Vikingtokt – del II

Fra Oseberg til Hönö

TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD
Det er mandag 10. september 2007. Jeg står på toppen av en stor haug i Vestfold. Det blåser kraftig og det er lett regn i luften. Vinden er iskald, og jeg går i bare T-skjorte og vest. Men jeg fryser ikke. Dette er en altfor spennende begivenhet til å legge merke til at det er kaldt. Foran føttene mine er et stort hull i bakken. Gravemaskinen har lagt grabben til hvile på kanten av hullet. Hullet er gravet samme dag, og skal fylles igjen om kort tid, bare noen timer etter at det ble åpnet. Nede i hullet ser jeg en støpt sarkofag. Lokket er fjernet og i graven ligger en aluminiumskiste. Inne i denne kisten ligger skjelettrester etter to kvinner. I dag skal kisten fjernes fra sarkofagen. I morgen skal den åpnes. Kisten ble lagt i sarkofagen i 1948. Den ble sveiset igjen i håp om at vitenskapen en dag kunne gi oss flere svar. Hvem var disse kvinnene? Hvor kom de fra? Hva kan de lære oss? I dag har vi kunnskaper som trengs for å få svar på de fleste av disse spørsmålene!
Haugen jeg står på er Oseberg, like utenfor Tønsberg. Den er en gravplass som også rommet et vikingskip. Osebergskipet står nå i Vikingskipsmuseet på Bygdøy i Oslo. Min far, arkeologen Thorleif Sjøvold skrev i 1957 en fører for museet, ”Osebergfunnet og de andre vikingskipsfunn”. Da boken kom ut var kisten med skjelettene lagt tilbake i Oseberghaugen bare ni år tidligere. Det man visste var at det var skjeletter etter to kvinner. Man antok at den ene var av høy byrd, muligens en dronning, og man spekulerte i om det kunne være dronning Åsa, mor til Halvdan Svarte. Den andre kvinnen trodde man var en trellkvinne som enten døde omtrent på samme tid, eller ble ofret for å følge dronningen over til dødsriket som en del av det utrolig rike gravutstyret hun hadde fått med seg i graven. Skipet var den viktigste delen av gravutstyret.
KLART FOR LANGTUR
På bussen tilbake til Bærum får jeg tid til å reflektere. Vi skriver 10. september. Det er 17 dager til jeg skal legge ut på langtur med båt med min mann Ole. Første stopp er riktignok bare Lübeck i Tyskland. Vi velger å dra nå om høsten. Da slipper vi problemet med vinteropplag i indre Oslofjord, og vi har sjanse for å komme av sted mye tidligere til våren. Men aller viktigst er det at vi føler at vi er begynt på en lang reise, en reise som i stor grad bygger på drømmer og på arven fra min far arkeologen.
Disse knoklene som ble holdt tilbake har i løpet de siste årene kunnet fortelle oss ting vi ikke ante for bare noen få år siden. Den ene kvinnen, hun mange har trodd har vært en trellkvinne, hadde sine aner fra Svartehavsområdet! Det har vært mulig å ta en DNA-profil på beinrestene. Og den typen DNA fantes ikke i Europa i vikingtiden, men var vanlig utenfor Europa, og altså ved Svartehavet. Og denne nyheten dukker opp i media omtrent tre uker før jeg legger ut på en båtreise som skal føre meg til – nettopp Svartehavet! Og veiene vi har valgt skal i stor grad følge de veiene vi vet vikingene har fulgt. Det er lenge siden jeg har sluttet å tro på tilfeldigheter.
Men dermed legger vi ut på en reise som blir langt mer spennende og utfordrende enn hva vi i utgangspunktet hadde tatt høyde for. Gjennom Europas kanaler og elver. Men jeg ville heller komme til Istanbul den veien vikingene dro, ned gjennom de russiske elvene til Svartehavet. Dessuten ville jeg ikke til Istanbul. Jeg var langt mer interessert i å oppleve Miklagard. Jeg ville reise i vikingenes kjølvann. Miklagard, Bysants, Konstantinopel, Istanbul – byen med de mange navnene. Nordmenn har vært der, med båt, gjennom over 1200 år.
DE TUSEN DETALJERS TID
I midten av juni kom vi hjem fra Bergen til Oslofjorden med en godt brukte Fjord 880, nyinnkjøpt med tanke på ekspedisjonen. Men selv om vi hadde fått båt til å dra på tur med var det fremdeles ikke bare å gripe tannbørsten og kaste loss. Det krever en del forberedelser og ikke minst praktisk arbeid før man legger ut på langtur med båt. Vi visste hva vi gikk til, vi hadde vært gjennom mye av de samme forberedelsene tidligere da vi skulle seile over Atlanteren. Dette er hva jeg kaller ”de tusen detaljers tid”, en periode som er langt mer omfattende enn hva man har forventet, er full av overraskelser, tar mye lengre tid – og koster mye mer enn planlagt! Ole, maskiningeniøren, overlater ingenting til tilfeldighetene, når det gjelder båt og motor. Alt ble gjennomgått og forbedret, slik at den gamle damen skulle være forberedt på å klare brasene den lange vannveien til Miklagard.
Vi satte avreisedato til torsdag 27. Det var min far arkeologens fødselsdag, så det føltes riktig. Han hadde vært sterkt medvirkende til drømmen om denne reisen.
ENDELIG!
Båten var ikke ferdig polert før et par dager før avreise. Navneskiltene var satt på i siste liten og det var liksom ikke blitt tid til noen skikkelig dåp. Så den tok vi der og da. Ole fant fram champagneflasken og to glass. Vi fylte glassene og jeg tømte litt ut på taket av båten. ”Jeg døper deg ENDELIG! Må hell og lykke følge deg og alle menn og kvinner om bord over alle hav, på alle elver og gjennom alle kanaler”. Og så drakk vi opp resten av champagnen. Den hadde vi fortjent.
Vi hadde tenkt oss innom Horten for å besøke Midgard, vikingsenteret. Men vi bestemte oss for å gå over fjorden og satse på å komme til Strømstad. Vi nærmet oss Moss da jeg kom ned i akterkabinen. Jeg ropte til Ole at han måtte slakke farten, det strømmet vann ut over dørken fra skapet under vasken! Jeg så at vannet kom sprutende inn fra der eksosrøret til Wallas-apparatet hadde gått ut. Jeg hadde sett det hullet da jeg stablet saker inn i skapet og spurt om det ikke burde tettes. Ole mente ikke trengtes, det lå godt over vannlinjen. Mens båten lå stille, ja! Men ikke da vi gikk med 15 knops fart, da sto spruten inn i skapet og fosset videre ned på dørken.
- Finn en plastpose og stapp inn i hullet!
Det var jo lett for ham å si! Plastpose hadde jeg, men å få den stappet inn i røret og stoppet vannet mens båten var i fart var ikke helt enkelt. Jeg har ikke så lange armer. Men jeg fikk stanset vannet. Jeg så på elendigheten rundt meg.

Vel fremme i Strømstad Vi tok en oversikt over elendigheten. Jeg hadde klart å få ut det meste av vannet. Det hadde nok blåst litt sterkere enn vi hadde regnet med. Flagget vårt forsvant i vinden, flaggstanga også.
BOHUSLÄN FRA INNSIDEN
Det er min oppfatning at en av de største bommertene i Norgeshistorien var at vi ga fra oss Bohuslän.
Det er en så utrolig vakker kyststrekning! Og i slike farvann skal man reise langsomt, ta seg tid, se seg om, la skuldrene senke seg og bare nyte tilværelsen. Hensikten med å reise med båt er vel ikke bare å komme seg fra A til B? Hvis hele hensikten med vår tur var å komme til Istanbul, kunne vi valgt å fly. Når vi reiser med båt gjør vi det ikke bare for å komme fram, men for å oppleve mest mulig underveis. Derfor valgte vi å gå på innsiden av Bohuslän, de små og trange sundene hvor man er nødt til å sette ned farten. Det tar litt lengre tid, men opplevelsene er mangedoblet fremfor å gå på utsiden.
Hummerfisket hadde startet dagen før. Nå passet det oss godt å gå sakte, men til tider var det også strengt nødvendig. Oppdrettsanlegg for blåskjell og fiskegarn er vi vant til. De er det stort sett greit å styre utenom. Men hummerteinene var noe annet. Det var uendelige mengder av blåser, de lå i tusenvis utover sjøen, enkelte steder så det ut som om noen hadde kastet en sekk full av store klinkekuler ut over vannet. Vi tråklet oss mellom dem som best vi kunne og gikk inn til Grebbestad. På brygga ble vi minnet om en av årsakene til reisen vår. Der ligger restauranten ”Röde Orm”, oppkalt etter romanen som tente interessen for vikingenes reiser i meg som jentunge. Og egentlig er det vel ikke så underlig. Denne kysten har vært bebodd lenge, veldig lenge. Man trenger ikke lete så veldig før man støter på helleristninger, og dem er det mange av. Det er et belte med helleristninger som strekker seg helt opp i Østfold, og da snakker vi bosetting fra flere tusen år før vikingene. Men de bodde også langs denne kysten, det er tallrike funn fra vikingtiden.
Vi fylte diesel i marinaen og fortsatte i sakte fart videre til Fjällbacka hvor vi tok en stopp for lunsj i den eneste kafeen som fremdeles holdt åpent. Dette stedet er velkjent blant svenske barn, og en del norske vil nok også dra kjensel på Fjällbackas store naturopplevelse. Det var rett opp fra brygga i Fjällbacka noen av de skumleste scenene fra filmen om Ronja Røverdatter ble tatt opp, der Ronja og Birk hopper over kløften fra den ene borgen til den andre.
Neste idyll var Hamburgsund. Det er relativt smalt, til tider grunt, men godt merket. Siden sundet ligger så godt beskyttet mot havet utenfor, finnes det marinaer og båtforeninger på rekke og rad, gjestebrygger merket med store, synlige skilt også. Ved innløpet til sundet nordfra har en munter sjel montert en gallionsfigur på hjørnet av naustet sitt.
Hamburgsund er et naturlig sund som har fått litt hjelp for å bli farbart for båter. Neste sund er bare delvis sund. Resten er i bygd av mennesker og kalles Sotenkanalen. Funksjonen er lik, trygg passering på innsiden av øyer som beskytter mot havet utenfor.
Det er en avveksling å komme fra de buktende sundene lengre nord til Sotenkanalen som går rett fram. Innløpet er litt krokete riktignok, men også det er godt merket. Bebyggelsen tynnes ut her, ved utløpet av kanalen går jorder med beitende dyr helt ned til vannet.
JORVIK=YORK
Vel ute av Sotenkanalen sier Ole plutselig ”Det står et gateskilt på en holme!” Tull, det finnes jo ikke gateskilt på sjøen. Men det gjør det altså. En stolpe med skilt i fire retninger. Mot nord peker det mot Oslo – det forundret oss ikke videre, og mot syd til Gothenburg, altså Göteborg. De andre to skiltene viser henholdsvis til Jorvik New York og Jorvik Hamburgsund. Jorvik var også vikingstiden navn på York i England, en by sterkt preget av vikingene som inntok byen og bosatte seg her. Skiltet er skikkelig forankret med barduner. Om ikke annet viser det at svensker også har humor!
I kveldingen legger vi til ved en brygge i Smögen. Smögen i begynnelsen av oktober er så godt som utdødd. Vikingene må ha vært her også, det viser gateskiltet ”Vikingagatan” til. I løpet av natten kom det inn en seilbåt til. Den fører sveitsisk flagg. Den bærer navnet Midgard. Vikingene fortsetter å dukke opp i vår vei, Midgard; menneskenes hjem, er også navnet på vikingsenteret i Vestfold.
Neste dag har vi flatt hav til Lysekil med innseilingen til Uddevalla. Det dukker opp flere staker og merker som ikke står på våre kart, verken papirkartet eller det elektroniske. Men båttrafikken inn er tett, og alle de store båtene kommer seg inn gjennom et artig smutthull mellom to enorme merker. Vi fortsetter gjennom Strömmarna, også det et område med trange, grunne sund. Vi passerer fyrstasjonen Pater Noster. Alle som kjenner til Øvre Richter Fricks historier om Jonas Fjell fra bøkene eller dramatiseringene på radio vil dra kjensel på navnet. Det var der han reddet seg i land etter å ha stupt i vannet på flukt fra det han trodde var den svenske kystvakten. Bare en overmodig romanhelt kan svømme og berge seg i land i det farvannet!
VREESWIJGS ÖCKERÖ
I Marstrand fyller vi diesel og fortsetter opp langs Orust som er en stor øy skilt fra fastlandet av relativt smale sund.
De nordmenn som er på tur nedover Bohuslän om sommeren og snur når de er kommet til Marstrand, vet ikke hva de går glipp av. For Bohuslän slutter ikke ved Marstrand. Videre sydover ligger Öckerö. Høres litt kjent ut? Hva med denne? ”Från Öckerö loge hörs dragspel och bas…” Det var her han danset, Frederik Åkare med den vakre Cecilia Lind, hun som snart fyller 17 som Cornelis Vreeswijg sang om.
Lengst syd i Bohuslän ligger Öckerö, en kommune bestående av ti øyer på rad og rekke, bundet sammen med broer og gratis bilferger. Her bor rundt 3.300 sjeler og i motsetning til øyene lengre nord er turisme ikke hovednæring. Her bor folk hele året. Vi gikk til Hönö, den største. Like utenfor ligger Vinga fyr hvor Evert Taube vokste opp. Hans far var den første fyrvokteren der. Det var her han vokste opp. Hönö er rett utenfor fra Göteborg. Her slutter Bohuslän. Det er vakre øyer. Mange båter, mange marinaer og nok av gjestebrygger å legge seg til ved.
På Hönö ligger et lite maritimt museum. Det er lett å finne, det er det huset der det stikker en halv fiskebåt med to figurer på dekk ut fra en vegg! Utenfor ligger Vidfamne til kai. Det er en kopi av et vikingskip, Äskekärrskeppet, en knarr fra 900-tallet funnet like ved Göteborg. Vidfamne seiler med turister og selskaper mellom svenske øyer.
RØDE ORM OG OTTAR
Røde Orm er ikke min eneste vikinghelt fra barndommen. Den andre het Ottar, og han var ikke en oppdiktet romanhelt, men en høyst levende høvding fra Hålogaland. I året 878 seilte han til England. Der ble han som den høvding han var, tatt imot ved hoffet til kong Alfred. Denne engelske kongen var opptatt av geografi som var et ullent begrep på hans tid. Derfor fikk han Ottar til å fortelle om sine reiser. Det han fortalte ble skrevet ned. Dermed vet vi noe om veiene vikinger seilte og en hel del om de stedene de kjente til langs veien. Det var med en båt ikke ulik Vidfamne at Ottar fra Hålogaland reiste, først rundt Kolahalvøya inn i Kvitsjøen og senere sydover Norskekysten, via Bohuslän og Danmark til England. Ottar oppgir enkelte steder vi vet hvor er. Og vi var på vei til et av disse stedene, til Hedeby i Sleswig. Vi måtte bare komme oss over til Danmark først. Ottar tok veien nedover svenskekysten til Fyn. Men han hadde et bemannet seilskip. Vi var to alene i en motorbåt. Derfor valgte vi snarveien fra Hönö over til Skagen.