Vikingtokt del 5: Klargjøring for kanalfart

Klargjøring for kanalfart

TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD

19. april var vi tilbake på Fehmarn. Det er alltid hyggelig å komme til steder hvor man føler seg velkommen. I Nord-Tyskland hilser folk med et blidt ”moin!” Nærmere vårt ”morn” kommer man ikke.
En tysk mekaniker hadde på senvinteren byttet varmtvannsberederen med en som kunne lades på landstrøm og ikke bare av motoren. Det kan hende vi skal ligge stille i mange dager, og vi vil helst ha varmt vann hele tiden. Mekanikeren hadde ikke tid før etter jul. Men da vi kom tilbake, var varmtvannsberederen på plass, og presenningen pent lagt på plass og omhyggelig bundet fast.

CEVNI-sertifikat
Vinteren hjemme i Lommedalen ble brukt til forberedelser. Transportetappen ned til Fehmarn gikk så fort. Men det var godt å vite at vi kunne gå rett inn i det tyske kanalsystemet med det samme vi kom på vannet igjen om våren. Den viktigste av forberedelsene var å ta CEVNI-sertifikat. Det er et kanalførerbevis som i flere land er påkrevet. Det finnes ingen muligheter til å ta dette sertifikatet i Norge, men så er vi heller ikke med i denne sammenslutningen av land med kanaler for både fritidsbåter og nyttefart. Løsningen ble å kontakte Dansk Sejlerunion. De har kurset og eksamen tilgjengelig på internett. Vi leste, pugget og gikk gjennom testene som ligger i programmet om og om igjen til vi følte oss sikre. Det var mye nytt; skilter vi aldri hadde sett før, lys- og lydsignaler vi ikke kjente og regler som bare gjelder på kanaler og i elver. Direkte vanskelig var det ikke, men det var mye å lære. Noe tidspress hadde vi ikke. Har man først kjøpt kurset, har man et år på å avlegge eksamen. Og vi tok ikke eksamen før vi følte oss klar for det. Det var automatisk tilbakemelding, kurset var bestått. Bilder var sent inn da vi kjøpte kurset, og bare et par dager etter avlagt eksamen, hadde vi våre CEVNI-bevis, laminert og med bilde, i postkassen. Raskt levert – flott service og bare godord om Dansk Sejlerunion! Sertifikatene våre ble i likhet med alle andre viktige papirer scannet og lagret på data. Alle båtens papirer er samlet i en perm, og vi har også laget et sett med kopier, for alle tilfelles skyld.
Sladrespeil
Under transportetappen hadde vi laget en liste over ting vi fant ut at vi trengte. Noe av det viktigste var en rimelig investering i form av bakspeil, den typen man har i bilen når man øvelseskjører. Sikten fra førerposisjonen er grei, men Ole savnet speil så han også kunne se bakover. Vi skal opp elver hvor det kan komme hurtiggående fartøy bakfra. Og vi må regne med å vike for de som er større enn oss. På elver og kanaler gjelder stort sett samme regel som på sjøen med at nyttetrafikken har fortrinnsrett. Ikke minst når det gjelder de som sleper eller dytter lektere. Lektere kan kobles sammen i bredden, det kan være mange av dem, og da gjelder det for en liten båt å komme seg unna.

Fehmarn ligger midt i det som kalles ”Fuglefluktlinjen” og det merker man særlig om våren. Vi våknet av svarttrostens triller og sovnet til uglenes tuting. Ursel og Claus som vi traff på Hidra da vi hentet båten fra Bergen var i løpet av vinteren blitt gode venner. Og selvfølgelig skulle vi bo hos dem mens vi gjorde båten klar for kanal- og elvefart. De har flere ganger seilt til Norge, så langt nord som til Lofoten og er betatt av det norske landskapet. Men innlandet kjente de ikke til. Vi fikk en telefon i februar. Ursel ville gå på ski, så det enkleste var å ta dem med på hytta. Dette var gjengjeldelsen, ikke bare fikk vi et gjesterom til disposisjon. Her sitter jeg, i et idyllisk, lite lysthus i en frodig, blomstrende hage mens fasaner skrider langsomt forbi på plenen utenfor, selvbevisst og med høyt hevet hode. Vakrere skrivestue skal man lete lenge etter!

Vi var spente på hvordan båten hadde klart vinteren i utendørs opplag. Flere steder i båten hadde vi satt fuktslukere, og de hadde fungert ypperlig! Det var litt vann på dørken i akterkabinen, der hadde ”torrbollen” tatt til seg så mye fuktighet at det var rent over. Men det var ikke mye, og vi hadde fjernet teppet på dørken før vi reiste hjem. Fuktslukerne hadde fungert langt bedre enn forventet, og vi er glade for at vi har tatt med refill så det holder for neste opplag. Det var fukt under madrassene da vi kom til Fehmarn. Jeg kjøpte en rull på 8 meter madrassunderlag hjemme fra et norsk firma. Nå har vi underlag under både madrasser i forpiggen og putene i akterkabinen.
Oles første punkt på arbeidslista var å skifte olje, oljefilter og olje på girkassa. Da skulle alt med motoren være i orden.
Det neste punktet på arbeidslisten var å forlenge roret. Det er ingen ting i veien med roret, men vi har en motor på 200 hk og må gå i ganske sakte fart i kanaler og sluser. Med en maks fart på 5 knop i kanalene må vi også kunne ha gode manøvreringsmuligheter. Vår gamle Fjord er grei å styre i fart, men ikke fullt så enkel når vi går sakte. Altså ville Ole gjøre roret noe større for å øke styringsmuligheten i sakte fart.
En knekket aluminiumsplate ble medbrakt hjemmefra. Selvfølgelig husket vi ikke nøyaktig hvor stort roret var, så vi tok på slump. Med medbrakt vinkelsliper fikk Ole tilpasset størrelsen. Anodene ble løsnet, aluminiumsplaten trukket utenpå roret, hull boret tvers gjennom, og alt skrudd godt sammen. Dermed var roret forlenget med ca. 10 cm. Ole var sliten den kvelden, han hadde stort sett arbeidet med ryggen i rett vinkel hele dagen. Claus fant fram en halvfull boks med primer for aluminium som det nye roret ble behandlet med. Ellers har både poleringen og bunnstoffet hjemmefra holdt seg veldig bra. Vi la på litt nytt bunnstoff akkurat under vannlinjen. Vannet vi skal ferdes i er vel ikke akkurat så rent som langs kysten vår.
Landgang
Ole pusset propellen. Da virker det nesten ille å dekke til den flotte, blanke messingen. Men det er jo ingen som ser propellen under vann. Jeg gikk over propellen med svart sprittusj. Det var et råd vi fikk hjemme før vi dro, og det hjelper faktisk. Da vi tok båten på land sist høst, hadde vi 2 rur på propellen. Det var alt. Sprittusj hinder rur fra å gro på propellen. Og det ble nok et eksempel på båtlivets krøkkete arbeidsstillinger.
Vi trengte en landgang. ”Endelig” kommer ikke til å være alene verken på kanalene eller på Rhinen når vi kommer så langt. Ikke alle steder kan vi ligge longside i marinaer med flytebrygger, vi må regne med å ligge med baugen mot land ofte. Og da er det jo greit å kunne komme i land. En planke til å legge utenpå fenderne i slusekamrene trenger vi også. Det ideelle ville være en kombinasjon. Vi ventet til vi kom tilbake til båten. Vår venn Claus har årelang erfaring fra byggebransjen, vi regnet med at han kunne hjelpe oss med en smart løsning. Materialer ble diskutert, i forhold til vekt og pris. Valget falt på treverk, og en konstruksjon som kan brukes både som landgang og fenderbrett. Lengden ble drøyt to meter. Det holder som fenderbrett, og da går det greit å finne et sted på båten hvor det kan festes. Claus snekret den for oss på et par timer, og ga den et par strøk impregnering. Selvfølgelig kunne vi kjøpt en landgang, men prisen er uforskammet høy. Vi slapp unna med €30, ca. NOK 250, og derav utgjorde skruene halve prisen.
Vi hadde beregnet å bruke en uke på forberedelser på Fehmarn før vi gikk til Lübeck. Det er i alle fall en fordel om vi er ute herfra før 1. mai. Burger Binnensee, lagunen hvor de største marinaene og fiskehavnen ligger, blir av surfere kalt Nordens Hawaii. Og vårens store begivenhet er Surferfestivalen i langhelgen 1. – 4. mai med 15.000 besøkende! Det er nok en fordel om vi er ute av Burger Binnensee før disse fartsfantomene inntar arenaen. 23. april kom båten på vannet. To dager senere satte vi kurs for Travemünde og Lübeck. Kanaler og elver med ferskvann ligger foran oss. Det blir lenge til vi kommer ut i saltvann igjen.