Hvitting i vinterviske

HAVETS KYLLING

AV SVEIN AURMARK

Hvittingen kalles havets kylling. Og like lett som det er å få kjøpt kylling i butikken, kan det være å trekke opp kilovis av denne velsmakende vare. Det er skikkelig underholdning, som får skravla i "syklubben" til å gå ekstra heftig.

Dagfinn, Finn og jeg kalles nemlig "syklubben" av noen av de andre fjordfiskerne. Det kommer ikke av at vi er så fæle til å hekle sypiker eller havfruer, men at kjeften antagelig går ustoppelig. Og hvorfor ikke? Den ukentlige fisketuren er et skikkelig pustehull i hverdagen. - Rene mentalhygienen, sier Finn, og er uti med snøret før vi andre har fått pakket opp sekken.

Vi har ikke det minste i mot å fiske hvitting om vinteren. Tvert imot. Hvittingen tåler dårlig
lagring, og det er derfor en stor fordel at det er kaldt i lufta. I "syklubben" er det bred enighet om at det er lite som kan måle seg med sprøstekt, fersk hvitting.

Det er helst i Sør-Norge du kan få store hvittingfangster. Hvittingen finnes også nordpå, men der er den langt mindre tallrik. Likevel har de der satt sitt eget navn på den; blege, som vel
betyr "den lyse fisken". På Sørlandet er man mykere i målet enn på østlandet, og det er vel derfor som det skal være når sørlendingen sier hvilling. Den store hvittingen kaller man på Sørlandet ofte havvilling, mens småhvitting har mange forskjellige lokale navn. I Vestfold sier man ofte simpe. Tamp er et annet slikt lokalnavn.

Morgen og kveld

Denne gangen hadde syklubben egentlig bestemt seg for å sove lenge, og heller gå etter hvittingen i skumringen. Det er nemlig fullt mulig å få like gode fangster av hvitting da, som det er i grålysningen. Men så rev og slet fiskefeberen i oss og vi tørnet ut som vanlig. Litt senere enn om sommeren var det jo likevel, fordi vintermørket ikke gjør det fullt så påkrevet å være grytidlig ute.

Det var ikke noen diskusjon om hvor vi skulle dra. Hvittingen har ofte sine helt bestemte plasser i fjorden, der den ofte fråtser i småsild. "Vår" plass på denne tiden av året har en dybde på 25-30 meter. Hvittingen forflytter seg trolig med vanntemeperaturen, og om vinteren kan den også stå i ganske dype renner. 50 meters dyp er derfor ikke uvanlig når vi fisker på isen. Isfisket er morsomt, men skal ikke behandles her.

Å finne den riktige plassen er svært viktig. Man lærer seg etterhvert hvor de forskjellige hvittingplassene er, og så er det bare å prøve seg frem. Har man ekkolodd er det ekstra lettvint. De store hvittingstimene synes svært godt!

Fiske med bikkje

Heller ikke redskapen er det mye diskusjon om i vår båt. Dagfinn og jeg fisker med "bikkje". Kort fortalt dreier det seg om en trekloss med en nappindikator av pianotråd. (I Båtmagasinet nr.11/92 er det beskrevet hvordan man lager seg en bikkje). Finn foretrekker imidlertid å ta hvittingen på stang.

Det går selvsagt an å pilke etter hvittingen, bare man bruker relativt små, sildelignende pilker. Likevel blir fangsten på langt nær så stor som ved agnfiske. Det beste agnet er utvilsomt småsild, som man kan få kjøpt på såkalte "brett", enten i fiskeforretninger eller i kiosker og butikker som har oppdaget at det finnes fiskere som er interessert i å kjøpe. Er man så heldig å komme borti en sildebolle eller sildeknute, småsild som er jaget sammen av for eksempel makrell, bør man ha en finmasket håv ombord. Da kan man nemlig sikre seg mye gratis agn.

Først undersøker vi om det er hvitting til stede. Så fort det er konstatert, lar vi dreggen gå. Oppankring er ganske viktig, fordi man fisker med relativt lett utstyr. Den minste avdrift vil derfor få snøret til å stå på skrå i vannet. Da mister man fullstendig kontrollen med hvor dypt agnet går.

Bikkja til Dagfinn har alt begynt å "logre" sterkt. Pianostrengen formelig vrir seg over rekka. Hvittingen kan nappe både forsiktig og kraftig, men her er det tydeligvis mange i kamp om maten, og sildeagnet tas derfor i et jafs. Likevel er det viktig med lynraskt tilslag. Hvittingen har åpenbart lært seg hvordan fremmedlegemer som krok skal spyttes ut igjen.

Spinkelt utstyr

Snøret til hvittingfiske bør være relativt tynt, iallfall ikke over 0.35. Søkket skal være så lett at det ikke bøyer pianotråden på bikkja i nevneverdig grad. Samtidig vil et for lett søkke bruke lang tid på å komme ned på fiskedybde. Det kan simpelthen være en prøvelse, når man fisker på 50 meters dyp.

Opphengerne til krokene skal være korte, bare tre-fire centimeter. Krokene er vanlige, blanke heklekroker. Hvor mange kroker det skal være på snøret, er en smaksak. Selv foretrekker jeg fire. Det gir muligheter for flere fisk, når hvittingen virkelig er i hugget. Slår det på tre-fire bladhvittinger samtidig, må du være forsiktig når du tar inn. Hvittingen er ganske sprek og det kan bli skikkelig tungt på det tynne snøret.

Bladhvitting er forøvrig et diffust begrep. Jeg har aldri funnet noen vektgrense for når hvittingen skal kalles nettopp det. Men den skal iallfall være skikkelig stor. Hvittingen kan forøvrig bli opptil 70 cm lang, men det er svært sjelden man får den over 50 centimeter. Fisk på mer enn kiloen er riktignok ikke uvanlig, men du får det slett ikke hver gang. Syklubben skiller forøvrig mellom bladhvittingene ved å kalle dem for henholdsvis "Budstikker" og "Aftenposter"!

Fest agnet skikkelig

Hvittingen er en skikkelig agntjuv, særlig når det ikke er så mange av den. Da kan den tillate seg å bite forsiktig i agnet og nærmest suge det av kroken. Det er derfor viktig å sette det skikkelig fast. Vi skjærer opp småsilda i to-tre centimeters biter. Kroken tres gjennom biten og ut på andre siden og stikkes så inn igjen. Da har man skikkelig hold i agnet.

A flu er ikke dumt, særlig hvis man merker at fisken begynner å gå litt spredt. Man kan for eksempel se på ekkoloddet at stimen begynner å bli tynnere. Vi passer simpelthen bare på å kaste ut hoder og haler fra sildeagnet, etterhvert som vi skjærer opp nye biter. Det kan bety mye for å holde bittet ved like.

Hvittingen starter gytingen i mars. Det betyr at den nå utover vinteren får stadig større rogn. Ta vare på rogna når du renser fisken, den er en delikatesse - i likhet med fisken.

To timers fiske på "vår" plass ga denne gang full fiskekasse. Det vil si rundt 25 kilo. Og det er jo nok av en fisk som man ikke bør ha i fryseren for lenge. Helst ikke i det hele tatt. Hvittingen skal være fersk. Vi spiser den derfor helst samme ettermiddag, eller til nød dagen etter. Og det pleier slett ikke å være upopulært med noe "Budstikker" til naboene!