Båtfolk: Per Johnson

”Opplæringen skal møte barn (…) og samtidig føre dem inn i grenseland der de kan lære nytt ved å åpne sinn og prøve evner.” (L-97)

”Skolen må dra nytte av nærmiljøet og lokalsamfunnet for å eksemplifisere, konkretisere, og utfylle læreplanene for faga.” (L-97)

” Elevene må ut å fryse litt på fingrene.”

Per Johnson

Båtfolk i fokus: Per Johnson

Lærebrenneren

Per Johnson mener barn MÅ ut av klasserommet for å lære sjøliv, historie og selvberging. Det brennende engasjementet er omsatt i 8.000 arbeidstimer på å gjøre klar "skolestua", 65 år gamle M/K Vita.

TEKST: MARTHA KÅREVIK STALSBERG

Det er noe befriende med folk som ikke sparer på tida si. Per Johnson, for eksempel. Han har hele livet levd i nuet og gått utenom allfarvei.
- Hva gjør folk med all den oppsparte tida, undrer Johnson.
Han har mye å fortelle og mangt å vise frem. Han er lett på foten og snar i vendinga der han klatrer ned i motorrommet og skrur til en ventil. Det er ikke tilfeldig at Johnson har valgt å legge ned mye av sin tid i en 65 år gammel fiskeskøyte.
Dialekten røper at han kommer fra Oslo. Den byen har han ingenting å fortelle om, bortsett fra at han forlot den for førti år siden og aldri har angret på det. Han er Sjømann med en fortid fra Svalbard, Grønland og de syv hav. Siden 1974 har han bodd på en liten, veiløs holme i Kvenvær på Hitra. Han har brukt sjøen som vei i alle år, og kjenner havet og sjølivet bedre enn de fleste.

Umettelige skolebarn

Den kunnskapen deler han gjerne med den oppvoksende generasjon. De siste 13 årene har han tatt mange skoleelever på tur med Vita.
- Gjennom turene har jeg erfart at barn, kanskje spesielt gutter, er umettelige på kunnskap om motorer, sjø- og båtliv. Verken lærere eller foreldre ser ut til å bruke mye tid på å lære elevene hvordan en motor er satt sammen, hva som er akter og styrbord eller hvordan man skal finne havn til en båt når den ikke kan legge til kai, forteller Johnson og rister litt oppgitt på hodet.
Kona Amy Lightfoot - biolog, antropolog og ekspert i rekonstruksjon i vikingseil - støtter mannens iherdige innsats for å få Vita i drift igjen.
- Barna som kommer innom mitt verksted er svært interessert i å lære hvordan man bruker gamle redskaper. Her er det stort sett ingen som ønsker å surfe på nettet selv om de har muligheten, forteller Lightfoot.
Mange av turene har gått til Bispøyan, øyriket vest for Hitra der fraflyttede hus, gårder og naust forteller sin historie om livet til småbrukeren og kystfiskeren for 40 år siden.
- Selv barn og barnebarn av fiskere er i dag mer og mindre uvitende om hvordan fiskerne en gang levde og bodde. Det nytter ikke bare med historiebøker, elevene må ut å fryse litt på fingrene. Kjenne lukta av tjære og bløgge en fisk for å få en følelse med hvordan kystfiskerne levde. Det er helt opplagt at barna må ut av klasserommet for å lære lokal historie og geografi. Og matematikk, for den slags skyld. Jeg tror nesten alle vil ha utbytte av å se hvordan man gjør ting i praksis, ingen blir god til å lese et sjøkart i et klasserom påpeker Per Johnson og legger til at man gjerne må lese om historien - også.

Skøyte med sjel

M/K Vita har en forhistorie som knapt noen annen norsk eksiterende fiskeskøyte kan skilte med. Fiskeskøyta fra Sunnhordland var flunkende ny da Hitler invaderte Norge for 64 år siden. Marinen rekvirerte båten til å frakte norske sjøoffiserer til Shetland allerede i mai 1940.
Vita ble en viktig brikke i Shetlandsfarten, og fraktet motstandsfolk og viktige papirer over Nordsjøen før hun ble tatt av fienden i september 1941. Rinnangjengen hadde infiltrert motstandsbevegelsen, og skøyta ble beskutt på vei for å hente flyktninger i Nord-Flatanger. Hele mannskapet på fem ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, og Vita ble brukt som tysk vaktbåt resten av krigen.
Hun var et sørgelig skue da brødrene Agasøster fikk henne tilbake i 1945. Med økonomisk støtte fra marinen ble Vita reparert, og brødrene Agasøster brukte skøyta til brisling-, jukse- og brugdefiske i 35 sesonger, hvorpå hun ble solgt til Halsnøy. Der gikk hun på fiske til 1988. Johnson nærmest snublet over båten i 1991, og har siden lagt ned utallige arbeidstimer i å skifte rekkestøtter, hud, dekksplanker. Sist måtte hele styrehuset fjernes og et nytt bygges opp fra bunnen.
- Jeg visste nok ikke hvor mye arbeid det kom til å bli da jeg begynte, men nå ser jeg snart slutten på et tidkrevende restaureringsprosjekt. Hvis vi bare klarer å få inn noen hundre tusen til, så skal hun være klar for havet og leirskoleliv neste høst, forteller den ivrige skipper og reder.

Mye slit og lite penger

Mer enn 8.000 dugnadstimer har han lagt ned i Vita. Når dette skrives ligger hun til kai hos Kvernhusvik Skipsverft på Hitra. Det nye styrehuset står klart for siste fase med innredning og maling.
- Kvernhusvik har vært helt enestående. De har lånt meg både verktøy og strøm uten kompensasjon, dessuten har de en kompetanse på gamle båter som få andre verksteder kan skilte med. Skipstømmermann Willy Eide ved Anses Båtbyggeri har også vært helt uunnværlig, han har gjort en strålende jobb. Det er bare synd at kontoen snart er bunnskrapt. Vi hadde håpet å få litt mer penger fra Staten til å finansiere de avsluttende arbeidene, sier Johnson.
Både Riksantikvaren, Hitra kommune, Bømlo kommune og ulike fond har bevilget støtte til restaureringsarbeider opp gjennom årene.
- Nå håper jeg at næringslivet kan trå støttende til.
Johnson appellerer til alle entusiaster som ser verdien i å ta vare på en verneverdig skøyte som Vita, om å stille opp slik at båten så raskt som mulig kan komme i drift igjen.
- Hvis noen kan avse en lettbåt med påhengsmotor, tjæredrev, smøreolje, maling, storseil, teak, redningsflåte, godkjente redningsvester, ekkolodd, radar eller penger, så må de ikke nøle med å ta kontakt, oppfordrer han.