at denne retten eksklusivt skal ligge hos strandeieren. Så vidt jeg vet er dette imidlertid ikke slått fast av noen domstol, men det vil ikke overraske meg om domstolene vil legge lovforslaget i utredningen til grunn. Dette betyr at når du sier ”lovlig”, mener du kanskje at du har grunneierens tillatelse. I så fall beror svaret på denne tillatelsen; har grunneieren gitt en personlig rett eller er det gitt en evigvarende rett – som kan overdras. Det siste vil etter mitt syn ha formdoningen mot seg og med mindre dette fremkommer skriftlig, og/eller man har betalt en anselig sum, vil man neppe bli hørt med annet enn at retten er personlig. Dersom man bare har tatt seg til rette i sjøen, på et område som oppfattes ”eierløst”, kan sannsynligvis eieren stanse bruken, i henhold til det jeg skriver ovenfor. Derimot må den som har en bøye sannsynligvis måtte ha vern mot ”fremmede tredjepersoner”. Overfor disse synes prinsippet ”først i tid, best i rett!” å måtte gjelde på ulovfestet grunnlag. På denne måten må sannsynligvis en bøyerett også kunne ”gå i arv”. Men som sagt, man kan neppe fritt okkupere svaiplasser – selv om det forekommer i stor utstrekning.

Import av bussmotor og HK-avgift

Jeg har planer om å importere en båt uten motor, og en bussmotor som jeg tenker å marinisere selv. Må jeg da svare HK-avgift når motoren skal brukes i båt?
Svar:
Forskriften av 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter har en egen bestemmelse om dette i § 3-15-1. Her heter det at:
(1) Avgiftsplikten omfatter båtmotorer (fremdriftsmotorer) med minst ni hestekrefter, herunder motorer som er innmontert i båt. Videre omfattes industrimotorer eller andre motorer som markedsføres som egnet til marinisering, herunder løse motorblokker til slike motorer.
(2) Avgiftsplikten omfatter også motorer med utstyr for marinisering som tilbys for salg eller montering. Dette gjelder selv om tilbudet fremsettes av forskjellige leverandører og faktureres hver for seg, når motor og mariniseringsutstyr tilbys samlet for salg, f.eks. gjennom felles annonsering, markedsføring mv. Tilsvarende gjelder ved innførsel, selv om innførselen fordeles på flere sendinger og skjer fra forskjellige leverandører og til forskjellige mottakere.”
Avgiftsplikten omfatter i utgangspunktet kun båtmotorer. Dersom en motor senere skal ombygges til båtmotor (mariniseres) faller en slik ombygging i utgangspunktet utenfor avgiftsplikten dersom dette gjøres privat til eget bruk (ikke for salg). Et unntak gjelder imidlertid, som du ser av forskriften, dersom det ved annonsering eller på annen måte tilbys et "byggesett" hvor det inngår avgiftsfri motor, men med utstyr for marinisering. Men ettersom jeg forstår er det ikke noe likt du tenker deg å innføre. Avgiftsplikten oppstår på innførselstidspunktet for uregistrerte importører, som du vel vil være hvis du importerer selv. Dette innebærer at det er varens tilstand på dette tidspunktet som avgjør om den er avgiftspliktig eller ikke. Hvis den ikke er marinisert på innførselstidspunktet, og heller ikke noe byggesett som nevnt i forskriften, vil den følgelig ikke være avgiftspliktig. Hva du gjør med motoren etter dette tidspunktet er uten betydning, så lenge du skal ha den til privat bruk.