Vikingtokt del 6 - Skuta går i åkeren

Skuta går i ”åkeren”

For oss nordmenn er Kiel Tysklands fergehavn. Men Travemünde er mye større, faktisk Østersjøens største. Herfra opererer 9 ferjeselskaper som trafikkerer alle havner i Østersjøen. Vi må inn ved Travemünde for å komme til Lübeck. I Travemünde skryter de av at de har verdens høyeste fyrtårn. Det gamle fyret var ikke så stort. Da det skulle skiftes og moderniseres, bygde man først et vanlig, lite fyrtårn. Men så satte noen opp et hotell på 29 etasjer, 120 meter høyt foran fyrtårnet som da bare lyste innover land og ikke var særlig til nytte. Fyrlykten ble flyttet opp på toppen av blokka. Det skal godt gjøres å ikke se den!
Travemünde har ikke bystatus, men er Lübecks havneby. Stedet har alltid vært viktig som forsvar mot angripere og sjørøvere fra Østersjøen. Elven Trave var grensen mellom det tidligere Vest-Tyskland og DDR. Forskjellen mellom de to statene er fremdeles tydelig. Trave går sydover mot Lübeck. Elven er bred og dyp nok til at store skip kan gå helt inn. Et stykke opp kommer vi til landsbyen Schlutup. Navnet uttales ”Sluttopp” og det er akkurat hva det betyr. Her gikk tidligere grensen for bystaten Lübeck som er en av de tre byene som fremdeles bærer tilnavnet ”Hansastadt”. De andre to er Hamburg og Bremen. I sin storhetstid på 1300- og 1400-tallet omfattet Hansaforbundet over 200 byer i Nord-Europa. Forbundet sikret fri handel mellom byene og dannet felles forsvar mot sjørøvere. På mange måter en forløper for vår tids EU. Og av disse byene var Lübeck den viktigste.
Lübeck

Vi la oss til i Hansa Marina Neugen ved Pakkhus 6 på An der Untertrave. Nærmere sentrum går det ikke an å ligge. Marinaen er sertifisert for 19 båtplasser, men kan romme til 30 hvis det kniper. I havnebassenget innenfor ligger gamle seilbåter og et par andre veteranskip, på rekke og rad. To av dem er bygget i Norge; ”Solvang” fra 1939 og ”Fridthjof” fra 1885 som var Fridtjof Nansens forsyningsskip. De fleste av skipene har en vimpel i toppen; rød og hvit bunn, med en båt med to menn om bord, firkantseil og dragehode både for og akter. Å jo da – vikingene har ikke hatt problemer med å komme seg opp Trave. Lübeck ble grunnlagt på 1000-tallet og da snakker vi fremdeles vikingtid. Dette havnebassenget er et levende maritimt museum.
Et fellestrekk for Hansabyene er at det ble bygget store kirker i murstein. I gamlebyen i Lübeck er det 5 av dem. Petri kirke er 750 år gammel. Fra toppen av tårnet kan man på godværsdager se nesten hjem. Landskapet er like flatt i Nord-Tyskland som i Danmark. Man ser langt når man står 50 meter over bakken. Ikke fortvil - det går heis opp! Jacobi kirke fra 1227 er sjøfolkenes og fiskernes kirke.

Inn i kanalen

Vi ble i ”marsipanbyen” Lübeck i fem netter. Det var mye som ikke var ferdig da vi forlot Fehmarn, mye som måtte ryddes og ordnes. Så bega vi oss ut på Elbe – Lübeck-kanal. Det er den nyeste av kanalene rundt Lübeck, åpnet av keiser Wilhelm II i øsende regnvær en dag i 1900.
Vi fomlet fælt ved den første av de fem slusene som hever fra Lübeck. Vi har gått i sluser før med seilbåt i Skottland. Nå var vi to i en liten motorbåt og skulle klare oss selv i store sluser beregnet på ”tungtrafikk”. Den første slusen hever bare 1,7 meter. Da holder det med ett tau. I de slusene som hever mer, må man enten flytte tauet eller bytte tau. Altså måtte vi ha flere tau av forskjellige lengde for hånden. Det gikk bedre etter hvert.
Den første slusen vi kom til ropte vi opp på VHF. Da fant vi ut to ting. Det ene var å senke farten når vi brukte VHF’en ellers hører vi ikke over motorstøyen, det andre var at batteriene på den håndholdte VHF’en burde byttes. Men vi fikk grønt lys og gikk alene inn i slusen. Derfra var det plankekjøring.

Mölln

Omtrent midtveis i Elbe-Lübeck-kanalen utvider kanalen seg og blir til en sjø. Da er man ved Mölln. Mölln er vel egentlig bare kjent for én ting – her døde Till Eulenspiegel, middelaldernarren og spilloppmakeren som huskes selv 700 år etter sin tid. I Mölln finner man et Till Eulenspiegelmuseum. Han er gravlagt ved kirken hvor minnetavlen hans er murt inn i veggen, og på Rådhusplassen er en brønn med en skulptur av narren, ved siden av maistangen. Det gir lykke å røre ved hans tå eller tommel – begge deler er forsterket men flere lag kobber og er så blankslitte at de skinner som gull.

Lauenburg

Det virker litt merkelig å reise på en kanal fra 1900 og vite at det er den nye kanalen. Den gamle er fra 1300-tallet, og har vært den viktigste menneskeskapte vannveien i Tyskland i flere hundre år. Det var to ting vi ville se mens vi var i Lauenburg. Det ene er museet for skipstrafikken på Elben. Det har gått båter der i godt over 1000 år, så de har litt å vise til. Og byen har altså siden 1300-tallet vært det viktigste veikrysset i denne trafikken. En av de mest interessante periodene i Elbens historie er kjettingtrafikken. Da er vi framme på 1870-tallet. Dette er noe helt spesielt for Elben. Dampbåtene tok over for årer og seil. Men fremdeles har man problemer med å gå opp strie elver motstrøms. Da er det at kloke hoder finner ut at man kan trekke handelsskip mot strømmen ved hjelp av en slags slepebåt. Den ser merkelig ut, både baug og akter vender nedover i stedet for oppover. Midt på båten er det en stor talje. På bunnen av elven legger man en kjetting. Og slepebåten drar seg – og båtene den sleper – fram mot strømmen ved hjelp av kjettingen som får løpe gjennom taljen. Det er en genial idé! Strekningen blir utbygget i 7 etapper. Innen 1948 er kjettingen lagt helt fram til Praha. Da snakker vi en strekning gjennom halve Europa!

Fra Elben til Rhinen

Vel en times tid inne i Elbe-Seitekanal kom vi til Scharnebeck heveverk, verdens største da det ble bygget med to store ”badekar”. Fritidsbåtene får beskjed over høyttaler om når de skal gå inn. Man kan si hva man vil om tyskere, men når det gjelder ingeniørkunst er det bare å ta av seg hatten! Vi gikk sakte inn; først en dansk seilbåt uten mast, så en liten daycruiser som bare holdt seg fast med båtshaken, og så kom vi. Porten gikk ned bak oss, maskineriet startet opp, og så ble hele ”badekaret” løftet. Vi ble heist opp 38 meter. Vi lover – det er høyt, det ER imponerende. Da vi så oss tilbake etter at vi kom ut, så den ikke så stor ut, men som andre sluseporter.
Vel halvannen time fra havna støter man på Uelzen Schleusse II fra 2006, en 190 meter lang sluse der pullertene følger med opp. Vi ble litt overrasket da vi kalte opp slusen og fikk beskjed om å gå rett inn. Vi hadde ikke tid til å få slengt ut fendere og finne fram tauene før vi var inne. Der lå en lang lekter – på skrå tvers over slusen, fortøyd til en hevepullert for og akter. Bak den lå Schiffartspolizei ved sine pullerter, og så kom vi – og bommet! Vi var vel litt nervøse og følte at alle bare ventet på oss, vi fikk ikke skikkelig tak i pullerten – og jeg hadde aldri sett en sånn pullert før. Baugen vår drev av, tauet vårt satt fast, Ole måtte ut og hjelpe, og så snu båten som lå på tvers av slusen idet portene bak oss var i ferd med å lukkes. Takk og pris for at vi har baugpropell! Da var det at en kjekk, ung ”skipsfarstspolitimann” kom ut og ba oss slenge tauene til ham. Trygt fortøyd i politiets arbeidsbåt ble vi hevet 23 meter. Og heretter er det bare å komme med hevepullerter – nå vet vi hvordan det fungerer.
Vi gikk til Wittingen, først og fremst fordi havnen der ligger rett overfor en bunkerstasjon hvor vi fikk fylt diesel. I kanalene går vi sakte. Riktignok kan man gå i 15 km i Elbe-Seidekanal, men vi ligger gjerne litt under. Vi regnet ut at hvis vi holdt 6 knop, altså drøyt 11 km/t, bruke vi 6 liter diesel i timen. Nyttetrafikken på Elbe-Seitekanal er betydelig. Her passerer 18 000 lektere i året. I tillegg til omtrent 4 000 fritidsbåter.

Rett vest

Fremfor å ligge i nærheten av tungtrafikken stakk vi inn en sidekanal; Zweigkanal Salzgitter. Vi hadde lest om marinaen Heidanger – og vi syntes navnet hadde en norsk klang. Her ligger en kjent restaurant, og eierne har beplantet hele området med trær, busker og blomster. De har skapt en slags lagune, og da vi kom var de i ferd med å sette ut palmene for sesongen. Aldri har jeg gjort fast til finere pullerter enn i Heidanger. På toppen av hver var et lite bildekk, og i midten sto det en rød geranium!
Mitterlandkanalen går tvers gjennom Hannover. I hver eneste by og tettsted i Tyskland finner man kolonihager og parseller, de er frodige oaser. I Hannover er det vel heller slik at alle ligger ned mot kanalen, det er derfor de preger landskapet i den grad de gjør
Da vi gikk videre mot Minden, talte vi lektere. På en fem timers tur passerte 54 lektere den andre veien. På vei til Minden gikk vi over Weser Kanalbro.
Dagen etter fortsatte vi til Bad Essen. Det hadde vært varmt i flere dager, vi trengte en hviledag. Å sykle gjennom brede jorder og skyggefulle skoger var en behagelig avveksling. Bad Essen er som navnet tilsier, et gammelt kursted. I skogen syd for byen fant vi et ”Waldkuranlage”. Midt i skogen ligger et overbygget basseng beregnet på Kneipp-kuren. Den skal visstnok foretas i kaldt vann! Her har vært livlig trafikk av tilreisende som skulle på kur – og det finnes fremdeles kurbad og SPA i Bad Essen. Vi fortsatte inn nok en sidekanal, mot Osnabrück. Der ble vi møtt av en eldre dame som ikke var havnemester, bare ”vanlig medlem”. Hun ikke bare tok tauet og fortøyde forut, hun la på spring for oss mens hun var i gang også. Toget til Osnabrück, tar bare seks minutter inn til sentrum.
Den siste natten i Mitterlandkanalen lå vi i Alte Fahrt Hörsel, i en bukt i en gammel del av kanalen. Der var verken vann, strøm eller noe annet, men det var en veldig rolig liggeplass. Hemmeligheten ligger i å finne steder hvor man ikke blir forstyrret av tungtrafikken på kanalen. Og i de gamle, stengte delene, finnes ingen lektere. Derfra var det bare en drøy halvtime til vi var ute av Mitterlandkanalen og gikk inn i Dortmund–Ems kanal. Et stykke inn i kanalen fikk vi diesel fra en bunkerbåt. Kanalen er fra slutten av 1800-tallet, men det er store utbedringsarbeider i gang. Det blir bygget gangveier og satt opp nye murer, sittebenker og beplantning kommer på plass. Etter å ha fulgt Mitterlandkanalen nesten rett vest, gikk ferden videre sydover.
Havnemesteren i byen Senden viste meg en fin runde som passet for mine daglige stavgangturer. Det gikk et stykke langs kanalen, gjennom en skog, forbi en liten bondegård, hvor jeg så en liten skulptur av en gris med gummistøvler og et skilt rundt halsen. ”Hier wache ich!” Det er den første vaktgris jeg har truffet, så dagen etter gikk jeg tilbake for å ta et bilde av den. Bondekona kom ut og slo av en prat. Hun viste meg gården hvor de i tillegg til griser og kuer også har høner som legger grønne egg. Det er en spesiell nederlandsk rase som verper egg som visstnok inneholder mindre kolesterol. ”Se her.” sa hun og la ti egg i en kartong og rakte meg den ”Prøv disse!”
Etter ytterligere tre timer på Dortmund–Ems kanalen svingte den av mot syd, og vi fortsatte rett fram på Rhein–Herne kanal som starter i Rhinen. Her gjelder det å ha tunga rett i munnen, for det er flere kanaler som tar av i dette området. Dette var vår siste kanal i denne omgang.

Inn på Rhinen

Det er bare en drøy kilometer fra båthavnen til den første slusen. Men der fikk vi beskjed om å legge oss til og vente. En stund etter kom den polske lekteren ”Patric V”. Han gikk inn i slusen, og vi fikk følge etter. Og denne gangen var det ingen problemer med hevepullertene.”Patric V” var fullastet og gikk svært langsomt. Vi fulgte etter i samme tempo. Det var ingen hensikt i å forsøke å gå forbi, vi hadde måttet vente på ham ved neste sluse uansett. En mann vi traff i Tomberge hadde rådet oss til alltid å kalle opp sluser hvor de har VHF. Selv var han blitt bøtelagt en gang fordi han bare hadde fulgt en lekter inn i slusen.
Foran oss lå Rhinen. Det var mange lektere der, både nordfra og sydfra. Det var sterke strømmer og for første gang på lenge så vi virkelige bølger. Vi så oss godt for, gikk litt ned med strømmen til det ble klart. Så ga Ole gass og vi fosset tvers over Rhinen og gikk opp mot strømmen. Så helt ille var det ikke. Men vi merket nok at spenningen hadde sittet i kroppen. Og så veldig langt skulle vi heller ikke første dag på Rhinen. Vi svingte over til den andre bredden etter bare noen kilometer, og stakk inn en smal kanal mot indre havn i Duisburg. Da var vi berget!