Hva viser skjermen: Ekkoloddet
De fleste fritidsbåteiere bruker ekkoloddet hovedsakelig som dybdemåler, men lærer man seg å lese skjermbildene, kan man også lese hva slags bunnforhold det er og ikke minst hvor fisken står. Ingenting er jo bedre enn nytrukket egenfisket fisk til middag.
Publisert
Sist oppdatert
Tekst: Lars H. Lindén
Foto: Lars H. Lindén og Navpoint AB
Ekspertkontroll: Bo Hall
Norsk tilretteleggelse: Hans Due
Et ekkolodd består i hovedsak av en instrumentenhet med skjerm og en svinger med kabel. Svingeren sitter enten under båtbunnen via en skroggjennomføring, innvendig montert mot skrogbunnen eller på akterspeilet like under vannflaten i overgang mellom akterspeil og skrogbunn på planende båter. Ekkoloddet sender ut et signal i form av gjentatte lydbølger, eller loddskudd som man kaller det, gjennom svingeren mot havbunnen. Når signalet treffer bunnen, reflekteres det opp igjen og ekkoet fanges opp av svingeren igjen som sender signalene tilbake til kinstrumentet som behandler det og viser det på skjermen.
Tidsintervallet mellom utsendt og mottatt loddskudd beregnes og angir dybden. Styrken på det reflekterte signalet angir hva slags bunnforhold det er. De forskjellige loddskuddene vises på skjermen som en kurve. Det er signalet i høyre kant av skjermen som viser forholdene rett under bunnen. Resten av kurven mot venstre på skjermen er historie. Ekkoloddet er således intet leteapparat for grunner foran båten, selv om man kan få såkalte foroverseende lodd. Først og fremst er det et fiskeletingsinstrument, men også god hjelp for å finne egnede ankringsplasser, men kan også brukes som et navigasjonshjelpemiddel fordi man kan finne dybder man kan sammenligne med dybder angitt i kart. Dog ikke alene, men sammen med andre navigasjonshjelpemidler. Den internasjonale betegnelsen nå for tiden er ”Fishfinder”. For en sportsfisker er apparatet nesten et must for å finne riktige dybder å fiske på, grunner som fisken står rundt og man kan også lese om det er hard eller bløt bunn og også temperatursjikt i vannet om man kan lese og stille inn loddet riktig. Bildet over skjermen kan man la rulle i forskjellige hastigheter slik at det passer til båtens hastighet.
Forskjellige frekvenser
Ekkolodd sender ut sine signaler på forskjellige frekvenser, og for de enkleste loddene er 200 kHz (kilohertz) det vanligste. Dette gir et bilde som er lett å lese og en rettvisende dybde. Noen ekkolodd kan stilles inn på 50 kHz og man får da en bredere søkeflate under båten. Hvis man har begge frekvenser i instrumentet kan man starte søkingen av bunnen på 50 kHz når man vil lete opp en grunne og deretter slå over til 200 kHz for et mer detaljert bilde av grunnen. Fisken finner man lettest på 200 kHz, og en fiskestim vil da vises som separate enheter og ikke bare en kladd som man ofte vil oppleve med 50 kHz.
En annen viktig egenskap man skal se etter når man velger ekkolodd er utgangseffekten i watt. I brosjyrene er det som oftest oppgitt to forskjellige effekter, ”RMS” og ”peak to peak”. Det er førstnevnte som er viktig når man skal sammenligne ekkolodd. RMS er den ”rå” styrken til loddet. For å komme ned til ca 100 meters dyp med et svart/hvitt lodd, holder det med en RMS på 150 til 200 watt. Har man en utgangseffekt på 500 watt, skal loddet klare å lese dybder ned til 300 meter og selv i planingsfart skal bunnen tegnes på kartet hvis giveren er riktig plassert.
Størrelsen på bildeskjermen bør være minst fire tommer, men helst fem tommer dersom skjermen også skal kunne deles for å vise annen informasjon samtidig. Det kan for eksempel være om man vil legge en sanntidsstolpe ved siden av eller om man vil vise bunnen både med 50 kHz og 200 kHz samtidig.
Svarthvitt eller farger
De svarthvite loddene er billigere i innkjøp og trekker betydelig mindre strøm enn fargeloddene. Til mindre båter med begrenset batterikapasitet eller lading, fungerer svarthvitloddene utmerket. De har gråskalaer fra fire til 16 trinn, og en rutinert sportsfisker kan tyde disse bildene uten problemer. Man får samme informasjon på et svarthvitt lodd som på et fargelodd, og et trenet øye kan ofte foretrekke et svarthvitt lodd. Fargeloddet er snillere mot øyet fordi det har flere nyanser, men noen synes dette bare er forstyrrende – avhengig av hva de bruker loddet til. Fargeloddet trekker adskillig mer strøm fordi det krever en mye sterkere bakgrunnsbelysning for å eliminere reflekser i sollys. Om kvelden kan man skru ned bakgrunnsbelysningen for å bevare nattsynet og man får da et langt lavere strømforbruk.
Ekkoloddet kan stilles inn manuelt eller i ”auto”, men sistnevnte er en midt-på-treet innstilling, og man mister mye verdifull informasjon. Så snart man lærer seg loddet å kjenne, bør man eksperimentere med de manuelle innstillingene for å få mye mer glede av loddet. Samtlige skjermbilder vi viser her er hentet fra et Lowrance ekkolodd med en 10 tommers bildeskjerm. Vær obs på at fargen som angir bunnen (=hardhetsskalaen) kan variere mellom forskjellige fabrikat. Lowrance har en gul farge som markerer hard bunn, andre kan ha en rød farge, og på enkelte lodd kan man selv velge fargekombinasjoner. Noen av de nyeste ekkoloddene har også digitaliserte loddskudd gjennom en egen enhet, noe som gir et enda skarpere og mer detaljrikt bilde av så vel livet i havet som bunnforholdene. Disse er gjerne en del mer kostbare.
Bildetekster:
1.Når båten ligger stille forandres ikke dybden, og bunnen tegnes opp som en rett strek på skjermen. Båten befinner seg i høyrekant av skjermen og her er det 17,2 meter dypt og overflatetemperaturen i vannet er 17,2 grader. I overkant av bildet ser vi såkalt sjøklutter (=overflatespenning).
2. Når båten begynner å bevege seg framover, forandres bunnkurven. Her viser bildet at vi har gått fra et dyp på 10 meter og har nå på 6,6 meters dybde under kjølen. Båtens posisjon er hele tiden i høyre kant av bildeskjermen. Resten av kurven er historie. Vår fart er her 3,81 knop.
3. Her er vi inne i en kraftig stigning som kan resultere i en grunnstøting dersom man ikke er aktsom. Det er nå 3,9 meters dybde og oppe på toppen av stigningen står det noen fisker.
4. Det grunne området er passert og vi går mot dypere vann igjen. De blå ekkoene som står over den harde steinen er fisk. De gule partiene ved siden av forteller oss at vi beveger oss over en hard sjøbunn, antageligvis steinbunn.
5. Her har vi passert en noe mer kupert bunn. I høyre kant har vi lagt inn en sanntidsstolpe, og den viser den nøyaktige dybden der båten til en hver tid befinner seg. Dybden under giveren er like over åtte meter.
6. En av ekkoloddets viktigste oppgaver for en sportsfisker er å vise hvordan bunnen ser ut, dens hardhetsgrad, om det er stein, sand, leire og så videre. En hard bunn av stein gir den brede linjen og det skyldes at loddskuddet kan reflekteres fram og tilbake flere ganger mellom svinger og sjøbunn(se også bilde 7). Også gulfargen angir at det er en hard bunn. Hos andre fabrikat kan den være rød.
7. Den myke bunnen av for eksempel sand eller leire gir en mye smalere linje på skjermen. Her reflekteres ikke signalet så godt, men absorberes av bunnen. Mengden av informasjon mellom giveren og sjøbunnen begrenses. Via ekkoloddets meny kan man justere denne fargelinjen og i skjermbildets venstrekant vises en fargeskala man kan benytte til denne justeringen.
8. Dersom man vil få et mer nøyaktig bilde av bunnstrukturen, kan man fjerne vann mellom svingeren og bunnen. Det høyre bildet viser dypet fra 12 til 20 meter, mens vi på venstre siden har redusert skalaen til å vise bare et par meter fra bunnen og oppover i vannet.
9. Fisk ser normalt ut som buer på bildeskjermen, men noen fabrikanter har byttet ut disse buene med fancy fiskesymboler. Drevne fiskere bruker ikke disse symbolene, for et trenet øye kan i mange tilfeller lese hva slags fisk som befinner seg under båten. Her står det to fisk på åtte meters dyp.
10. Her har vi delt opp bildet i to seksjoner og forstørret opp det området der fisken står for å få fram den eksakte posisjonen. Det er to store fisker på mellom syv og åtte meters dyp.
11. Når vi stiller inn ekkoloddet i auto, risikerer vi forstyrrelser med alt for mange ekko fra luftbobler og lignende. Her står det en del fisk like over den harde (=gule) bunnen. Men mellom vannflaten og bunnen ser vi en masse svarte ekko. Her må vi filtrere bildet manuelt, og antagelig holder det å redusere følsomheten (=gain).
12. Dette bildet lar seg knapt lese. Vi ser noen fisker i venstrekant av bildet, men her må vi justere bildet manuelt og i hvert fall redusere følsomheten. Legg merke til den brede gule linjen som forteller at bunnen er hard, enten stein eller noe annet hardt.
13. Ved hjelp av ekkoloddets meny kan man gjøre en rekke innstillinger som passer til forskjellige dybde- og bunnforhold. Her stiller man for eksempel inn frekvensen, og for de enkle loddene er 200 kHz (kilohertz) det vanligste. Det gir også et bilde som er lett å lese og nøyaktige dybder. Noen lodd kan stilles om til 50 kHz og gir da et bredere, men mer utydelig bunnbilde.
14. Man kan også velge å dele opp skjermen slik at man kan legge inn et datafelt i venstre kant. Her ser man dybden angitt digitalt og båtens fart, men også andre data kan legges inn her. Lengste ned i bildet har vi lagt inn en såkalt temperaturgraf som viser temperatursvingninger i vannet over tid.
15. Lowrance var en av de første produsentene av såkalte blinkende ekkolodd, og på de nyeste modellene kan man også hente fram et slikt bilde. Ved vannflaten vises et såkalt sjøklutter, og dybden angis med en svart strek, her ved 8,9 meter Til venstre ser vi det tradisjonelle ekkoloddbildet som gir et mye bedre bilde av bunnforholdene.
16. De fleste produsenter av navigasjonsinstrumenter har nå såkalte kombiinstrumenter der man kan skifte mellom ekkolodd og kartplotter, eller man kan dele opp bildet slik som her. På høyre side av bildet har vi markert en fisk på 12,1 meters dyp (ved den svarte streken) og på kartdelen kommer dette opp som et kurspunkt (waypoint). Fiskens nøyaktige posisjon har vi altså lagret slik at det er mye enklere å gå tilbake til der fisken sto istedenfor å begynne å lete etter den samme posisjonen bare ved hjelp av ekkoloddet.
